Gluten – Pål Jåbekk

Bekreftende dissonans

«– we see what we want to see; we believe what we want to believe and we pay far more attention to the evidence that supports our beliefs than the evidence that doesn’t. This is why we need some kind of methodology of thinking, of being skeptical, that tends to counteract this tendency – hence, the scientific method. Institutionalized skepticism.»

Gary Taubes

cognitive-dissonance

Da jeg nylig kritiserte Ingeborg Senneset for å skrive om komplekse biologiske problemstillinger på en alt for enkel måte, ble trafikken til nettsiden min mangedoblet. Det er tydelig et tema mange føler sterkt om. Mange kommenterte innlegget og i dette tilfellet fungerer de saklige kommentarene som en støtte for poenget med teksten. Man kan ikke tro at man kan skrive faglig og saklig om et så komplekst emne som dette på bakgrunn at man anser seg selv som en rasjonell person, at man linker til ulike nettsider og spør en lege om å lese gjennom før publikasjon. Det er uansvarlig, det ufaglig og jeg synes det er respektløst mot alle som forsøker å tilføre dette feltet mer faglighet.

I kommentarene begynte for eksempel diskusjonen om hvordan man skal tolke de ulike artiklene som omhandler glutenintoleranase, hvor mange artikler som viser hva osv. Med andre ord kom det fort frem hvor komplekst emnet er. Jeg skrev også inn en setning (for å vise eksempel på kildebruk i dette emnet og ikke som en argumentasjon om glutenintoleranse) som var helt lik en fra den nylig publiserte reviewartikkelen fra British Medical Journal, og jeg brukte samme kilder og samme argumentasjon, og like fullt hopper noen frem og kritiserer kildebruken. Dette er kilder som har vært gjennom en fagfellevurdering i et av verdens mest anerkjente medisinske tidsskrifter. Jeg er selvfølgelig klar over at også slike tidsskrifter gjør feil og fagfellevurderingen er på ingen måte en fullstendig kvalitetssikring, men det er det beste vi har og det at kildebruken fra dette tidsskriftet så fort blir kritisert, sier ganske mye om hvordan man må forholde seg til empiri i dette fagfeltet.

Senneset og andre som forsøker å skrive om slike emner i korte kommentarer i Aftenposten, burde ha nok selvinnsikt til å se at det ikke går. Jeg er ikke i tvil om at Senneset kunne ha skrevet en lengre og mye bedre artikkel om emnet og kritikken er ikke av hennes kunnskapsnivå eller journalistiske evner. Poenget er bare at i dette feltet bør man enten skrive lengre og skikkelig med skikkelig referering, eller så bør man la være. Om man går for den lettvinte løsningen og skriver enkelt, kort og dermed automatisk ufaglig, så oppnår man det motsatte av det jeg antar Senneset egentlig vil, som er å skape mer rasjonalitet og mindre ernæringsovertro. Om jeg har rett i min antakelse om Sennesets ønsker, så har vi akkurat det samme målet.

Fra mitt ståsted ser det dessverre ut til å ha vokst frem en ny type antiintellektualisme som går alternativbevegelser en høy gang. Den nye antiintellektualismen består av mennesker som tror det er nok å innta en slags skeptisk og rasjonell grunnholdning og med det kan navigere trygt gjennom ulike felt uten å bli lurt. Ofte ser jeg slike mennesker gjøre den klassiske «fallacy fallacy» hvor de forkaster en påstand, for eksempel om ernæring, fordi de som kommer med den også inntar andre beviselig ikke-vitenskapelige holdninger. Den vanligste logiske feilslutningen jeg ser fra de jeg anser som tilhører av dette miljøet er likevel argumentum ad verecundiam, argument fra autoritet. Jeg har for eksempel flere ganger blitt møtt med argumentet om at Erik Arnesen sier noe annet, ergo må jeg ta feil. Det er en grunn til at man kaller dette en logisk feilslutning og ikke et argument.

