Kan man stole på sin egen kropp?

Helene la igjen følgende kommentar for litt siden:

«Vi har nok ennå ikke fått opp øynene for at valg av kosthold har så mye å si for helse. Det jeg selv undres på er hvilke signaler hver enkelt av oss kan gå etter på egen kropp for å finne den optimale kosten. Kan man tillate seg å spise det meste ( hva som helst ) så lenge man er frisk, slank, sover godt og føler seg bra – eller bør alle spise karbohydratredusert med tanke på forebygging av kreft / hjerte-og karsykdommer / demens el andre sykdommer. Hvordan vite den beste fordelingen mellom karbohydrater og fett?? Jeg selv legger på meg fort om jeg spiser karbohydratrik mat, så det er min veileder, men hva med f eks barna mine som ikke har noen opplagte fysiske «problemer»? Er nok litt usikker på hvordan jeg skal tenke der, selv om jeg er overbevist om at mer fett og mindre karbohydrater er veien å gå, så er det graden av det jeg grubler på.»

Det er flere viktige poeng og spørsmål hun tar opp her.

For det første, er det å lytte til kroppens signaler egentlig en god måte å holde seg sunn på? Det korte svaret er nei. Likevel er det utvilsomt viktig å være bevisst signalene kroppen sender.

For det andre, er det lurt å spise mye karbohydrater selv om vi føler oss friske og holder oss tynne? Et fornuftig svar på dette blir lettere å gi om vi først ser nærmere på det første spørsmålet.

Om å lytte til kroppen
Er det ikke rart hvor lett det er å forstå at alle dyr
har et naturlig optimalt kosthold, mens få spør
 hva menneskts naturlige kosthold er? 
Det er flere grunner til at det å lytte til kroppen ikke er nok. Ikke sjelden føler mennesker seg friske og raske helt til de plutselig dør av uten forvarsel. Også sykdommer som diabetes, kreft, hjerte- og karsykdom og demens (sykdommer som i stor grad påvirkes av livsstil) kan oppstå plutselig, selv om vi både føler oss friske og ser friske ut. Dette viser oss at sykdom ikke alltid er noe kroppen sier tydelig ifra om. Et hjerteattakk eller et slag, skyldes at en blodpropp setter seg fast i en blodåre til hjertet eller hjernen, og dette kan komme uten forvarsel og det kan være dødelig. Likevel vet vi at sunn livsstil forebygger denne typen sykdom.

En annen ting som er verdt å huske på er at vi oftest ikke er særlige flinke til å lytte til kroppen. Vi er rett og slett ikke vant med det og vi stoler ofte mer på hodet vårt enn på vår egen kropp. Dette blir ofte tydelig når personer går over til et nytt kosthold og opplever at dette nye kostholdet gjør at de føler seg kjempebra selv om kostholdet i seg selv ikke er sunt. Helsekostbutikker er fulle av produkter som godt kan gi oss dårligere helse, men som fordi vi forbinder dem med sunnhet og helse, gjør at vi føler oss sunnere. Dette er en placeboeffekt. Hvetegress, soyaprodukter og andre «sunne» produkter som aldri burde vært inntatt av mennesker overbeviser ofte personer om at de har blitt sunnere, noe som gjør at de føler seg sunnere. Det kanskje beste eksemplet på at vi stoler på hodet fremfor på kroppen, er den store mengden mennesker som er overbevist om at man går ned i vekt av å trene, selv om de har trent i årevis uten å gå ned i vekt.

Også når det gjelder mageproblemer har vi en lei tendens til å stole på hodet vårt fremfor kroppen. Når vi opplever mageproblemer tyr vi ofte til ekstra fiber, probiotika, og fullkorn, selv om man ikke blir bedre av dette. Ofte kan det være at det man egentlig trenger er mindre fiber (fiber blir til mat for magebakterier og gjør at man kan få en så stor oppblomstring av bakterier at det gjør oss syke), yoghurt (yoghurt inneholder ofte mye sukker og laktose, noe som kan føre til en forverring) og fullkorn (korn kan godt være årsaken til problemene). Men siden vi har lært at dette er sunne matvarer så stoler vi på det og er ofte villige til å fortsette å innta disse matvarene, selv om vi ikke blir bedre.

