Zen og kunsten og bevege seg

«Når jeg er i denne tilstanden er allting rent, klart og levende. Jeg er i en kokong av konsentrasjon. Og om jeg kan putte meg selv i den kokongen, er jeg uovervinnelig … Jeg lever fullstendig i øyeblikket. Jeg er helt og fullt engasjert, involvert i det jeg gjør … Det kommer og det går, og bare det at du står på banen og sier, «I dag må jeg konsentrere meg,» bærer galt avsted. Det fungerer ikke.«

Tony Jacklin 
For ganske mange av oss mennesker er ikke kroppen mye mer enn et verktøy for å frakte hjernen fra A til B. Vi har blitt hjernetransportører – fraktere av bevissthet. Selv om dette ikke nødvendigvis fremstår som et problem for alle, kan det absolutt være det. Det kan begrense vår lykke.

Ikke fordi du må har en modellkropp og legge ned mil på tredemølla for å være lykkelig.

Jeg vil ikke være og er ikke en av disse hyperaktive, overbegeistrede, overpositive alt-for-bra-utseende-mennesker som man ofte kan observere på det lokale treningssenteret og hvis mål i livet er å få slappfisker til å spise sunt og trene mer. Jeg vil ikke at alle skal være tynne, for en skummel tanke og for en utrolig kjedelig verden det hadde blitt.

Men jeg vil at folk skal få den informasjonen de ønsker og trenger slik at de kan gjøre det de vil med sin egen kropp og sine egne liv.

Grunnen til at det kan bli problematisk at kroppen blir et hjernefrakteverktøy, er at kropp og sinn er umulig å skille. Det er problematisk å snakke om de som en enhet og det er problematisk å snakke om dem som to separate ting. De er både en og to på samme tid.

Akkurat slik våre tanker og følelser påvirker kroppens funksjoner og kroppens interne miljø, påvirkes tankene, følelsene og personligheten vår av kroppens tilstand.

Vår overdimensjonerte hjerne og den medfølgende gode evnen til å forestille oss situasjoner, planlegge og vurdere mange forskjellige scenarier og utfall kan være en forbannelse. For eksempel: Jeg kan sitte helt stille i rolige omgivelser og likevel ha et overaktivt sinn. Fordi jeg har evnen til å forestille meg scenarier kan jeg stresse meg selv tullete og syk selv om jeg egentlig hviler. Adrenalin- og kortisolnivåer kan stige. Hjertet kan slå raskere, svetteproduksjonen kan øke, pusten går fortere, alt mens jeg sitter helt stille. Dette er fysiologiske responser som egentlig er utviklet for å få meg til å overleve faresituasjoner, men jeg er ikke i fare. Jeg har bare klart å få kroppen til å tro det.

Det mest tragiske av alt er at jeg kan oppleve alle disse kroppslige endringene mens jeg tenker på situasjoner som mest sannsynlig aldri kommer til å skje. La oss bare innse det, som mennesker er vi utrolig dyktige til å se for oss forskjellige situasjoner, men ikke nødvendigvis like flinke til å anslå hvilken situasjon vi kommer til å oppleve. Hvor ofte blir egentlig situasjoner akkurat slik vi har sett for oss?

Dette tankestresset kan gradvis ødelegge kroppen min innenfra. Cellene mine fungerer dårligere og dør raskere. Stress er en katabolsk tilstand – en nedbrytningstilstand. Mens jeg sitter helt stille og vrir tankene mine svekker jeg kroppen min og dermed også sinnet mitt.

Vi trenger ikke ha høy puls for å være stresset. Å ha det vondt er også stress. Depresjon ser ut til å være like nedbrytende som angst. Over tid kan vonde følelser legge kroppen i ruiner.

Og akkurat slik et negativt tankemønster kan være skadelig for kroppen, kan en dårlig fysisk helse være skadelig for sinnet. Heldigvis for oss kan både kropp og sinn formes og endres. Ingen er uforanderlige.

Det er mange grunner til at det å være fysisk aktiv kan bedre vår mentale helse og velvære. Utskillelsen av hormoner som øker vårt velvære er en grunn. En bedre vaskulatur, bedret transportpotensiale og til og med formering av nye celler er andre grunner. Det er også antropologiske sider verdt å vurdere. Som mennesker er kroppen vår laget for (har utviklet seg for) bevegelse og med mindre den får denne tiltrengte stimulusen, føler vi oss uoppfylte (det er ikke verre å ta fra et menneske muligheten til å bevege seg enn det er å ta fra en hund muligheten til å løpe, selv om mange har lettere for å sympatisere med den siste situasjonen).

