Zen og kunsten og bevege seg

«Når jeg er i denne tilstanden er allting rent, klart og levende. Jeg er i en kokong av konsentrasjon. Og om jeg kan putte meg selv i den kokongen, er jeg uovervinnelig … Jeg lever fullstendig i øyeblikket. Jeg er helt og fullt engasjert, involvert i det jeg gjør … Det kommer og det går, og bare det at du står på banen og sier, «I dag må jeg konsentrere meg,» bærer galt avsted. Det fungerer ikke.«

Tony Jacklin 
For ganske mange av oss mennesker er ikke kroppen mye mer enn et verktøy for å frakte hjernen fra A til B. Vi har blitt hjernetransportører – fraktere av bevissthet. Selv om dette ikke nødvendigvis fremstår som et problem for alle, kan det absolutt være det. Det kan begrense vår lykke.

Ikke fordi du må har en modellkropp og legge ned mil på tredemølla for å være lykkelig.

Jeg vil ikke være og er ikke en av disse hyperaktive, overbegeistrede, overpositive alt-for-bra-utseende-mennesker som man ofte kan observere på det lokale treningssenteret og hvis mål i livet er å få slappfisker til å spise sunt og trene mer. Jeg vil ikke at alle skal være tynne, for en skummel tanke og for en utrolig kjedelig verden det hadde blitt.

Men jeg vil at folk skal få den informasjonen de ønsker og trenger slik at de kan gjøre det de vil med sin egen kropp og sine egne liv.

Grunnen til at det kan bli problematisk at kroppen blir et hjernefrakteverktøy, er at kropp og sinn er umulig å skille. Det er problematisk å snakke om de som en enhet og det er problematisk å snakke om dem som to separate ting. De er både en og to på samme tid.

Akkurat slik våre tanker og følelser påvirker kroppens funksjoner og kroppens interne miljø, påvirkes tankene, følelsene og personligheten vår av kroppens tilstand.

Vår overdimensjonerte hjerne og den medfølgende gode evnen til å forestille oss situasjoner, planlegge og vurdere mange forskjellige scenarier og utfall kan være en forbannelse. For eksempel: Jeg kan sitte helt stille i rolige omgivelser og likevel ha et overaktivt sinn. Fordi jeg har evnen til å forestille meg scenarier kan jeg stresse meg selv tullete og syk selv om jeg egentlig hviler. Adrenalin- og kortisolnivåer kan stige. Hjertet kan slå raskere, svetteproduksjonen kan øke, pusten går fortere, alt mens jeg sitter helt stille. Dette er fysiologiske responser som egentlig er utviklet for å få meg til å overleve faresituasjoner, men jeg er ikke i fare. Jeg har bare klart å få kroppen til å tro det.

Det mest tragiske av alt er at jeg kan oppleve alle disse kroppslige endringene mens jeg tenker på situasjoner som mest sannsynlig aldri kommer til å skje. La oss bare innse det, som mennesker er vi utrolig dyktige til å se for oss forskjellige situasjoner, men ikke nødvendigvis like flinke til å anslå hvilken situasjon vi kommer til å oppleve. Hvor ofte blir egentlig situasjoner akkurat slik vi har sett for oss?

Dette tankestresset kan gradvis ødelegge kroppen min innenfra. Cellene mine fungerer dårligere og dør raskere. Stress er en katabolsk tilstand – en nedbrytningstilstand. Mens jeg sitter helt stille og vrir tankene mine svekker jeg kroppen min og dermed også sinnet mitt.

Vi trenger ikke ha høy puls for å være stresset. Å ha det vondt er også stress. Depresjon ser ut til å være like nedbrytende som angst. Over tid kan vonde følelser legge kroppen i ruiner.

Og akkurat slik et negativt tankemønster kan være skadelig for kroppen, kan en dårlig fysisk helse være skadelig for sinnet. Heldigvis for oss kan både kropp og sinn formes og endres. Ingen er uforanderlige.

Det er mange grunner til at det å være fysisk aktiv kan bedre vår mentale helse og velvære. Utskillelsen av hormoner som øker vårt velvære er en grunn. En bedre vaskulatur, bedret transportpotensiale og til og med formering av nye celler er andre grunner. Det er også antropologiske sider verdt å vurdere. Som mennesker er kroppen vår laget for (har utviklet seg for) bevegelse og med mindre den får denne tiltrengte stimulusen, føler vi oss uoppfylte (det er ikke verre å ta fra et menneske muligheten til å bevege seg enn det er å ta fra en hund muligheten til å løpe, selv om mange har lettere for å sympatisere med den siste situasjonen).

