Autoimmune sykdommer og livsstil

Aller først, jeg har ikke referert så grundig i denne posten. Det var ikke en sånn blogpost jeg ville skrive denne gangen. Jeg har likevel referert til litt kjernelitteratur rundt enkelte temaer og disse artiklene gir en grundig innsikt i temaet for dem som skulle ønske. Kaprittel 4.15 i Staffan Lindebergs bok «Food and Western Diseases» gir en god innføring og en mengde referanser til temaet kosthold og autoimmun sykdom.

«Not surprisingly, increased intestinal permeability has been associated with autoimmune diseases, such as type 1 diabetes, rheumatoid arthritis, multiple sclerosis, but also with diseases related to chronic inflammation like inflammatory bowel disease, asthma, chronic fatigue syndrome and depression.» (1)

Helt siden vi første gang begynte å snakke om livsstilssykdommer eller «western diseases», har antall sykdommer som inkluderes i denne kategorien økt. Med en stadig økende forståelse for hvordan gener og miljø påvirker hverandre, hva som er medfødt og hva som er påvirkelig, ser vi nå at det aller meste av sykdommene og plagene som rammer oss, i større eller mindre grad påvirkes av vår livsstil.

Livsstil er så mangt, men hovedfaktorene, de faktorene som ser ut til å ha mest å si, er kosthold, fysisk aktivitet, stress og søvn. Også andre faktorer, som for eksempel miljøgifter ser ut til å påvirke oss, men sammenlignet med de overnevnte faktorer ser de ut til å spille en liten rolle i vestlige samfunn som vårt.

sliced-bread1
Brød er en dårlig idé ved autoimmun sykdom

En av sykdommene eller sykdomsgruppene som inngår i kategorien livsstilsykdom, er autoimmune sykdommer. For mange vil dette høres rart ut, fordi vi har en tendens til å se på autoimmun sykdom som en tilstand der kroppen uten grunn går til angrep på seg selv og at årsaken utelukkende er å finne i genene våre. Men autoimmune sykdommer styres i svært stor grad av våre livsstilsvalg og det ser ut som om de fleste kunne vært unngått med rett fokus på de overnevnte livsstilsfaktorer.

Autoimmune sykdommer er sykdommer hvor kroppens immunforsvar får det for seg at noen av kroppens bestanddeler er fremmede og må ødelegges av immunforsvaret. Mange av disse er forferdelige i natur og kan føre til rask svekkelse og død når de først oppstår. Andre er så ubetydelige at vi knapt tenker over dem som sykdommer. Allergi er for eksempel en slags autoimmun reaksjon. Type 1 diabetes, stoffskifteproblemer (både høyt og lavt stoffskifte som Hashimotos og Graves), cøliaki, Lupus, multippel sklerose og revmatisme er eksempler på andre vanlige autoimmune sykdommer. Gunnhild Stordalen stod nylig frem med sin autoimmun sykdom, systemisk sklerose eller systemisk sklerodermi, som er en svært alvorlig sykdom.

Siden mange av disse sykdommene er så alvorlige er det ikke lett å snakke om hvordan livsstilsfaktorer som kosthold påvirker dem, fordi den underliggende konsekvensen er at det er en sannsynlighet for at sykdommen kunne vært unngått om man hadde gjort andre livsstilsvalg eller til og med spist annen mat. Likefult er det viktig å undersøke hvordan livsstilsvalg påvirker disse sykdommene og selv om en autoimmun sykdom har oppstått kan den forbedres og noen ganger kureres helt, kun gjennom å endre på livsstilsfaktorer.

Dessverre er man ikke vant med å tenke på autoimmune sykdommer som livsstilssykdommer og mange tyr til behandlingsmetoder med svært store bieffekter, som cellegift, før man forsøker et endret kosthold. Jeg vil først som sist oppfordre alle som har en autoimmun sykdom om å forsøke rådene jeg gir her. De krever lite, koster lite, og man har ingenting å tape på å forsøke i en kort periode av sitt liv. Det er ingen risiko forbundet med dem og det verste som skjer er at man blir litt sunnere i en periode, fordi man tar bedre vare på kroppen sin. Men skulle man bli friskere av å forsøke rådene her, har man plutselig en sunn, billig, enkel og effektiv måte å bli friskere på. Som sagt: ingenting å tape og alt å vinne.

