«Når jeg er i denne tilstanden er allting rent, klart og levende. Jeg er i en kokong av konsentrasjon. Og om jeg kan putte meg selv i den kokongen, er jeg uovervinnelig … Jeg lever fullstendig i øyeblikket. Jeg er helt og fullt engasjert, involvert i det jeg gjør … Det kommer og det går, og bare det at du står på banen og sier, «I dag må jeg konsentrere meg,» bærer galt avsted. Det fungerer ikke.«
Ikke fordi du må har en modellkropp og legge ned mil på tredemølla for å være lykkelig.
Jeg vil ikke være og er ikke en av disse hyperaktive, overbegeistrede, overpositive alt-for-bra-utseende-mennesker som man ofte kan observere på det lokale treningssenteret og hvis mål i livet er å få slappfisker til å spise sunt og trene mer. Jeg vil ikke at alle skal være tynne, for en skummel tanke og for en utrolig kjedelig verden det hadde blitt.
Men jeg vil at folk skal få den informasjonen de ønsker og trenger slik at de kan gjøre det de vil med sin egen kropp og sine egne liv.
Grunnen til at det kan bli problematisk at kroppen blir et hjernefrakteverktøy, er at kropp og sinn er umulig å skille. Det er problematisk å snakke om de som en enhet og det er problematisk å snakke om dem som to separate ting. De er både en og to på samme tid.
Akkurat slik våre tanker og følelser påvirker kroppens funksjoner og kroppens interne miljø, påvirkes tankene, følelsene og personligheten vår av kroppens tilstand.
Vår overdimensjonerte hjerne og den medfølgende gode evnen til å forestille oss situasjoner, planlegge og vurdere mange forskjellige scenarier og utfall kan være en forbannelse. For eksempel: Jeg kan sitte helt stille i rolige omgivelser og likevel ha et overaktivt sinn. Fordi jeg har evnen til å forestille meg scenarier kan jeg stresse meg selv tullete og syk selv om jeg egentlig hviler. Adrenalin- og kortisolnivåer kan stige. Hjertet kan slå raskere, svetteproduksjonen kan øke, pusten går fortere, alt mens jeg sitter helt stille. Dette er fysiologiske responser som egentlig er utviklet for å få meg til å overleve faresituasjoner, men jeg er ikke i fare. Jeg har bare klart å få kroppen til å tro det.
Det mest tragiske av alt er at jeg kan oppleve alle disse kroppslige endringene mens jeg tenker på situasjoner som mest sannsynlig aldri kommer til å skje. La oss bare innse det, som mennesker er vi utrolig dyktige til å se for oss forskjellige situasjoner, men ikke nødvendigvis like flinke til å anslå hvilken situasjon vi kommer til å oppleve. Hvor ofte blir egentlig situasjoner akkurat slik vi har sett for oss?
Dette tankestresset kan gradvis ødelegge kroppen min innenfra. Cellene mine fungerer dårligere og dør raskere. Stress er en katabolsk tilstand – en nedbrytningstilstand. Mens jeg sitter helt stille og vrir tankene mine svekker jeg kroppen min og dermed også sinnet mitt.
Vi trenger ikke ha høy puls for å være stresset. Å ha det vondt er også stress. Depresjon ser ut til å være like nedbrytende som angst. Over tid kan vonde følelser legge kroppen i ruiner.
Og akkurat slik et negativt tankemønster kan være skadelig for kroppen, kan en dårlig fysisk helse være skadelig for sinnet. Heldigvis for oss kan både kropp og sinn formes og endres. Ingen er uforanderlige.
Det er mange grunner til at det å være fysisk aktiv kan bedre vår mentale helse og velvære. Utskillelsen av hormoner som øker vårt velvære er en grunn. En bedre vaskulatur, bedret transportpotensiale og til og med formering av nye celler er andre grunner. Det er også antropologiske sider verdt å vurdere. Som mennesker er kroppen vår laget for (har utviklet seg for) bevegelse og med mindre den får denne tiltrengte stimulusen, føler vi oss uoppfylte (det er ikke verre å ta fra et menneske muligheten til å bevege seg enn det er å ta fra en hund muligheten til å løpe, selv om mange har lettere for å sympatisere med den siste situasjonen).