Sist, men ikke minst kan fysisk aktivitet eller trening gi oss en mye tiltrengt pause fra tanketyranniet. Trening er hvile for sinnet. Vi er ikke laget for å gjøre begge deler på en gang, så når kroppen har mye å gjøre må sinnet hvile. Det er blant annet vanskelig å tenke på flere forskjellige ting mens man trener og det gjør at sinnet spisses og vi kan konsentrere oss om en ting om gangen.

En av de beste måtene å gi hodet hvile på, er å la kroppen gjøre det motsatte – ikke hvile. Med en gang man tar et steg på tredemøllen, hopper på en sykkel, går en tur eller legger ut på en svømmetur, tar kroppen over. Etter hvert som intensiteten øker, når musklene og lungene må jobbe hardere og hardere, når du svetter og hjertet banker, er det ikke lenger plass til tanker og følelser. Høy intensitet er derfor noe å trakte etter, ikke bare for å komme i bedre form, men for å gi hodet bedre hvile.

Kroppen tvinger tankene til å ligge og hodet er ikke lenger fylt av tanker om irriterende kolleger, hva man skal ha til middag, hvordan man skal skaffe en jobb, hvordan man skal klare å betale alle regningene eller hva man skal gjøre med livet. Treningen tvinger sinnet til å la alt dette fare og simpelthen fokusere på å være.

Selv om jeg utvilsomt tilbringer alt for mye tid sittende, hender det innimellom at jeg får tid til å trene og spesielt liker jeg å hoppe. Jeg liker å lande også, men ikke så mye som å hoppe.
Det fine med hopping, i hvert fall den typen hopping jeg gjerne gjør, er at det friker ut hodet mitt. Jo større fallhøyde og jo større utfordring, jo mindre tanker. En vanskelig fysisk situasjon krever at kroppen min gjør det den er best til – å reagere på stimuli og tilpasse seg øyeblikkelig. Det er ingen tid til å tenke.

Denne følelsen, eller tilstanden er uavhengig av type aktivitet. Noen mennesker forteller at de går fullstendig opp i en spinningtime. Med hypnotiserende rytmisk musikk, et hjerte som løper og lunger som skriker etter luft, lar de kroppen ta over og de blir syklingen. Du kan miste deg selv i en hvilken som helst aktivitet.

Den ungarske psykologen Mihaly Csikszentmihalyi ville kalt denne tilstanden flyt (flow) og i idrettspsykologien er flyt ofte et uttalt mål. En flyttilstand oppnås når det er en perfekt balanse mellom aktivitetens utfordringer og ens egne ferdigheter. Innen idretten snakker man også om «runners high» som fremstår som en del av den samme tilstanden.

Hadde vi spurt en japansk Zen-buddhist ville han nok kalt denne samme tilstanden «Mushin» – best oversatt til ikke-sinn. Innen mange kampkunster trener man spesifikt for å oppnå denne tilstanden der kroppen tar over. En metode er å slite kroppen helt ut.

Uansett navn, er det å gi hodet en pause mens kroppen blir litt sprekere en fantastisk erfaring og i beste fall en erfaring hvor man opplever at det ikke lenger gir mening å skille mellom kroppen som gjør aktiviteten og aktiviteten i seg selv. I denne tilstanden er jeg hoppet.

Faktisk kan noen av mine mest fredfulle øyeblikk være situasjoner der hjertet pumper og musklene verker.