sugar-03
Det er sukker også

Autoimmune sykdommer handler om en del svært avanserte fysiologiske mekanismer. Sykdommene oppstår ofte uten en åpenbar grunn og ekspertene mener at mange av disse sykdommene til og med kan oppstå som tilfeldigheter eller god gammeldags uflaks. For eksempel vil hvite blodceller som oppholder seg i en del av kroppen med mye betennelse kunne få det for seg at noen av kroppens naturlige stoffer er inntrengere som må bekjempes. Betennelse er en helt grunnleggende del av de fleste autoimmune sykdommer og derfor er betennelsesreduksjon grunnleggende i behandling og forebygging.

Men selv om dette er et tema som er avansert, og ikke minst komplekst, vil jeg ikke gå så dypt inn i fysiologien her. De som ønsker å dykke dypere får starte med referanselitteraturen og jobbe seg videre. Etter jeg har lest gjennom en bunke artikler og bladd i noen fagbøker sitter jeg igjen med en forståelse av at det er mye vi ikke vet ennå og ikke minst at det er mye vi ikke kommer til å få vite, fordi mekanismene er for komplekse til at vi vil klare å finne sikre årsakssammenhenger.

Til tross for temaets kompleksitet fremstår likevel de følgende punkter som grunnleggende å ta med videre:

  • Autoimmune reaksjoner kan gå over, mange av sykdommene kan altså kureres.
  • Har man en autoimmun reaksjon har man som regel større risiko for å ha andre (1-3), noe som tyder på felles årsaksfaktorer.
  • Betennelse spiller en nøkkelrolle.
  • Mage- og tarmsystemet spiller en nøkkelrolle (1, 4-6).
  • Skadelige peptider og proteiner fra enkelte matvarer spiller en nøkkelrolle.

Det er også viktig å huske at mange sykdommer eller tilstander har et sterkt autoimmunaspekt, selv om de ikke blir kalt autoimmune sykdommer. Det som står i denne blogposten er like viktig ved for eksempel ADHD, Schizofreni, kronisk utmattelse (CFS/ME) eller depresjon, som alle har autoimmune reaksjoner som en del av patologien (7).

Om man har en autoimmun sykdom og ønsker å forbedre den gjennom å gjøre smarte livsstilsvalg, må man fokusere på rett mat, mage- og tarmhelse, stress og søvn. Og for å være ekte helsehackere må vi bruke en «shotgun approach», altså en hagletilnærming hvor vi skyter vidt og treffer et stort område i starten og så må vi gjennom stadig prøving og feiling sirkle oss inn til vi treffer mer nøyaktig.

Næringsrik og rett mat er ren og naturlig mat. Det er kjøtt, fisk, fugl og egg, grønnsaker og bær. Frukt er ikke spesielt næringsrikt og er derfor ikke med på listen. Dessuten kan det være lurt å unngå å spise mye frukt i en periode hvor man ønsker å optimalisere magefunksjonen. Litt frukt er sjelden et problem, men ved disse sykdommene anbefaler jeg å holde inntaket lavt i en periode og heller innføre mer frukt i kostholdet etter man har spist optimalt i en periode.

Nøtter er næringsrike, det er også belgfrukter, men siden vi har som mål å optimalisere mage- og tarmfunksjon og disse matvarene inneholder relativt høye mengder antinæringsstoffer og antibeitestoffer som potensielt kan irritere og skade tarmveggen, bør man unngå disse matvarene helt i en periode hvor man skal leve optimalt. Husk at soya også er en belgfrukt og alle soyaprodukter må unngås ved autoimmunitet.

Melkeprodukter bør man faktisk også unngå i en periode hvor man ønsker å ha et optimalt kosthold som gir optimal tarmfunksjon og minimal betennelse. Det er i hovedsak to grunner til dette: for mange er melkesukker med på å gi magetrøbbel og eller forer opp feil type bakterier. I tillegg ser det ut til at enkelte proteiner i melkeprodukter, kan være problematiske når man har en svekket tarmfunksjon. Det er dette som er hagletilnærmingen; vi forsøker å dekke alle eventualiteter i første omgang, så kan man gjeninnføre mat gradvis mens man overvåker symptomer nøye. Gjeninnføring av slike matvarer bør ikke skje før etter det har gått minst en måned og helst mer.