Man kan ganske enkelt ikke bare innta en slags skeptisk og rasjonell grunnholdning og med det håpe på trygg navigering gjennom ulike felt uten å bli lurt. Det vil være som å stille seg opp med det beste kompasset, men omgitt av ulike metallkilder som får det til å vise feil. Det vil ikke hjelpe hvor godt kompass man har, om man ikke blir kvitt metallet. Det går dessverre ikke med rasjonalitet alene. Vitenskapen er selvjusterende, mennesker er det ikke. Det krever mer enn innstilling, selv om en god innstilling også er viktig. Jeg skulle også ønske man kunne forkaste alt en som tror på homøopati sier, men sannheten er at selv om man tar grundig feil om noe, kan man ha rett om noe annet. Det er irriterende, men sant.

Ekte rasjonalitet er, som jeg har skrevet om tidligere, empiri. Det er det eneste vi kan forholde oss til, empiri, empiri, empiri. Det holder ikke med en «skeptisk» holdning. Da gjør man slike feil som å skrive kort, lettvint og feil om komplekse biologiske problemstillinger som angår svært mange menneskers helse og bidrar på den måten ikke med å øke det generelle intelligensnivået en millimeter.

Gary Taubes, vitenskapsjournalisten som gravde dypt i ernæringsvitenskapen, er en av dem som har fått gjennomgå av selvutnevnte men i praksis antiintellektuelle rasjonalister. Han gav i 2015 en «keynote address» ved Commencement Ceremony for Schmid College of Science and Technology, kalt «The Exquisite Balancing Act for Doing Science Right»

Jeg anbefaler alle å lese denne talen, da den har flere viktige poeng angående vitenskpelige holdninger som er verdt å ta med seg videre.

«It does not make any difference how beautiful your guess is. It does not make any difference how smart you are, who made the guess, or what his name is – if it disagrees with [the] experiment it is wrong. That is all there is to it.»

Richard Feynman

Ingeborg Senneset mener om gluten

Senneset

Jeg er kanskje en av disse bloggerne som blir nevnt i den nylig publiserte teksten om gluten, skrevet av journalist Ingeborg Senneset. Jeg har, som Senneset, ingen utdanning i ernæring, men forskjellen på oss er at når jeg skriver om gluten på min blogg, så bruker jeg fagfellevurderte tidsskrifter som kilder, fremfor anekdotiske bevis som tross alt er det hun kritiserer.

Det forundrer meg at Ingeborg Senneset, som tilsynelatende ønsker et høyere faglig nivå på dette feltet og er opptatt av at vi må være mer kritiske, er så grunnleggende ukritisk selv og ikke ser ut til å holde vitenskapelige prinsipper om kildebruk særlig høyt.

Når jeg til daglig underviser studenter i vitenskapelige fag, får de streng beskjed om at artikler som dem fra AftenpostenViten eller TV2 ikke kan refereres til, fordi de holder for lavt faglig nivå og ikke er fagfellevurdert. De må lære å bruke fagbøker eller fagfellevurderte tidsskrifter som et minimum. I tillegg må vi som underviser selvfølgelig slå ned på «cherry picking», som vil si å bare vise til et fåtall kilder som støtter deres synspunkt når det finnes flere kilder som peker andre veier.

Stråmansargumenter, som vi si å legge påstander i munnen må en motstander, ofte en innbilt motstander, som når man sier, «De fleste som kjøper glutenfrie produkter, gjør det den i tro at de er sunnere eller slankende, ikke fordi de ikke tåler gluten.» er eller ikke lov å bruke. Kilden bak Sennesets påstand er nettsiden til et firma som gjør forbruksundersøkelser, men som ikke gir referanse på hvor dataene er hentet fra. Sannsynligvis er de gjort i andre land enn Norge og reflekterer derfor ikke nødvendigvis nordmenns grunnlag for å spise glutenfritt som det for meg virker som er de som kritiseres her.

Det er lett å både bruke og finne gode kilder, og det er latskap og ikke bruke dem. Derfor forstår jeg ikke Sennesets utbredte mangel på dem. La meg vise med et eksempel om gluten (i Vancouver stil).

Forekomsten av cøliaki ser ut til å ha økt fire til fem ganger i løpet av de siste 50 årene og det er mye usikkerhet knyttet til hvorfor (1). Mange som har det er udiagnostisert og vil derfor få bedre helse uten gluten (1). Flere studier (2, 3) har vist at personer med mageproblemer, men uten en cøliakidiagnose, får økt permeabilitet i tarmen (en svært negativ effekt, forbundet med mye sykdom (4)) selv om ikke alle studier viser dette (5). En studie tyder på at endringer i bakteriekulturer i tarmen vår kan endre vår følsomhet for gluten (6).