«Dersom du retter oppmerksomheten mot motstanderens bevegelser, vil din bevissthet bli fanget av din motstanders bevegelser.
Dersom du retter oppmerksomheten mot motstanderens sverd, vil du fanges av sverdet.
Dersom du retter oppmerksomheten mot motstanderes intensjon om å slå deg, vil bevisstheten fanges av tanker om motstanderes intensjon om å slå deg.
Dersom du retter oppmerksomheten mot ditt eget sverd vil du bli fanget av ditt sverd.
Dersom du retter den mot ikke å bli slått, vil du bli fanget av ønsket om å ikke bli slått.
Dersom du retter den mot motstanderes positur, blir du fanget av hans positur.
Kort sagt, det er ingen steder å rette oppmerksomheten.
» 

Takuan Soho

Naturlig trening – kroppshev

Denne posten handler om det som på engelsk kalles pull ups eller chins, det vil si øvelser der man heiser seg selv opp med armene. På engelsk skiller man mellom chins og pull ups, men forskjellen er bare om fingrene peker mot deg eller vekk fra deg når du heiser deg opp. Mye av dette handler om klatring, for klatring kun utført med armene er bare flere kroppshev etter hverandre selv om flere kroppshev etter hverandre ikke nødvendigvis er klatring. Spørsmålet er om man forflytter seg.

Jeg er nok muligens over snittet glad i å klatre i ting. Har gjort det hele livet og jeg trives fortsatt overraskende godt oppe i et tre. Men kroppshev og klatring er ikke bare for de som har vokst opp med det, og om man ikke har erfaring så er det bare en enda større grunn til å utforske disse spennende øvelsene.

Mennesker og de store apene har en felles stamfar som levde for ikke lenge siden. Vi skilte lag med det som skulle bli gorillaer for litt over 8 millioner år siden og de som skulle bli sjimpanser og bonoboer for litt over 6 millioner år siden. Mennesker (den nakne ape, som Desmond Morris kaller oss) skiller seg fra de andre store apene ved at vi har reist oss opp og går på to bein, en merkelig måte å bevege seg sammenlignet med andre dyr. Den tobeinte gangen har gjort oss til gode utholdenhetsutøvere, løping er naturlig for oss, men vi har blitt mindre flinke til å klatre. 
Skulder sjimpanse
Skulder menneske

Men mindre flink, betyr ikke at vi ikke er laget for å klatre, bare at vi sammenlignet med de beste, ikke er like gode. For restene av vårt felles opphav med de andre apene er tydelig hos oss ennå.

Flere forskere hevder at vi byttet en god evne til å klatre mot en god evne til å kaste. Et menneske kan kaste rundt 5 ganger raskere enn en sjimpanse. Flere mener også at man kan se en tydelig evolusjonær tilpasning i skulderleddene våre mot å bli flinkere kastere. Sammenlignet med sjimpanser har mennesker bredere skuldre og skulderblader som sitter mer på flaten på ryggen, mens en sjimpanse har skulderbladene mer over på siden. «Helt naturlig trening – Kasting» er en post for en annen gang. Denne handler altså om klatring, og det er fortsatt helt naturlig for oss.

Vi har store klatremuskler synlig på siden av kroppen. Den lange og brede muskelen kalt Latissimus Dorsi er en av hovedmusklene vi bruker når vi klatrer. Hos et firbeint dyr, som hos hesten bidrar denne musklene til å dra forbeina mot kroppen når dyret løper eller går. Men siden vi ikke går på fire og har hender med motstående tomler er vi perfekt laget for å klatre. Også andre store muskler som biceps, pectoralis, teres og trapezius hjelper oss når vi skal løfte kroppen opp og disse musklene vil også utvikles av klatring, i tillegg til flere mindre muskler rundt skulder og rygg. Skulderleddet er også et veldig bevegelig ledd og gir oss en mengde muligheter for klatring.

Når vi ser på hva vi er i stand til å gjøre ser vi hvor naturlig det er for oss å klatre:

Kroppshev er det som gjerne kalles en basisøvelse. Den trener mange muskler samtidig og er derfor en stor øvelse. Vi simulerer øvelsen i treningsapparatet som kalles nedtrekk, som trener de samme musklene, men på en mye kjedeligere måte. Vi blir ofte anbefalt å trene store øvelser som baseres på komplekse og naturlig bevegelser og som dermed gjør oss sterke i en stor og naturlig bevegelse. Alternativet er å trene færre muskler om gangen i mindre øvelser, men dette er en strategi som er best brukt for dem som er på et høyt nivå og trenger fokus på enkeltmuskler eller muskelgrupper for å få ytterligere progresjon.