Korn i alle former må ut av kostholdet, og mest sannsynlig for alltid om man har en autoimmun sykdom. Kornprodukter er næringsfattige og gir et høyt inntak av potensielt skadelige proteiner (og for så vidt også et høyt inntak av karbohydrater hvorav noen typer ikke er gunstige med tanke på optimal tarmfunksjon eller inflammasjon) og er knyttet til så mange forskjellige autoimmune sykdommer, både epidemiologisk og med sannsynlige årsaksmekanismer at de er det aller viktigste å ta ut av kosten ved autoimmunitet (1, 8).

Et problem som ofte oppstår ved mer alvorlige autoimmune sykdommer er at mange i sin fortvilelse oppsøker alternative råd og miljøer og i den samme slengen forsøker seg på veganisme eller vegetarisme. Dessverre er dette ofte noe av det absolutt verste man kan gjøre fordi det fører med seg et økt inntak av næringsfattig mat (animalsk mat er generelt sett mer næringsrikt enn vegetabilsk mat) sammen med et høyt inntak av potensielt skadelige matvarer (ofte matvarer som kan ha forårsaket sykdommen i første omgang) som korn, belgfrukter og soya. Om det er noen som absolutt ikke må bli veganere eller vegetarianere, så er det de som har en autoimmun sykdom.

En grunn til at det er vanskelig å finne korrelasjoner mellom inntak av disse potensielle skadelige matvarene og autoimmun sykdom, er at vi alle generelt spiser så mye av dem at litt fra eller til sannsynligvis ikke betyr særlig når en autoimmun reaksjon først har oppstått. For en med cøliaki holder det ikke å kutte litt ned på inntaket av gluten, det må tas helt bort. Sånn ser det ut til å være med andre autoimmune sykdommer også. Men vi vet at befolkninger som ikke spiser skadelige moderne matvarer ikke ser ut til å ha i nærheten av vår forekomst av autoimmunitet (9). Samtidig har vi en rekke sannsynlige årsaksmekanismer knyttet til blant annet molekylær etterligning, inflammasjon, endotoksiner, lekk tarm og så videre, at vi til tross for manglende korrelasjoner bør forsøke å ta bort disse matvarene.

Å ta bort matvarer som er potensielt skadelige for tarmene er ikke nødvendigvis nok for å få optimal mage- tarmfunksjon. Ved siden bør man spise rikelig med varierte og gjerne uvaska grønnsaker, ikke være overdrevent renslig og spise fermentert mat. Bakteriesammensetningen i tarmene er også svært viktig ved autoimmunitet og sammensetningen påvirkes både av maten vi spiser og bakteriene vi får i oss.

Autoimmune sykdommer er prakteksempler på hvordan vi bruker vitenskapen feil i møte med et medisinsk problem vi ikke forstår. Med feil, mener jeg at vi har en overdreven tillit til studiene som er gjort og en manglende tillit til muligheten for å gjøre velkalkulerte antakelser basert på all den kunnskapen som ikke er direkte knyttet til behandlingsstudier.

Siden temaet er så komplekst, kan vi ikke sitte og vente på å finne årsaksfaktorer vi mest sannsynlig ikke vil finne. I stedet må vi samle den kunnskapen vi har å te oss som ekte vitenskapsfolk; med nysgjerrighet.

Dette er mine helt konkrete råd til alle som har autoimmune reaksjoner:

  • Sett av minst en måned av livet der du fokuserer utelukkende på å følge disse rådene til punkt og prikke. Observer symptomer, ta gjerne blodprøver eller vevsprøver før og etter.
  • Spis et paleolittisk kosthold i hovedsak basert på kjøtt, fisk, fugl, egg og mye og varierte grønnsaker. Forsøk å spise innmat og lær deg å lage ekte og god kraft.
  • Ikke spis kornprodukter eller belgfrukter i noen form.
  • Unngå melkeprodukter. Spis evt klarnet smør.
  • Gjeninnfør fete melkeprodukter, og evt egg om du har utelukket det, etter hvert (etter en måned) og se hvordan det går.
  • Ikke være redd for fett, gode kilder er ekstra virgin kokosfett og olivenolje.
  • Unngå tilsatt sukker i alle former og ikke drikk juice.
  • Fokuser på stressmestring og unngå alle former for stress så godt du kan.
  • Hvil mye.
  • Sov mye. Ikke bruke skjermer (mobiler eller pc) de siste timene før du legger deg, ikke spis mat de siste to timene før du skal sove. Sov i et helt mørkt rom og forsøk å få 8 timer hver natt.
  • Beveg deg så mye du orker, du trenger ikke trene hardt, men det kan være lurere å trene hardt innimellom enn å trene rolig ofte.
  • Ta tilskudd av vitamin D, spesielt om vinteren (10), og omega 3.
  • Om punktene over virker, så fortsett resten av livet.