Hos pasienter med nevropsykiatriske diagnoser som schizofreni, ser man ofte økt forekomst av antistoffer til gliadin, det ene proteinet i gluten (7).

En reviewartikkel nylig publisert i British Medical Journal (1) anbefaler helsepersonell å prate med sine pasienter som er redd for effekter av gluten, nettopp fordi det er så mye vi ikke vet om det ennå. Men manglende kunnskap kan ikke tas som et argument mot det å spise glutenfritt.

Med tanke på Senneset sin påstand om at man ikke blir tynnere av å spise glutenfritt, burde hun i det minste fortalt om teorier som finnes i det faglige miljøet knyttet til dette, for eksempel om hvordan gluten gjennom å øke permeabilitet i tarm bidrar til inflammasjon og inflammasjon bidrar til overvekt. Hun kunne nevnt at noen dyrestudier støtter glutenfri kost ved overvekt (8). I det aller minste kunne hun sjekket forskningslitteraturen, fremfor å referere til TV2 og KK.

Når Senneset skriver, «Ingen forskningsdata tyder på at det er farlig, unntatt for de med cøliaki – en sykdom som gir en allergilignende reaksjon i tynntarmen.» Så er ikke bare dette feil, slik jeg har vist med referanser over, men det er uforsvarlig og ufaglig og eneste kilde til påstanden er en artikkel i AftenpostenViten som er skrevet av journalist Mina Hauge Nærland og heller ikke denne viser til vitenskapelige artikler.

Mina Hauge Nærland, som blant annet skriver en masse korte Viten-artikler som starter med «5 myter om…», uttalte da Aftenposten Viten startet opp: «Det er også stort rom for nyansering. Tenk for eksempel på avisenes store oppslag om hva som er sunt eller ikke. Viten skal være grundig og etterrettelig, og også med mulighet for å skrive lengre enn det avisene vanligvis tillater.» Slik som «5 myter om» artikler uten referanser?

Jeg er ikke i tvil om at det er mange kommersielle interesser som skor seg på folks frykt mot gluten. Men vi passe oss for å ikke bruke dette som et argument mot at gluten er ufarlig eller bruke en manglende kunnskap som argument for at dette er alternativt og at alle rasjonelle derfor skal fnyse av ordet glutenfritt. Det har vært en enorm økning i forskning på gluten og helse de siste årene og det er fortsatt veldig mye vi ikke vet. Biologien er utrolig kompleks på dette området, noe som tilsier at man velge sine påstander med omhu.

Ingeborg Senneset, ta et ansvar. Gå foran som et godt forbilde og vis hvordan vi egentlig bør skrive om vitenskap. Din glutenartikkel er ikke et eksempel til etterfølgelse. Skriv heller en skikkelig artikkel, enn denne som så helt passende ble publisert under «meninger».

Litteratur

Lebwohl B, Ludvigsson JF, Green PH. Celiac disease and non-celiac gluten sensitivity. BMJ (Clinical research ed). 2015;351:h4347.
Vazquez-Roque MI, Camilleri M, Smyrk T, Murray JA, Marietta E, O’Neill J, et al. A Controlled Trial of Gluten-Free Diet in Patients with Irritable Bowel Syndrome-Diarrhea: Effects on Bowel Frequency and Intestinal Function. Gastroenterology. 2013;144(5):903-11.e3.
Hollon J, Puppa EL, Greenwald B, Goldberg E, Guerrerio A, Fasano A. Effect of gliadin on permeability of intestinal biopsy explants from celiac disease patients and patients with non-celiac gluten sensitivity. Nutrients. 2015;7(3):1565-76.
Fasano A. Zonulin and its regulation of intestinal barrier function: the biological door to inflammation, autoimmunity, and cancer. Physiological reviews. 2011;91(1):151-75.
Sapone A, Lammers KM, Casolaro V, Cammarota M, Giuliano MT, De Rosa M, et al. Divergence of gut permeability and mucosal immune gene expression in two gluten-associated conditions: celiac disease and gluten sensitivity. BMC medicine. 2011;9:23.
Olivares M, Neef A, Castillejo G, Palma GD, Varea V, Capilla A, et al. The HLA-DQ2 genotype selects for early intestinal microbiota composition in infants at high risk of developing coeliac disease. Gut. 2015;64(3):406-17.
Dickerson F, Stallings C, Origoni A, Vaughan C, Khushalani S, Leister F, et al. Markers of gluten sensitivity and celiac disease in recent-onset psychosis and multi-episode schizophrenia. Biological psychiatry. 2010;68(1):100-4.
Soares FL, de Oliveira Matoso R, Teixeira LG, Menezes Z, Pereira SS, Alves AC, et al. Gluten-free diet reduces adiposity, inflammation and insulin resistance associated with the induction of PPAR-alpha and PPAR-gamma expression. The Journal of nutritional biochemistry. 2013;24(6):1105-11.