Man kan jo lure på nytteverdien av å trene kroppshev. Vi har tross alt lite behov for å klatre lenger. Og skal man være helt pragmatisk, så er ikke dette en øvelse man trenger å trene for å takle den moderne hverdagen. Men det er en øvelse vi bør trene fordi det gir oss en helt ny bevegelsesarena. Det gir oss en økt frihet fordi det det å kunne klatre minsker begrensningene miljøet setter rundt oss. Det at omgivelsene våre stiller så lave krav til å kunne klatre er også et viktig argument for å klatre. Dagliglivet vårt er ekstremt preget av aktiviteter som skjer foran kroppen med armene utstrakt og brystmuskler, deltamuskler og tricepsmuskler er mye aktivert. Dette er motsatsene til «klatremusklene» og det er dem som mener at mye ryggvondt, stive skuldre og skulderproblemer kunne vært unngått om vi bare hadde passet på å også trene klatremusklene. Vi er vanligvis mye sterkere i øvelser hvor vi dytter enn øvelser hvor vi drar noe inn mot kroppen og denne ubalansen kan potensielt legge forholdene til rette for både skader og vondter.

Kroppshev er også utrolig morsomt. Den barnlige gleden ved å henge å slenge kommer fort tilbake når styrken er stor nok til at man kan slappe litt av selv om man faktisk henger etter armene. Barn henger i alt mulig hele tiden og jeg har inntrykk av at når det gjelder fysisk aktivitet er forskjellen mellom sjimpansebabyer og menneskebabyer langt mindre enn forskjellen mellom voksne individer (da jeg nylig var å trente i Tufteparken på St. Hanshaugen var det jeg og noen barnehagebarn som hang i stativene der).

Det er synd at vi har sluttet å dra oss opp i ting. Kroppen vår er tydelig laget for det, men det viktigste argumentet er fortsatt at vi, om vi ikke klatrer, går glipp av en fantastisk bevegelseserfaring. Du kan sammenligne det med å ikke kunne svømme og dermed gå glipp av all den fantastiske bevegelseserfaringen man kan få i vann.

Under er noen eksempler på kroppshev og andre relaterte klatreøvelser. Jeg vil også slå et slag for at kroppshev kan være så utrolig mye mer og så mye mer lekent enn å bare heise seg rett opp i en stang på et treningssenter (selv om det også kan være gøy). Kroppshev er også en perfekt øvelse å gjøre utendørs i mange forskjellige «apparater». Og om man er nybegynner kan man lett tilpasse øvelsen ved å få noen til å hjelpe en opp med et løft under leggene eller man kan henge et strikk i stanga som går under beina.

Lykke til!

Naturlig trening – oppvarmingsøvelser

Jeg vil fortsette å slå et slag for trening og spesielt det jeg har valgt å kalle naturlig trening. Naturlig trening handler for meg i stor grad om å finne tilbake til bevegelsmønstre og bevegelseskunnskap som var mer tilstede da jeg var barn og som i stor grad er mer tilstede hos mennesker som lever mer i pakt med naturen. Det betyr at mange av bevegelsene jeg gjør er grunnleggende bevegelser som jeg for så vidt kan, men ikke kan så godt som jeg ønsker. For eksempel trener jeg på å reise meg opp og sette meg ned på knærne (se video nederst), en bevegelse som krever både styrke, balanse og bevegelighet og som jeg etter min mening burde vært flinkere på (en noe mer avansert variant av denne øvelsen måtte jeg gjøre 108 ganger etter hverandre hver dag da jeg var på treningsturer til et buddhisttempel i Sør Korea for noen år siden. Øvelsen har jeg med meg enda).

Kroppen min er langt mindre bevegelig enn det jeg skulle ønske den var og jeg kan se at den manglende bevegeligheten henger sammen med et begrenset bevegelsesmønster med begrensede bevegelsesutslag i hverdagen. Økt bevegelighet er en av tingene jeg ønsker å oppnå med trening.

En annen er styrke i bevegelser jeg ikke gjør til daglig og styrke i øvelser som krever bevegelse. Det er når jeg føler meg både sterk og bevegelig at jeg føler meg best. Jeg trives godt, som mange har merket, på bakken og jeg jobber aktivt mot både min egen og andres frykt for bakken. Det er greit at vi har blitt bipedale, eller tobeinte, men det er ingen grunn til at føttene våre er det eneste som skal berøre bakken.