Andre mennesker har allerede forsøkt å endre livsstilen og kostholdet slik beskrevet her og fått gode effekter. Her kan du lese historien til Terry Wahls som har fått nytt liv med nytt kosthold og ny livsstil. Hun har (hadde) multippel sklerose.

Her er historien til ei med systemisk sklerodermi og om hvordan hun endret livsstil.

Googler du «autoimmune disease paleo» finner du en mengde historier fra mennesker som har blitt friskere med et nytt kosthold og finner samtidig mange gode mattips.

Om du har blitt friskere fra din autoimmune sykdom med omlegging av livsstil, oppfordrer jeg til å skrive en kort versjon av din historie å legge ut i kommentarfeltet slik at andre kan lese den og lære av den.

 

 

Litteratur

1. de Punder K, Pruimboom L. The dietary intake of wheat and other cereal grains and their role in inflammation. Nutrients. 2013;5(3):771-87.

2. Hischenhuber C, Crevel R, Jarry B, Maki M, Moneret-Vautrin DA, Romano A, et al. Review article: safe amounts of gluten for patients with wheat allergy or coeliac disease. Alimentary pharmacology & therapeutics. 2006;23(5):559-75.

3. van der Pals M, Ivarsson A, Norstrom F. Prevalence of thyroid autoimmunity in children with celiac disease compared to healthy 12-year olds. 2014;2014:417356.

4. Thorburn AN, Macia L, Mackay CR. Diet, metabolites, and «western-lifestyle» inflammatory diseases. Immunity. 2014;40(6):833-42.

5. de Goffau MC, Luopajarvi K, Knip M, Ilonen J, Ruohtula T, Harkonen T, et al. Fecal microbiota composition differs between children with beta-cell autoimmunity and those without. Diabetes. 2013;62(4):1238-44.

6. Cordain L, Toohey L, Smith MJ, Hickey MS. Modulation of immune function by dietary lectins in rheumatoid arthritis. The British journal of nutrition. 2000;83(3):207-17.

7. Severance EG, Yolken RH, Eaton WW. Autoimmune diseases, gastrointestinal disorders and the microbiome in schizophrenia: more than a gut feeling. Schizophrenia research. 2014.

8. Jonsson T, Olsson S, Ahren B, Bog-Hansen TC, Dole A, Lindeberg S. Agrarian diet and diseases of affluence–do evolutionary novel dietary lectins cause leptin resistance? BMCEndocrDisord. 2005;5:10.

9. Lindeberg S. Food and western disease: health and nutrition from an evolutionary perspective. Chichester: Wiley-Blackwell; 2010. XIV, 354 p.

10. Arnson Y, Amital H, Shoenfeld Y. Vitamin D and autoimmunity: new aetiological and therapeutic considerations. Annals of the rheumatic diseases. 2007;66(9):1137-42.

Kan man stole på sin egen kropp?

Helene la igjen følgende kommentar for litt siden:

«Vi har nok ennå ikke fått opp øynene for at valg av kosthold har så mye å si for helse. Det jeg selv undres på er hvilke signaler hver enkelt av oss kan gå etter på egen kropp for å finne den optimale kosten. Kan man tillate seg å spise det meste ( hva som helst ) så lenge man er frisk, slank, sover godt og føler seg bra – eller bør alle spise karbohydratredusert med tanke på forebygging av kreft / hjerte-og karsykdommer / demens el andre sykdommer. Hvordan vite den beste fordelingen mellom karbohydrater og fett?? Jeg selv legger på meg fort om jeg spiser karbohydratrik mat, så det er min veileder, men hva med f eks barna mine som ikke har noen opplagte fysiske «problemer»? Er nok litt usikker på hvordan jeg skal tenke der, selv om jeg er overbevist om at mer fett og mindre karbohydrater er veien å gå, så er det graden av det jeg grubler på.»