Sist, men ikke minst kan fysisk aktivitet eller trening gi oss en mye tiltrengt pause fra tanketyranniet. Trening er hvile for sinnet. Vi er ikke laget for å gjøre begge deler på en gang, så når kroppen har mye å gjøre må sinnet hvile. Det er blant annet vanskelig å tenke på flere forskjellige ting mens man trener og det gjør at sinnet spisses og vi kan konsentrere oss om en ting om gangen.
En av de beste måtene å gi hodet hvile på, er å la kroppen gjøre det motsatte – ikke hvile. Med en gang man tar et steg på tredemøllen, hopper på en sykkel, går en tur eller legger ut på en svømmetur, tar kroppen over. Etter hvert som intensiteten øker, når musklene og lungene må jobbe hardere og hardere, når du svetter og hjertet banker, er det ikke lenger plass til tanker og følelser. Høy intensitet er derfor noe å trakte etter, ikke bare for å komme i bedre form, men for å gi hodet bedre hvile.
Kroppen tvinger tankene til å ligge og hodet er ikke lenger fylt av tanker om irriterende kolleger, hva man skal ha til middag, hvordan man skal skaffe en jobb, hvordan man skal klare å betale alle regningene eller hva man skal gjøre med livet. Treningen tvinger sinnet til å la alt dette fare og simpelthen fokusere på å være.
Denne følelsen, eller tilstanden er uavhengig av type aktivitet. Noen mennesker forteller at de går fullstendig opp i en spinningtime. Med hypnotiserende rytmisk musikk, et hjerte som løper og lunger som skriker etter luft, lar de kroppen ta over og de blir syklingen. Du kan miste deg selv i en hvilken som helst aktivitet.
Den ungarske psykologen Mihaly Csikszentmihalyi ville kalt denne tilstanden flyt (flow) og i idrettspsykologien er flyt ofte et uttalt mål. En flyttilstand oppnås når det er en perfekt balanse mellom aktivitetens utfordringer og ens egne ferdigheter. Innen idretten snakker man også om «runners high» som fremstår som en del av den samme tilstanden.
Hadde vi spurt en japansk Zen-buddhist ville han nok kalt denne samme tilstanden «Mushin» – best oversatt til ikke-sinn. Innen mange kampkunster trener man spesifikt for å oppnå denne tilstanden der kroppen tar over. En metode er å slite kroppen helt ut.
Uansett navn, er det å gi hodet en pause mens kroppen blir litt sprekere en fantastisk erfaring og i beste fall en erfaring hvor man opplever at det ikke lenger gir mening å skille mellom kroppen som gjør aktiviteten og aktiviteten i seg selv. I denne tilstanden er jeg hoppet.
Faktisk kan noen av mine mest fredfulle øyeblikk være situasjoner der hjertet pumper og musklene verker.
«Dersom du retter oppmerksomheten mot motstanderens bevegelser, vil din bevissthet bli fanget av din motstanders bevegelser.
Dersom du retter oppmerksomheten mot motstanderens sverd, vil du fanges av sverdet.
Dersom du retter oppmerksomheten mot motstanderes intensjon om å slå deg, vil bevisstheten fanges av tanker om motstanderes intensjon om å slå deg.
Dersom du retter oppmerksomheten mot ditt eget sverd vil du bli fanget av ditt sverd.
Dersom du retter den mot ikke å bli slått, vil du bli fanget av ønsket om å ikke bli slått.
Dersom du retter den mot motstanderes positur, blir du fanget av hans positur.
Kort sagt, det er ingen steder å rette oppmerksomheten.»