Når vi blir både sterkere, mer bevegelige og får kontroll over kroppen vår kan vi også interagere med bakken eller terrenget på en helt annen måte, og i stedet for å være redd for at bakken skal gjøre oss vondt, kan vi bruke den som et treningsverktøy eller en god treningskamerat. Tidligere har jeg slått et slag for både rulleøvelser og det å gå på alle fire (se her og her). Dette er øvelser som ofte inngår i min oppvarming, som er viktige for meg og som jeg kommer til å fortsette med lenge. De forankrer meg og hindrer meg fra å miste kontakten med og kontrollen over underlaget mitt.

En god del av oppvarmingsøvelsene, og for så vidt hovedøvelsene når jeg trener på denne måten, kan kanskje oppfattes som gammeldagse og kjedelige, men for meg er de viktige og grunnen til at de kan oppfattes som gammeldagse er fordi de har blitt brukt i lang tid. Det er det en grunn til. Jogging, stigningsløp, driller med høye kneløft o.l, slå hjul, stå på hodet og lette tøyeøvelser er blant disse.

Nå trener jeg selvfølgelig ikke bare for å bli sterkere eller mer bevegelig. Som jeg har sagt før er det viktigste med trening at man trives med den. Så naturlig trening for meg er egentlig bare å ha det gøy på en kroppslig utforskende måte.

Under er noen flere eksempler til oppvarmingsøvelser som er fine å gjøre om man har en ledig gressflekk eller et gulv med litt størrelse. Dette er bare et lite utvalg og det er som vanlig bare fantasien som setter grenser, men det er lurt å ha en progresjon og gradvis oppbygning av oppvarmingen så vel som treningen. Jeg velger stort sett å starte med jogge- og løpeøvelser som etterfølges av lette tøyeøvelser. Deretter starter jeg ofte oppvarming av overkropp med bevegelser på bakken og går gradvis over til mer kraftfulle øvelser som hopping og mer akrobatiske elementer. Øvelsene varierer fra gang til gang og om det er noe jeg plutselig får lyst til å prøve så prøver jeg det.

Hensikten er som sagt å ha det gøy.

Naturlig trening – rulleøvelser

Hvis det er én øvelse jeg ønsker å kunne gjøre så lenge jeg lever, uansett hvor gammel jeg skulle bli, så er det å stupe kråke eller rulle.

Jeg liker dårlig at vi etter hvert som vi blir eldre ofte blir mer redde for bakken. Når vi er barn har vi et mye nærmere forhold til bakken, på alle måter. Vi er ikke redd for å legge oss ned hvor som helst og å rulle litt rundt på gresset skjer uten at det er noe vi trenger å tenke særlig over. Men med økende alder kommer økende stivhet i kroppen, mindre kontakt med bakken og dermed også en større frykt for den.

Ikke bare blir vi redde for bakken etter hvert som vi blir eldre, vi blir også redde for å utfolde oss fysisk og reddere for å dumme oss ut. Og det er en trist tanke å tenke, det at vår reduserte fysiske form skulle skyldes at vi er redd for hva andre synes.

Vi holder oss aller helst på stående eller sittende i kontrollerte stillinger, også når vi trener og vi er lite dynamiske.

Våre nære slektninger sjimpansene er flinke til å rulle. De gjør det helt naturlig.

Det å rulle kan også regnes som en del av vårt naturlige bevegelsesmønster. Og rulleøvelser er fine og praktiske øvelser for å opprettholde bevegelighet i ryggsøylen, man får en liten massasjeeffekt på ryggen, og ikke minst er det kjempegøy. Jeg bruker ruller som en standard del av oppvarmingen når jeg trener (ikke når jeg trener på treningssentre, da ser folk så rart på meg).

Så med dette oppfordrer jeg alle til å kaste alle hemninger og finne seg en gressflekk eller noen matter og rulle litt rundt på. Lek er ikke, og burde ikke være, forbeholdt barn.

Lykke til!