Det er flere viktige poeng og spørsmål hun tar opp her.

For det første, er det å lytte til kroppens signaler egentlig en god måte å holde seg sunn på? Det korte svaret er nei. Likevel er det utvilsomt viktig å være bevisst signalene kroppen sender.

For det andre, er det lurt å spise mye karbohydrater selv om vi føler oss friske og holder oss tynne? Et fornuftig svar på dette blir lettere å gi om vi først ser nærmere på det første spørsmålet.

Om å lytte til kroppen
Er det ikke rart hvor lett det er å forstå at alle dyr
har et naturlig optimalt kosthold, mens få spør
 hva menneskts naturlige kosthold er? 
Det er flere grunner til at det å lytte til kroppen ikke er nok. Ikke sjelden føler mennesker seg friske og raske helt til de plutselig dør av uten forvarsel. Også sykdommer som diabetes, kreft, hjerte- og karsykdom og demens (sykdommer som i stor grad påvirkes av livsstil) kan oppstå plutselig, selv om vi både føler oss friske og ser friske ut. Dette viser oss at sykdom ikke alltid er noe kroppen sier tydelig ifra om. Et hjerteattakk eller et slag, skyldes at en blodpropp setter seg fast i en blodåre til hjertet eller hjernen, og dette kan komme uten forvarsel og det kan være dødelig. Likevel vet vi at sunn livsstil forebygger denne typen sykdom.

En annen ting som er verdt å huske på er at vi oftest ikke er særlige flinke til å lytte til kroppen. Vi er rett og slett ikke vant med det og vi stoler ofte mer på hodet vårt enn på vår egen kropp. Dette blir ofte tydelig når personer går over til et nytt kosthold og opplever at dette nye kostholdet gjør at de føler seg kjempebra selv om kostholdet i seg selv ikke er sunt. Helsekostbutikker er fulle av produkter som godt kan gi oss dårligere helse, men som fordi vi forbinder dem med sunnhet og helse, gjør at vi føler oss sunnere. Dette er en placeboeffekt. Hvetegress, soyaprodukter og andre «sunne» produkter som aldri burde vært inntatt av mennesker overbeviser ofte personer om at de har blitt sunnere, noe som gjør at de føler seg sunnere. Det kanskje beste eksemplet på at vi stoler på hodet fremfor på kroppen, er den store mengden mennesker som er overbevist om at man går ned i vekt av å trene, selv om de har trent i årevis uten å gå ned i vekt.

Også når det gjelder mageproblemer har vi en lei tendens til å stole på hodet vårt fremfor kroppen. Når vi opplever mageproblemer tyr vi ofte til ekstra fiber, probiotika, og fullkorn, selv om man ikke blir bedre av dette. Ofte kan det være at det man egentlig trenger er mindre fiber (fiber blir til mat for magebakterier og gjør at man kan få en så stor oppblomstring av bakterier at det gjør oss syke), yoghurt (yoghurt inneholder ofte mye sukker og laktose, noe som kan føre til en forverring) og fullkorn (korn kan godt være årsaken til problemene). Men siden vi har lært at dette er sunne matvarer så stoler vi på det og er ofte villige til å fortsette å innta disse matvarene, selv om vi ikke blir bedre.

Selv om man føler seg sunnere når man
drikker hvetegress, betyr ikke det
 at man er sunnere.
Men dette med å stole på sin egen kropp handler til syvende og sist om å sette ens egen helse i perspektiv. Hvis vi føler at vi har en dårlig helse så er det fordi vi vet at det er mulig å ha det bedre. Så selv om vi føler oss sunne og friske, kan det være at vi kunne følt oss enda sunnere og friskere. Men om vi aldri har opplevd å ha det så godt, har vi ikke noe å sette vår nåværende situasjon i forhold til. Så vi må spørre oss om vi egentlig vet hvor godt vi kan ha det? 
Tenk deg at du våkner hver dag og føler deg sterk og frisk. Tenk deg at du kan klatre opp i et tre om du har lyst, uten store problemer, eller at du kan løpe noen kilometer uten at det gjør deg noe. Tenk deg at du sjelden er syk, at du nesten aldri har vondt og at du sjelden har lyst på søte ting og aldri blir voldsomt sulten. Dette kan høres ut som en fantasi for mange, men skal man dømme ut ifra både antropologiske og fysiologiske data, så burde dette være normalen. Mennesker er i utgangspunktet egentlig både friske og sterke mesteparten av tiden.

