For de som jobber med eller er interessert i ernæring, er Kinastudien i det minste en studie man har hørt om, og for mange er det en studie som i stor grad påvirker ens konklusjoner og argumenter, dessverre.
Kinastudien (The China Study) er et enormt vitenskapelig prosjekt skapt og gjennomført av T.Colin Campbell sammen med hans sønn og først og fremst publisert i bokform. Campbell er forkjemper av plantebasert kost og ikke spesielt glad animalsk mat, som han mener er en viktig årsak til vår uhelse.
Jeg vil ikke skrive en lang post om Kinastudien for den er tross alt ikke så relevant. Jeg vil i stedet komme med noen bemerkninger om den vitenskapelige diskusjonen rundt den. Denne posten handler egentlig om noe mye større og viktigere enn Kinastudien. Den handler om integritet, og makten man har som fagperson, om forholdet vi har til kunnskap, om hvor godtroende vi kan være og om misbruk av vitenskapelige data.
Siden jeg anbefaler det kostholdet jeg gjør, blir jeg ofte møtt med det argumentet som tilsynelatende trumfer alt jeg sier: «Men hva med Kinastudien?» Jeg synes det er vanskelig å svare høflig på dette, for jo oftere jeg får spørsmålet, jo nærmere er jeg å svare at den kan man kan stappe et sted der solen ikke skinner. Heldigvis har jeg fortsatt litt selvkontroll igjen. Vi får se hvor lenge den varer. Her forteller Chris Kresser om sin lignende erfaring.
Jeg tror Kinastudien må være den studien av alle studier noen gang publisert, som vekker mest følelser hos folk. Noen går fullstendig av skaftet og når den kritiseres, antakeligvis fordi kritikken rokker ved overbevisninger som hos noen kan grense til det religiøse. Det opprinnelige blogginnlegget til Denise Minger (se under) har for eksempel godt over 1000 kommentarer.
Jeg har blitt forferdet over å oppdage at norske studenter innen ernæringsfag får presentert Kinastudien som om det var et godt stykke vitenskapelig arbeid, uten at de blir vist all kritikken studien har fått. For studien, og ikke minst slutningene T. Colin Campbell har trukket fra den, har fått massiv kritikk og blitt møtt med enorme mengder gode argumenter og data som slår i hjel mange av Campbells konklusjoner.
Å henvise til Kinastudien for å støtte argumentene Campbell la frem, er rett og slett skammelig ufaglig. For om man vil bruke Campbells argumenter og Campbells konklusjoner i sin argumentasjon, må man først svare på all kritikken og motbevise den. Gjør man ikke det er det kritikken og motargumentene som må ansees som riktige. Kun om du kan motbevise kritikken, kan du bruke Campbells konklusjoner. Det er rett og slett sånn en vitenskapelig diskusjon må utspille seg. Det er det siste innlegget eller de sist ubesvarte påstandene som står og som er gjeldene til enhver tid. I hvert fall når kritikken har vært så enorm og grundig som den mot Kinastudien.
Om du har lest Kinastudien eller lært om den og brukt den for å støtte dine argumenter, så må du derfor lese all kritikken under og eventuell annen god kritikk andre steder. Det er ikke et valg, det er ditt ansvar om du vil bruke studien i argumentasjon.
Linkene det vises til under (inkludert linkene de viser til med evt oppdaterte svar og tilsvar) er et minimum av det man må lese om man vil bruke Kinastudien til å støtte argumenter om skadeeffekten av animalsk mat, proteiner eller flere av de andre påstandene til Campbell.
Kort oppsummert om mye av kritikken hos Chris Kresser
Chris Masterjohns korte kritikk.
Denise Mingers opprinnelige kritikk med linker til svar og oppdatert informasjon
Ned Kock sine poster om statistikken. Start med denne.
Debatten mellom Loren Cordain og Colin Campbell hvor Campbell tilsynelatende nekter å bruke referanser for å støtte argumentene sine.
God lesning!