Sist, men ikke minst kan fysisk aktivitet eller trening gi oss en mye tiltrengt pause fra tanketyranniet. Trening er hvile for sinnet. Vi er ikke laget for å gjøre begge deler på en gang, så når kroppen har mye å gjøre må sinnet hvile. Det er blant annet vanskelig å tenke på flere forskjellige ting mens man trener og det gjør at sinnet spisses og vi kan konsentrere oss om en ting om gangen.

En av de beste måtene å gi hodet hvile på, er å la kroppen gjøre det motsatte – ikke hvile. Med en gang man tar et steg på tredemøllen, hopper på en sykkel, går en tur eller legger ut på en svømmetur, tar kroppen over. Etter hvert som intensiteten øker, når musklene og lungene må jobbe hardere og hardere, når du svetter og hjertet banker, er det ikke lenger plass til tanker og følelser. Høy intensitet er derfor noe å trakte etter, ikke bare for å komme i bedre form, men for å gi hodet bedre hvile.

Kroppen tvinger tankene til å ligge og hodet er ikke lenger fylt av tanker om irriterende kolleger, hva man skal ha til middag, hvordan man skal skaffe en jobb, hvordan man skal klare å betale alle regningene eller hva man skal gjøre med livet. Treningen tvinger sinnet til å la alt dette fare og simpelthen fokusere på å være.

Selv om jeg utvilsomt tilbringer alt for mye tid sittende, hender det innimellom at jeg får tid til å trene og spesielt liker jeg å hoppe. Jeg liker å lande også, men ikke så mye som å hoppe.
Det fine med hopping, i hvert fall den typen hopping jeg gjerne gjør, er at det friker ut hodet mitt. Jo større fallhøyde og jo større utfordring, jo mindre tanker. En vanskelig fysisk situasjon krever at kroppen min gjør det den er best til – å reagere på stimuli og tilpasse seg øyeblikkelig. Det er ingen tid til å tenke.

Denne følelsen, eller tilstanden er uavhengig av type aktivitet. Noen mennesker forteller at de går fullstendig opp i en spinningtime. Med hypnotiserende rytmisk musikk, et hjerte som løper og lunger som skriker etter luft, lar de kroppen ta over og de blir syklingen. Du kan miste deg selv i en hvilken som helst aktivitet.

Den ungarske psykologen Mihaly Csikszentmihalyi ville kalt denne tilstanden flyt (flow) og i idrettspsykologien er flyt ofte et uttalt mål. En flyttilstand oppnås når det er en perfekt balanse mellom aktivitetens utfordringer og ens egne ferdigheter. Innen idretten snakker man også om «runners high» som fremstår som en del av den samme tilstanden.

Hadde vi spurt en japansk Zen-buddhist ville han nok kalt denne samme tilstanden «Mushin» – best oversatt til ikke-sinn. Innen mange kampkunster trener man spesifikt for å oppnå denne tilstanden der kroppen tar over. En metode er å slite kroppen helt ut.

Uansett navn, er det å gi hodet en pause mens kroppen blir litt sprekere en fantastisk erfaring og i beste fall en erfaring hvor man opplever at det ikke lenger gir mening å skille mellom kroppen som gjør aktiviteten og aktiviteten i seg selv. I denne tilstanden er jeg hoppet.

Faktisk kan noen av mine mest fredfulle øyeblikk være situasjoner der hjertet pumper og musklene verker.

«Dersom du retter oppmerksomheten mot motstanderens bevegelser, vil din bevissthet bli fanget av din motstanders bevegelser.
Dersom du retter oppmerksomheten mot motstanderens sverd, vil du fanges av sverdet.
Dersom du retter oppmerksomheten mot motstanderes intensjon om å slå deg, vil bevisstheten fanges av tanker om motstanderes intensjon om å slå deg.
Dersom du retter oppmerksomheten mot ditt eget sverd vil du bli fanget av ditt sverd.
Dersom du retter den mot ikke å bli slått, vil du bli fanget av ønsket om å ikke bli slått.
Dersom du retter den mot motstanderes positur, blir du fanget av hans positur.
Kort sagt, det er ingen steder å rette oppmerksomheten.
» 

Takuan Soho

Exercise Zen

When I’m in this state everything is pure, vividly clear. I’m in a cocoon of concentration. And if I can put myself into that cocoon, I’m invincible. . . . I’m living fully in the present. I’m absolutely engaged, involved in what I’m doing. . . . It comes and it goes, and the pure fact that you are out on the first tee of a tournament and say, «I must concentrate today,» is no good. It won’t work.

Tony Jacklin 

For a good proportion of us humans, our body is nothing more than a way of getting the brain from A to B. We have become a brain transporter tool – a way of moving the “ego” around. Although this does not necessarily strike everybody as problematic, It very well can be.

It can limit our happiness.

iStockphoto

Not because you have to have a magazine cover body and put down miles on the treadmill to be happy.