Selv om man føler seg sunnere når man
drikker hvetegress, betyr ikke det
 at man er sunnere.
Men dette med å stole på sin egen kropp handler til syvende og sist om å sette ens egen helse i perspektiv. Hvis vi føler at vi har en dårlig helse så er det fordi vi vet at det er mulig å ha det bedre. Så selv om vi føler oss sunne og friske, kan det være at vi kunne følt oss enda sunnere og friskere. Men om vi aldri har opplevd å ha det så godt, har vi ikke noe å sette vår nåværende situasjon i forhold til. Så vi må spørre oss om vi egentlig vet hvor godt vi kan ha det? 
Tenk deg at du våkner hver dag og føler deg sterk og frisk. Tenk deg at du kan klatre opp i et tre om du har lyst, uten store problemer, eller at du kan løpe noen kilometer uten at det gjør deg noe. Tenk deg at du sjelden er syk, at du nesten aldri har vondt og at du sjelden har lyst på søte ting og aldri blir voldsomt sulten. Dette kan høres ut som en fantasi for mange, men skal man dømme ut ifra både antropologiske og fysiologiske data, så burde dette være normalen. Mennesker er i utgangspunktet egentlig både friske og sterke mesteparten av tiden.

Dette med at vi ikke alltid vet hvor godt det er mulig å ha det gjør at vi ikke kan stole på vår egen kropp. Når vi i tillegg vet at de fleste av oss ikke er særlig godt trent i å tolke kroppens signaler og at mye sykdom oppstår uten at man merker det, så betyr dette at vi også trenger teoretisk kunnskap når målet er optimal helse.

Hvor mye karbohydrater?
Vi kan for så vidt bruke karbohydratinntak for å illustrere hvorfor det ikke holder å kun lytte til sin egen kropp. Karbohydrater i maten ser ut til å være helt nødvendig for at vi skal kunne bli overvektige og tar man karbohydratene ut av maten går man nesten uten unntak ned i vekt. Men dette betyr ikke at det er karbohydrater alene som er årsaken til overvektsproblemet. Vi vet at det er fullt mulig for mennesker å ha et kosthold som i hovedsak består av karbohydrater uten å bli overvektig. Men det er vanskelig og tilsynelatende nær umulig å bli overvektig uten karbohydrater. De faktorene som sannsynligvis bidrar mest til overvekt, i tillegg til karbohydrater i kosten, er stress, mage- og tarmproblemer, infeksjoner og inflammasjon. Disse påvirker også hverandre, stress vil for eksempel kunne gi mageproblemer og dårligere immunforsvar, noe som igjen vil øke risikoen for infeksjoner og inflammasjon.

Stress og karbohydrater passer veldig dårlig sammen.
Dessuten er det viktig å huske at overvekt i seg selv ikke nødvendigvis er et tegn på sykdom. Faktisk er det sånn at en person som er flink til å lagre overflødig sukker som fett i fettvev (og som derfor legger lett på seg) kan være beskyttet mot skadeeffektene som høyt blodsukker kan gi hos en som ikke lagrer overflødig sukker så lett. Tynnhet er ikke det samme som sunnhet. Det er for eksempel vanlig at «tynne» mennesker har en høy fettprosent og slik sett kan være akkurat like «overvektige» som de som ser tykkere ut. Dessuten får også tynne mennesker diabetes, metabolsk syndrom, insulinresistens/PCOS og alle de andre sykdommene som er forbundet med usunn livsstil. 
Vi vet at enkelte menneskegrupper som lever som jegere og sankere har et høyt karbohydratinntak kombinert med svært god helse. Men det blir feil å konkludere ut ifra dette at vi kan ha et like høyt karbohydratinntak og få en like god helse selv om vi skulle får karbohydratene fra sunne kilder som frukt og grønnsaker. Spørsmålet vi må stille oss er om vi her og nå, og med vår nåværende livsstil og nåværende stressnivå, kan spise 50-60% karbohydrater (offentlig anbefalt mengde) uten å ta skade av det? Jeg tror svaret er nei og en av grunnene er nettopp stress. Stress kommer i mange former, men felles er det at det bryter oss ned og gjør oss insulinresistente. En enkelt natt med dårlig søvn vil for eksempel gjøre oss mer insulinresistente [1], noe som gjør at vi påfølgende dag har dårligere fettforbrenning og lettere får både lavt blodsukker og lyst på søt mat.