Kosthold og akne – kontekst er alt

«Acne is emerging as much more that a skin disease; it is, rather, a multi-system disease.»(1)

I 2002 ble det gitt ut en artikkel skrevet av blant annet Loren Cordain og Staffan Lindeberg som argumenterte for at kviser, eller akne som det heter på fagspråket, er et resultat av moderne livsstil og ikke noe man bare er nødt til å leve med (2).

I artikkelen kalt «Acne vulgaris: A disease of western civilization.» legges frem dokumentasjon på forekomsten av akne hos to folkeslag som lever som jegere og sankere og med et naturlig menneskekosthold, Kitavafolket på Papua Ny Guinea og Aché folket fra Paraguay. I studien, som undersøkte 1215 personer, hvorav 315 var mellom 15 og 25 år, fant ikke forskerne akne. Sammenlignet med et hvilket som helst vestlig samfunn ville man forventet å finne langt mer enn ingenting. Hva var så grunnen til dette overraskende funnet?

Som beskrevet her på bloggen tidligere har befolkningen på Kitava et kosthold som kjennetegnes av fravær av moderne matvarer. Aché indianerne, da de ble undersøkt, hadde noe mer vestlig og moderne mat i kostholdet, men kun små innslag av mel og sukker. Med to forskjellige kosthold på to veldig forskjellige steder i verden, og med ulik genetikk, var det to folkeslag som ikke hadde acne, og de var også fri fra andre moderne vestlige sykdommer.

I en artikkel fra 1971 kalt «When the Eskimo comes to town» skriver Schaefer om hvordan Eskimoer, eller inuitter, som gradvis gikk fra deres tradisjonelle kosthold til å spise mer vestlig mat, utviklet en hel rekke moderne sykdommer som diabetes, hjerte- og karsykdom, galleblæresykdom og også akne. En rekke anekdoter tyder på at heller ikke inuittene hadde akne før overgang til vestlig kosthold.

Men denne informasjonen stemmer dårlig med det vi blir fortalt til daglig, nemlig at akne er lite påvirket av kosthold og livsstil og at det er noe vi bare må leve med og eventuelt kan behandle med sterke medisiner.

Tilfellet akne er kanskje et av de beste eksemplene på hvor galt det kan gå eller hvor feil man kan ta, om man ikke har et evolusjonært perspektiv innen biologiske fag. For om du spør helsepersonell om akne vil svært mange si at kosthold ikke er viktig. Akne er en naturlig prosess som kommer med hormonelle endringer i puberteten. Noen drister seg til å si at kanskje sjokolade eller sukker bør unngås, men der stopper som regel også all sammenheng mellom kosthold og forekomst av akne. Men sannheten er at akne i svært stor grad kan unngås. Og kosthold har alt å si.