I do not wish to be considered as one of those hyperactive, overly positive, too good looking individuals, often observed at any local gym, that truly believe they can change the world by getting everybody to exercise more and eating healthy. I don’t want everybody to be fit or thin – what a horrible thought and what a depressingly boring world it would be.

But, I would like people to be able to get the information they want and need so that they can do what they want with their bodies and their lives.

The reason why the body becoming a brain carrying tool can be problematic, is because the mind and the body are impossible to differentiate. It is problematic to talk of them as two separate things as it is equally problematic to consider them to be one (René Decartes is much to blame for our dualistic view of ourselves).

Just as our thoughts and feelings affect the functions of our body and the bodily milieu, our body greatly affects our thoughts, feelings and personality.

Our oversized human brain and the concomitant great ability to imagine situations, to plan ahead and to consider multiple situations and outcomes can be a curse. For example, I can sit in quiet surroundings with a body at rest and still have an overactive mind. Because I can picture possible future outcomes, I can stress myself silly and sick while being totally at rest. Adrenaline and cortisol can go up.  My heart is beating faster and stronger, I start sweating and breathing heavily, all while sitting perfectly still.

Most tragic of all is that I can make my body respond like this by thinking of things to come that most likely will never happen. Let’s face it, as humans we are great at considering multiple future situations, but not necessarily any better at predicting the actual future to be. How often does a situation turn out to be exactly how you pictured it would be?

This stress can gradually destroy my body from the inside out. My cells function more poorly and are broken down to a greater degree. Stress is a catabolic state. While sitting perfectly still and wrenching my mind I am effectively weakening my own body.

We do not need to have a higher than normal heart rate to be stressed. Feeling bad is also stress. Depression seems to be as deteriorating as anxiety. Over time, feeling bad can reduce a body to ruins.

As negative thought patterns is detrimental to the body, a poor physical health and poorly functioning body can be detrimental to the mind. Luckily for us, both the body and the mind are ours to mold. Neither is unchangeable.

There are many reasons why being physically active can improve our mental health and well being. The secreting of hormones that increase our well being is one effect. A more effective vasculature, improved transportation potential and even the forming of new cells are other. There is also an anthropologic aspect worth considering. As humans, our bodies are made for (have involved into) activity and unless the body are given the stimuli it is made for, we will feel unfulfilled.

Last but not least, physical activity or exercise can give our minds much needed rest. Exercise is distraction for the mind.

While it is easy to fill the mind with multiple thoughts and feelings at rest, it is much harder to concentrate on multiple things while being active.

One of the greatest ways of giving the mind a rest is by giving the body the opposite. Once you step on a treadmill, jump on bike, go for a run/swim/walk or whatever, the body takes over. While intensity is gradually increasing, while the muscles work harder and harder, while you sweat more and the heart beats faster, there is no longer room for thoughts and feelings.

The body forces the mind to focus on one thing. The head is no longer filled with thoughts about annoying colleagues, what to eat for dinner, how to get a job, how to pay the loan or what to do with your life. The exercise forces the mind to let go of all of this and to simply focus.

Although I admittedly spend most of my time sitting on my ass, I do go out for the occasional exercise. In particular, I like jumping. I like landing too, but not nearly as much as I like jumping.

The wonderful thing about jumping is that it freaks the hell out my mind. The higher the fall and the bigger the challenge, the less my mind is involved. It is uninvolved not because of panic or fear, but because there is no room for thoughts. A difficult physical situation requires my body to do what it does best. To react to stimuli and to adjust quickly. There is no time for thinking.

Photo: Jon Lucas 

This feeling is independent of activity type. Some people report that they get lost in the activity during a spinning class. With pounding hypnotic music, heart racing and lungs screaming they let the body take over and they become the cycling. You can lose your self in your Grok workout or when going for a quick walk.

A Japanese Zen Buddhist would probably call this “Mushin”- simply translated; “no mind.” A sport psychologist would probably call it flow or possibly runners high.

No matter the name it is given, giving the mind a break while making the body a little more fit is a wonderful experience – an experience in which, even for just a second, the line between the body and the activity is eliminated. Making a distinction between myself and the activity no longer make any sense. In this state I am the jump.

In fact, some of my most peaceful moments are in situations where my heart is racing and my muscles aching.

If one puts his mind in the action of his opponent’s body, his mind will be taken by the action of his opponent’s body.
If he puts his mind in his opponent’s sword, his mind will be taken by that sword.
If he puts his mind in thoughts of his opponent’s intention to strike him, his mind will be taken by thoughts of his opponent’s intention to strike him.
If he puts his mind in his own sword, his mind will be taken by his own sword.
If he puts his mind in his own intention of not being struck, his mind will be taken by his intention of not being struck.
If he puts his mind in the other man’s stance, his mind will be taken by the other man’s stance.
What this means is that there is no place to put the mind.

Takuan Soho