Om kroppen vår blir utsatt for stress og høyt karbohydratinntak over flere år vil den kunne endre seg så mye at den plutselig blir syk og at den plutselig begynner å legge på seg. Så mitt svar på hvorvidt Helenes barn (eller alle andre barn eller voksne) kan spise mye karbohydrater fordi de er tynne og friske, er følgende:

De menneskene i verden som har mye karbohydrater i kosten og som lever slik mennesket er laget for å leve (spiser paleolittisk mat) får karbohydratene sine fra grønnsaker og frukt. De inntar ikke korn, planteoljer, belgfrukter eller rent sukker. De stresser også sannsynligvis mindre enn vi gjør. Hvis man i mest mulig grad lever på denne måten så ser det ut til at man kan spise mye karbohydrater, men jo mer man fjerner seg fra en paleolittisk livsstil, jo mer skade kan et høyt karbohydratinntak gjøre. Siden de færreste av oss følger denne livsstilen betyr det at de fleste av oss bør ha et relativt lavt inntak av karbohydrater, selv om vi føler oss friske og ikke er overvektige. Og jo mindre karbohydrater vi spiser jo mer fett må vi spise. 

Litteratur

1. Donga E, van Dijk M, van Dijk JG, Biermasz NR, Lammers GJ, van Kralingen KW, Corssmit EP, Romijn JA: A single night of partial sleep deprivation induces insulin resistance in multiple metabolic pathways in healthy subjects. J Clin Endocrinol Metab 2010, 95: 2963-2968.

15 kommentarer om “Kan man stole på sin egen kropp?”

  1. For et flott innlegg! Var spesielt interessant dete du skriver om yoghurt og fiber ifht. mageproblemer – det tror jeg er noe mannge, inkludert meg, ikke var klar over.

    Også et veldig godt poeng det med at tynne mennesker også kan være overvektige – i den forstand at de har for høy fettprosent. Det er frustrerende med mennesker som tror at alle tynne mennesker er sunne og har god helse – det ligger jo slettes ingen automatikk i det!

    Liker

  2. Takk for at du lagde et blogginnlegg om dette! Interessant det du sier om at vi ikke er vant til å tolke kroppens signaler, og at vi derfor ofte overstyres av hva hodet sier.
    Innlegget ditt sier ikke så mye om graden av fordeling mellom karbohydrater / fett … Men jeg får inntrykk av at med vår livsstil ville du anbefalt for alle å kutte helt kornprodukter, belgfrukter, planteoljer og sukker – uansett utganspunkt?? Og Paleo-kost; man må vel spise rimelig mye frukt for at det skal bli «høykarbo», eller?
    For meg personlig er det uproblematisk å droppe disse matvarene, og syns jeg dermed spiser både bedre og mer variert enn tidligere. Jeg kjenner jeg likevel er redd for å bli for «fundamentalistisk» i forhold til ungene. Vi tillater fortsatt noe brød, og lørdagsgodis, men har kuttet ut pasta, ris og potet til middag, og har alltid en god fettkilde. Så ja, hvor mange brødskiver daglig tåler man mon tro? Ja, for å nekte ungene brødmåltider i Norge føles faktisk ganske fundamentalistisk ( hadde jeg enda hatt den kunnskapen jeg har nå da de ble født, så hadde det nok vært enklere 🙂

    Liker

  3. Hei Helene. Det med fordeling av fett og karbohydrater er et stort tema i seg selv, men det må til syvende og sist tilpasses den enkelte. Det beste er å starte med å ta ut de største karbohydratkildene som korn og sukker og kanskje ris og poteter. Dette er ofte nok for mange (så lenge man ikke er redd for fett). Hvis man likevel ikke går ned i vekt kan man bytte ut mer karbohydrater med fett inntil man når ønskede mål. Jeg vil nok anbefale de fleste å ha et lavt inntak av korn, belgfrukter, sukker og planteoljer, men hvor «fanatisk» man bør være varierer mye. Skjønner at det er vanskelig med barn og mat. Desverre er det er umulig å vite hva slags og hvor mye usunn mat man tåler før man er blitt gammel og/eller syk og da er det ofte litt for sent.

    Liker

  4. Takk for raskt svar, og dine tanker rundt dette 🙂
    Og «oppskriften» du nevner – ta ut korn, sukker, ris og poteter, og erstatte det med gode fettkilder – det er det jeg selv har gjort. Og vekten har vært min ledetråd og det ser ut til at jeg har funnet en bra ballanse.
    Men vekt kan jeg ikke bruke som ledetråd i forhold til ungene som allerede er slanke. Det høres ut som vi burde fortsetter som vi har gjort det siste året. Kjøpe inn noe brød, men også mye grønnsaker, avocado, egg, oliven, kjøtt, fisk og motiverer til å lage mer spennede matpakker uten brød.