Naturlig mat og trening

naturlig (nɑ’tʉːɾlɪ)
adjektiv
   1. medfødt, instinktiv, ha naturlige evner
   2. som følge av el. i samsvar med naturen, dø en naturlig død
   3. forståelig, forventet, en naturlig reaksjon
   4. som tilsvarer naturen, reell, en skulptur i naturlig størrelse
   5. likefrem, ikke tilgjort, en naturlig væremåte

Jeg husker hvordan Kari Jaquesson ved en anledning ble opprørt over at noen brukte begrepet «naturlig mat» på et arrangement jeg var på. I hennes mening var mange farlige stoffer som dop og tungmetaller også naturlig, men det betød ikke at det var sunt. Nå er muligens Jaquessons opprørthet et godt argument for bruken av begrepet naturlig mat, men jeg føler likevel at bådet naturlig mat og naturlig trening trenger en liten forklaring.

De stammer begge fra ulven, er menneskeskapte og slik sett ikke naturlige 
Det er selvfølgelig fullt mulig å ha ord og begreper i språket som ikke er strengt definert, men som folk likevel forstår mer enn godt nok. Jeg ser derfor ikke nødvendigheten av å lage en konsensus rundt definisjonen av for eksempel naturlig mat.
På mange måter ser jeg på begrepet naturlig mat som på paleobegrepet. Det har aldri eksistert et universelt paleokosthold. Da vi levde som jegere og sankere spiste vi vidt forskjellig etter hvor på kloden vi levde. Paleo bør brukes som en retningslinje, d.v.s. mest mulig matvarer som er mest mulig lik deres naturlige tilstand, men paleo trenger ikke bety, og bør nok ikke bety fullstendig fravær av alt som er moderne. Hvorfor ikke bruke det beste av alt?

Når jeg sier naturlig mat, mener jeg mat som stort sett likner mye på hvordan de er i sin naturlige tilstand og som ofte er lite bearbeidet. Kjøtt, fisk, grønnsaker, frukt, nøtter, sopp og bær vil jeg kalle naturlig mat. Smør vil jeg også kalle naturlig mat, selv om det er et menneskeskapt produkt. Jeg ville for så vidt også kalt sukker for naturlig, men jeg ville ikke kalt det mat.

Unaturlig mat vil da først og fremst være moderne matvarer, som kornprodukter eller produkter som inneholder mye tilleggsstoffer naturen ikke har hostet opp. Jo mindre matvarene likner på deres naturlige form eller på produkter vi finner i naturen, jo større er sjansen for at jeg vil kalle dem unaturlig. Men unaturlig mat, slik jeg bruker begrepet er ikke synonymt med usunn mat. Det er ikke naturlig for en hund å spise gulrøtter, men for alt jeg vet kan det være at de kan ha godt av en gulrot i ny og ne.

Jeg ser som sagt ingen grunn til å definere naturlig mat, selv om jeg bruker begrepet ofte, og jeg håper og tror de fleste forstår hva jeg mener. Da er det også viktig å påpeke at om noen insisterer på å spørre om noe er naturlig eller ikke, så vil de ikke få et tilfredsstillende svar. Ofte bør man nok bytte ut spørsmålet om noe er naturlig, med spørsmålet om denne matvaren er sunn, nøytral, eller skadelig for meg akkurat nå i min situasjon. Det er gjerne dette spørsmålet mange vil ha svar på.

Jeg er en stor fan av naturlig trening. Med det mener jeg trening som utfordrer kroppen på en måte som likner på hvordan den ville blitt utfordret om jeg hadde levd mer i pakt med naturen. Med naturlig trening tenker jeg også øvelser som for det meste er basert på egen kroppsvekt og som ikke tvinger ledd eller muskler til å prestere i stillinger de ikke er laget for. Dessuten tenker jeg at store bevegelser er mer naturlig enn små og isolerte, selv om det ikke i seg selv er noe galt med små og isolerte bevegelser. Jeg foretrekker for eksempel å trene pull-ups eller klatre i noe fremfor å trene biceps curl med en stang.

Naturlig trening utføres best utendørs. Jeg trives i parken nedenfor huset mitt. Der kan jeg rulle rundt på gress fullt av gåsebærsj (det blir ikke mer paleo enn det). Som en yndlingsdel av oppvarmingen gjør jeg noe mange ville hatt godt av å gjøre mer, nemlig bevege seg på alle fire. Et eksempel her:

Så til tross for at jeg ikke ser nødvendigheten av å definere naturlig mat og naturlig trening vil jeg likevel anbefale alle å spise naturlig mat og drive naturlig trening og jeg er sikker på at de fleste forstår hva jeg mener.