Dette med at vi ikke alltid vet hvor godt det er mulig å ha det gjør at vi ikke kan stole på vår egen kropp. Når vi i tillegg vet at de fleste av oss ikke er særlig godt trent i å tolke kroppens signaler og at mye sykdom oppstår uten at man merker det, så betyr dette at vi også trenger teoretisk kunnskap når målet er optimal helse.

Hvor mye karbohydrater?
Vi kan for så vidt bruke karbohydratinntak for å illustrere hvorfor det ikke holder å kun lytte til sin egen kropp. Karbohydrater i maten ser ut til å være helt nødvendig for at vi skal kunne bli overvektige og tar man karbohydratene ut av maten går man nesten uten unntak ned i vekt. Men dette betyr ikke at det er karbohydrater alene som er årsaken til overvektsproblemet. Vi vet at det er fullt mulig for mennesker å ha et kosthold som i hovedsak består av karbohydrater uten å bli overvektig. Men det er vanskelig og tilsynelatende nær umulig å bli overvektig uten karbohydrater. De faktorene som sannsynligvis bidrar mest til overvekt, i tillegg til karbohydrater i kosten, er stress, mage- og tarmproblemer, infeksjoner og inflammasjon. Disse påvirker også hverandre, stress vil for eksempel kunne gi mageproblemer og dårligere immunforsvar, noe som igjen vil øke risikoen for infeksjoner og inflammasjon.

Stress og karbohydrater passer veldig dårlig sammen.
Dessuten er det viktig å huske at overvekt i seg selv ikke nødvendigvis er et tegn på sykdom. Faktisk er det sånn at en person som er flink til å lagre overflødig sukker som fett i fettvev (og som derfor legger lett på seg) kan være beskyttet mot skadeeffektene som høyt blodsukker kan gi hos en som ikke lagrer overflødig sukker så lett. Tynnhet er ikke det samme som sunnhet. Det er for eksempel vanlig at «tynne» mennesker har en høy fettprosent og slik sett kan være akkurat like «overvektige» som de som ser tykkere ut. Dessuten får også tynne mennesker diabetes, metabolsk syndrom, insulinresistens/PCOS og alle de andre sykdommene som er forbundet med usunn livsstil. 
Vi vet at enkelte menneskegrupper som lever som jegere og sankere har et høyt karbohydratinntak kombinert med svært god helse. Men det blir feil å konkludere ut ifra dette at vi kan ha et like høyt karbohydratinntak og få en like god helse selv om vi skulle får karbohydratene fra sunne kilder som frukt og grønnsaker. Spørsmålet vi må stille oss er om vi her og nå, og med vår nåværende livsstil og nåværende stressnivå, kan spise 50-60% karbohydrater (offentlig anbefalt mengde) uten å ta skade av det? Jeg tror svaret er nei og en av grunnene er nettopp stress. Stress kommer i mange former, men felles er det at det bryter oss ned og gjør oss insulinresistente. En enkelt natt med dårlig søvn vil for eksempel gjøre oss mer insulinresistente [1], noe som gjør at vi påfølgende dag har dårligere fettforbrenning og lettere får både lavt blodsukker og lyst på søt mat.

Om kroppen vår blir utsatt for stress og høyt karbohydratinntak over flere år vil den kunne endre seg så mye at den plutselig blir syk og at den plutselig begynner å legge på seg. Så mitt svar på hvorvidt Helenes barn (eller alle andre barn eller voksne) kan spise mye karbohydrater fordi de er tynne og friske, er følgende:

De menneskene i verden som har mye karbohydrater i kosten og som lever slik mennesket er laget for å leve (spiser paleolittisk mat) får karbohydratene sine fra grønnsaker og frukt. De inntar ikke korn, planteoljer, belgfrukter eller rent sukker. De stresser også sannsynligvis mindre enn vi gjør. Hvis man i mest mulig grad lever på denne måten så ser det ut til at man kan spise mye karbohydrater, men jo mer man fjerner seg fra en paleolittisk livsstil, jo mer skade kan et høyt karbohydratinntak gjøre. Siden de færreste av oss følger denne livsstilen betyr det at de fleste av oss bør ha et relativt lavt inntak av karbohydrater, selv om vi føler oss friske og ikke er overvektige. Og jo mindre karbohydrater vi spiser jo mer fett må vi spise. 