    🙂

    Liker

  5. En balansert og fint blogginnlegg!
    Jeg har vært gjennom to svangerskap de siste tre årene. I det første ble jeg nær forstoppet og fikk det typiske rådet om å spise mer fiber. Da spiste jeg allerede mye fiber gjennom hjemmebakt brød, så jeg forsto at det ikke var mangel på fiber som var problemet. Men jeg forsto ikke før i neste svangerskap at det faktisk var karbohydratene som var problemet, for i det siste svangerskapet levde jeg mer eller minder lavkarbo, og hadde nesten ikke noe problemer med avføringa!

    Nå er neste utfordring egne barn og karbohydrater, men det skal vi nok saktens finne ut av! 🙂

    Liker

  6. Godt innlegg! Etter flere år på steinalderkost merker jeg at smaksløkene har endret seg til det bedre 🙂 Og hvis jeg skeier ut og skal kose meg med «vanlig mat» blir jeg ofte skuffet over at det ikke smaker noe godt, som regel alt for søtt eller salt…

    Men jeg hang meg opp i det du skrev om hvetegress: «Hvetegress, soyaprodukter og andre «sunne» produkter som aldri burde vært inntatt av mennesker». Kan du si noe mer om hvorfor hvetegress ikke bør spises? Det blir jo veldig hausset opp av raw food-tilhengerne og «godkjent» selv om det er korn fordi det er glutenfritt.

    Liker

  7. Hei Anon. Jeg tok litt i når det gjaldt hvetegress der. Det finnes ikke vitenskapelig dokumentasjon på at det er spesielt helsefremmende og det selges vanligvis med helt ville påstander. Det finnes heller ikke dokumentasjon på alvorlige bieffekter. Jeg har ikke funnet dokumentasjon på at det er glutenfritt, men om det finnes gluten i det, er det sannsynligvis lite. Hvetegress kommer fra de første bladene på hveten og disse skal vanligvis inneholde lite eller ikke noe gluten. Det er mulig at hvetegress er en nøytral mat, men det faktum at det er gress og at vi er dårlig laget for å tåle gress og at flere opplever magevondt når de drikker det bekymrer meg. Likevel er det eneste vi foreløpig vet med sikkerhet at det ikke finnes noen grunn til å kalle det supermat.

    Liker

  8. Fin artikkel. Stress tror jeg er en undervurdert faktor ift vekt, ved stress er også ofte nattesøvn redusert\dårligere. Redusert nattesøvn for noen som er impulsspisere i utgangspunktet kan gi de større spisevindu og dermed øke daglig kaloriinntak. Og stressede mennesker har en tendens til å velge kjapp mat, som somregel innebærer mye raske karbohydrater, fett av dårlig kvalitet, lavt proteininnhold etc.

    Noe jeg synes er interessant er at undersøkelser viser en høyere andel enzymer som amylase for å bryte ned stivelse i kostholdet til enkelte urbefolkninger som f.eks spiser mye yams, søtpotet osv. Om dette skyldes genetiske tilpasninger over tusenvis av år eller ulik genetikk i utgangspunktet fra mye lengre tilbake kan diskuteres. Men det sier uansett noe om at slike befolkninger ser ut til å være tilpasset et høyere karboinntak fra stivelse (dog gode kilder til stivelse).

    Liker

  9. Hva tenker du om denne? det ser ut som at endel tilsatt sukker heller ikke har noe å si, men at det «bikker over» når for mye industriell mat tar over i kostholdet: http://wholehealthsource.blogspot.no/2012/06/sugar-intake-and-body-fatness-in-non.html#more Jeg vil tro at disse kulturene i hovedsak er mer fysisk aktive. Vi diskuterte litt ift vektnedgang og fysisk aktivitet tidligere, hvor du sa at det nær sagt ikke fantest forskning som viste effekt av fysisk aktivitet ift vekt, denne er interessant i så måte: http://www.trening.no/treningstips/9046.o2.html at folk responderes såpass ulikt synes jeg er interessant!

    eivind

    Liker

  10. Hei Eivind

    Det stemmer nok at sukker i seg selv ikke alltid er nok for å skape overvekt. Det er utrolig mange andre faktorer som spiller inn. Men det er ingen grunn til å anta at fysisk aktivitet er årsaken til manglende fedme i befolkningene Stephen beskriver. Det finnes ikke artikler som kan vise med sikkerhet at man går ned i vekt av å trene, men dette handler om confoundere og manglende kontroll for disse i statistikken og også ukjente confoundere. Men vi kan ikke si at det ikke er mulig å gå ned i vekt av å trene. Poenget er bare at vi ikke kan vite det ennå fordi de studiene som kan gi oss svar ikke er gjort.