Litteratur

1. Donga E, van Dijk M, van Dijk JG, Biermasz NR, Lammers GJ, van Kralingen KW, Corssmit EP, Romijn JA: A single night of partial sleep deprivation induces insulin resistance in multiple metabolic pathways in healthy subjects. J Clin Endocrinol Metab 2010, 95: 2963-2968.

Do you exercise like a predator or prey?

I have little time for writing these days. I mostly hover quietly in the background of the blogosphere and the twittering realm, plotting for the lifestyle revolution to come.

But a thought hit me in the shower one day.

Exercise is stress. It is a voluntarily induced stressing of our physiology which triggers certain responses. It is usually the response were after, though the exercise in itself can be very rewarding. What we want is for our body to grow stronger and fitter, which it does in response to exercise. It is the rest following exercise that makes us stronger, not the exercise in itself. That is all well and good, but I’ve been wondering how much our mental state while exercising affects the exercise and thus the response. I have often said that if exercise is nothing but a stressful element in your life, something you dread and that gives you no pleasure at all, then don’t exercise. Life’s too short and mental stress is so harmful I am unsure if there’s a point in exercising if you hate it.

This got me thinking of people I know who do not exercise, but still lead relatively active lives. These are people who walk and half run through the day, rarely having time even to eat sitting down. Although they are fairly non sedentary and probably have an energy expenditure easily exceeding that of many healthy hunter gatherers, they are not very fit. Then I realized that much of the “exercise” they do, happens while being in a state of mental stress – hastening from meeting to meeting or from any other A to B. Some of these people almost never have time to walk calmly, do some thinking or enjoy the scenery. In these peoples’ lives there is also a relationship between the intensity of an activity and the amount of mental stress – the highest intensities are reached when things are crazy stressful.

These people remind me of prey animals. This form of physical activity is like that of a nervous prey animal running for its life several times a day. And this is why I am wondering if there is anything to gain, even in pure physiological factors. Does exercise while being stressed negate the normal positive effects of exercise?

Although I don’t know the answer to the above question, the way I would like people to exercise is like a predator. Do some workouts on an empty stomach like you would if you needed to hunt for food. Exercise with high intensities and reward yourself with a big slice of meat and total relaxation after. And don’t exercise like this every day. Like a predator we may move around a lot when we don’t hunt, but we don’t hunt every day.

Exercise…

…eat…

…then rest.

Exercise Zen

When I’m in this state everything is pure, vividly clear. I’m in a cocoon of concentration. And if I can put myself into that cocoon, I’m invincible. . . . I’m living fully in the present. I’m absolutely engaged, involved in what I’m doing. . . . It comes and it goes, and the pure fact that you are out on the first tee of a tournament and say, «I must concentrate today,» is no good. It won’t work.

Tony Jacklin 

For a good proportion of us humans, our body is nothing more than a way of getting the brain from A to B. We have become a brain transporter tool – a way of moving the “ego” around. Although this does not necessarily strike everybody as problematic, It very well can be.

It can limit our happiness.

iStockphoto

Not because you have to have a magazine cover body and put down miles on the treadmill to be happy.

I do not wish to be considered as one of those hyperactive, overly positive, too good looking individuals, often observed at any local gym, that truly believe they can change the world by getting everybody to exercise more and eating healthy. I don’t want everybody to be fit or thin – what a horrible thought and what a depressingly boring world it would be.

But, I would like people to be able to get the information they want and need so that they can do what they want with their bodies and their lives.

The reason why the body becoming a brain carrying tool can be problematic, is because the mind and the body are impossible to differentiate. It is problematic to talk of them as two separate things as it is equally problematic to consider them to be one (René Decartes is much to blame for our dualistic view of ourselves).