    Jeg har skrevet litt om dette her også: http://ramblingsofacarnivore.blogspot.no/2012/06/folly-of-mean-why-do-they-differ-so.html

    Liker

  11. Ang sukkerstudien viste det jo en tendens da gruppa uten noe raffinert hadde BMI på 20 og gruppa som spiste noe raffinert hadde 22, men de var fremdeles godt innenfor normale, men det ser kanskje ut som det kommer til ei viss grense for hvor mye raffinert mat man kan innføre før det bikker over, i store deler av den vestlige verden er vi desverre langt over den grensa allerede…

    Om man skal følge ditt ressonement vil det være nesten umulig å noen gang finne ut om trening gjør at du kan gå ned i vekt siden det alltid vil være andre faktorer. Hvordan mener du man skal kunne bevise\motbevise det? Litt lenge siden jeg hadde forskningsteori på utdanninga nå…

    Ift koststudier så ser man jo den samme elendigheten, med få unntak kommer man svært dårlig ut med lavkarbo (latterlig liten vektnedgang over tid, faktisk ikke særlig mer enn treningsstudiene) selv om den slår høykarbo i nær sagt alle studier siden deltakerne er der og er elendige til å følge opp. Compliance er vell alfa-omega, men få studier sier noe særlig om det i abstractet som folk fleste leser eller har tilgang til. Studien din er jo interessant i så måte 🙂 Ser man en trend i mange nok studier vil jeg si det er godt nok til å si at det funker selv om enkeltfaktoren i seg selv funker. Det er resultatet som teller mener jeg. Når folk begynner å trene, og gjør ubevisste endringer ellers å går ned i vekt så vil jeg si at treninga førte dem ned i vekt selv om den bare var en utløsende faktor for det som kan ha vært hovedgrunnen til at vekta gikk ned. Like så gjør kanskje mettende lavkarbomat at endel overspisere blir såpass mette at de kutter ned på småspisinga og at det er hovedgrunnen til at det virker? 🙂 Mens en som overspiser av psykologiske grunner alltid vil presse i seg flere kalorier enn man trenger og ødelegge en studie ved å trekke resultatet i en annen retning. Hadde du derimot sendt vedkommende til en psykolog så hadde kiloene rast av…

    eivind

    eivind

    Liker

  12. Hei igjen Eivind

    Det er riktig at det er vanskelig å bevise at man kan gå ned i vekt av å trene. Det er derfor man må være så forsiktig når man tolker treningsstudier. Det eneste man kan gjøre er å stadig gjøre nye studier der man forsøker å kontrollerer for så mange confoundere som mulig. Om mange nok studier viser liknende resultater så er det sannsynlig at man kan gå ned i vekt av å trene. Slik vitenskapen står i dag ser det ut til at man med noe sikkerhet kan si at man kan gå ned noe i fettmasse av å trene, men at dette vekttapet er så lite at det har lite eller ingenting å si sammenlignet med effekten man får av kostholdsendringer. Et viktig kriterium når man skal finne kausale årsaksmekanismer er at resultatene i studier er reproduserbare. Så langt er resultatene så sprikende, på grunn av metodiske forskjeller, at det er vanskelig å konkludere med særlig sikkerhet.

    Du har også rett i at det oftest ikke holder å lese abstractene til studier. Det er for eksempel flere store studier som har konkludert med at lavkarbo virker like dårlig som andre strategier på lang sikt. Problemet med alle disse studiene er at deltakerne startet med å spise lavkarbo, men gikk gradvis over til å spise mer og mer karbohydrater og gikk etter hvert mindre og mindre ned i vekt. Slik sett bekrefter studiene at man går ned i vekt av lavkarbo så lenge man faktisk spiser lavkarbo, selv om det ofte konkluderes med noe helt annet. Compliance har selvfølgelig alt å si. Vil man vite hvor godt lavkarbo virker, så må studiedeltakerne faktisk spise lavkarbo. Et annet stort problem er at flere store lavkarbostudier har brukt analysemetoden «intent to treat» og har dermed med vilje forsøkt å skjule effekten av lavkarbo.

    Man kan jo som du sier si at det var treningen som gjorde at folk gikk ned i vekt, hvis treningen gjorde at de gjorde andre livsstilsendringer som var den egentlige årsaksfaktoren. Dette blir bare et definisjonsspørsmål. Selve mekanismen/årsaken til at lavkarbo virker er faktisk litt vanskelig å finne og krever en del plass å forklare. Kanskje jeg må prøve å skrive en post om det en gang.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s