Just as our thoughts and feelings affect the functions of our body and the bodily milieu, our body greatly affects our thoughts, feelings and personality.

Our oversized human brain and the concomitant great ability to imagine situations, to plan ahead and to consider multiple situations and outcomes can be a curse. For example, I can sit in quiet surroundings with a body at rest and still have an overactive mind. Because I can picture possible future outcomes, I can stress myself silly and sick while being totally at rest. Adrenaline and cortisol can go up.  My heart is beating faster and stronger, I start sweating and breathing heavily, all while sitting perfectly still.

Most tragic of all is that I can make my body respond like this by thinking of things to come that most likely will never happen. Let’s face it, as humans we are great at considering multiple future situations, but not necessarily any better at predicting the actual future to be. How often does a situation turn out to be exactly how you pictured it would be?

This stress can gradually destroy my body from the inside out. My cells function more poorly and are broken down to a greater degree. Stress is a catabolic state. While sitting perfectly still and wrenching my mind I am effectively weakening my own body.

We do not need to have a higher than normal heart rate to be stressed. Feeling bad is also stress. Depression seems to be as deteriorating as anxiety. Over time, feeling bad can reduce a body to ruins.

As negative thought patterns is detrimental to the body, a poor physical health and poorly functioning body can be detrimental to the mind. Luckily for us, both the body and the mind are ours to mold. Neither is unchangeable.

There are many reasons why being physically active can improve our mental health and well being. The secreting of hormones that increase our well being is one effect. A more effective vasculature, improved transportation potential and even the forming of new cells are other. There is also an anthropologic aspect worth considering. As humans, our bodies are made for (have involved into) activity and unless the body are given the stimuli it is made for, we will feel unfulfilled.

Last but not least, physical activity or exercise can give our minds much needed rest. Exercise is distraction for the mind.

While it is easy to fill the mind with multiple thoughts and feelings at rest, it is much harder to concentrate on multiple things while being active.

One of the greatest ways of giving the mind a rest is by giving the body the opposite. Once you step on a treadmill, jump on bike, go for a run/swim/walk or whatever, the body takes over. While intensity is gradually increasing, while the muscles work harder and harder, while you sweat more and the heart beats faster, there is no longer room for thoughts and feelings.

The body forces the mind to focus on one thing. The head is no longer filled with thoughts about annoying colleagues, what to eat for dinner, how to get a job, how to pay the loan or what to do with your life. The exercise forces the mind to let go of all of this and to simply focus.

Although I admittedly spend most of my time sitting on my ass, I do go out for the occasional exercise. In particular, I like jumping. I like landing too, but not nearly as much as I like jumping.

The wonderful thing about jumping is that it freaks the hell out my mind. The higher the fall and the bigger the challenge, the less my mind is involved. It is uninvolved not because of panic or fear, but because there is no room for thoughts. A difficult physical situation requires my body to do what it does best. To react to stimuli and to adjust quickly. There is no time for thinking.

Photo: Jon Lucas 

This feeling is independent of activity type. Some people report that they get lost in the activity during a spinning class. With pounding hypnotic music, heart racing and lungs screaming they let the body take over and they become the cycling. You can lose your self in your Grok workout or when going for a quick walk.

A Japanese Zen Buddhist would probably call this “Mushin”- simply translated; “no mind.” A sport psychologist would probably call it flow or possibly runners high.

No matter the name it is given, giving the mind a break while making the body a little more fit is a wonderful experience – an experience in which, even for just a second, the line between the body and the activity is eliminated. Making a distinction between myself and the activity no longer make any sense. In this state I am the jump.

In fact, some of my most peaceful moments are in situations where my heart is racing and my muscles aching.

If one puts his mind in the action of his opponent’s body, his mind will be taken by the action of his opponent’s body.
If he puts his mind in his opponent’s sword, his mind will be taken by that sword.
If he puts his mind in thoughts of his opponent’s intention to strike him, his mind will be taken by thoughts of his opponent’s intention to strike him.
If he puts his mind in his own sword, his mind will be taken by his own sword.
If he puts his mind in his own intention of not being struck, his mind will be taken by his intention of not being struck.
If he puts his mind in the other man’s stance, his mind will be taken by the other man’s stance.
What this means is that there is no place to put the mind.

Takuan Soho