Det har vært gjort en rekke studier og analyser hvor man har sett om det finnes kostholdsfaktorer som korrelerer med akneforekomst og man har stort sett konkludert med at det ikke er noen ting som utpeker seg spesielt. Men det er en rekke problematiske aspekter ved denne forskningen. For det første har den blitt gjort hos befolkninger i moderne samfunn hvor det inntas moderne mat og hvor akne er svært utbredt. Det blir som å forsøke å finne årsaksfaktorer bak kreft i en befolkning hvor alle har kreft. Det går ikke, man må sammenligne befolkninger hvor det er vanlig med akne mot de hvor det er uvanlig. For hvis moderne vestlig livsstil inneholder årsaken til akneforekomsten og vi bare undersøker befolkninger som lever en moderne vestlig livsstil vil forskjeller i akneforekomst i stor grad være grunnet genetiske forskjeller og eventuelle kausale kostholdsfaktorer vil kunne være vanskelig å finne, spesielt om de er vanlige.

Det å konkludere med at kosthold ikke har noe å si for akne, basert på studier gjort i moderne samfunn, er som om man skulle konkludert med at lungekreft er uunngåelig og noe vi bare må leve med om vi hadde levd i et samfunn hvor alle røykte. Kontekst er alt.

Et annet problem med manglende evolusjonært perspektiv er hvordan vi klassifiserer akne. Bildet under viser det vi kaller moderat akne.

Fra Bahte 2012

Hos jegere og sankere ville dette vært ekstremt og mest sannsynlig bli sett på som et kraftig sykdomstegn. Hos oss er det bare sånn passe. Vi er så vant med å være syke at vi ikke lenger husker hvordan frisk ser ut.

Det er stadig oppslag om akne i media. I et nylig oppslag i NRK kommer det frem at ekspertene mener man bør forsøke sterke medisiner. Ofte anbefales p-piller (som har svært mange og alvorlig bivirkninger) til jenter med akneproblemer.

Men hva med å endre kostholdet?

Den tradisjonelle forklaringen på utviklingen av akne er:

1. Porene blir blokkert av hudceller
2. Talgkjertler i huden overproduserer olje.
3. Bakterier koloniserer og infiserer den oljefylte og blokkerte poren.
4. Den oljefylte og blokkerte poren og det omkringliggende området blir inflammert

Går man inn i fysiologien og undersøker hvordan faktorer i kostholdet kan påvirke disse ulike stegene i utviklingen av akne ser man at det er høyst sannsynlig av vi kan bedre tilstanden med et mer optimalt kosthold. Vi kjenner en rekke faktorer som spiller inn og for de som er interessert i detaljene anbefales det et dypdykk i litteraturlista under.

Til tross for at det ofte argumenteres for at akne er lite knyttet til kosthold, er det én faktor styrt av kostholdet som er relativt anerkjent i litteraturen og det er insulin.

Historisk sett (30 til 60-tallet) har faktisk kostholdsråd vært vanlig ved akne, fordi tidlige studier hintet om at pasientene med mye akne hadde lav glukosetoleranse og en dårlig karbohydratmetabolisme. Derfor ble man anbefalt å unngå høyt karbohydratinntak og sukker (3). To store studier som hevdet at kosthold ikke var viktig endret på dette synet og kosthold var plutselig ikke lenger viktig.

Ny litteratur derimot sier noe annet.

I en studie fra 2007 så man at et kosthold med lav glykemisk indeks (45% av energien fra karbohydrater) reduserte akne mer enn et kontrollkosthold med høyere glykemisk indeks og mer karbohydrater (4).

En koreansk studie fra 2012 bekreftet dette funnet og viste god forbedring av akne med reduksjon i insulinnivåer med et kosthold med lav glykemisk indeks (5).

Diabetesmedisinen Metformin har også vist seg effektiv ved akne og metformin virker ved å gjøre deg mer insulinfølsom og gjennom å få leveren til å produsere mindre glukose.

I 2005 kom en stor reviewanalyse ut som på sedvanlig vis konkluderte med at det ikke var noen sammenhenger mellom kosthold og akne bortsett fra noen tegn på at kanskje melk var involvert. Melk er også en kostholdsfaktor som ofte knyttes til akne. Både melk og raffinerte karbohydrater er fraværende hos befolkningene over som ikke hadde akne.

Et av kjennetegnene til befolkninger med mye akne er stor forekomst av hyperinsulinemi, eller forhøyet insulin . Høyt insulinnivå gir økt nivå av det insulinliknende stoffet IGF1 som er sterkt forbundet med akne. IGF1 er en vekstfaktor som skaper vekst i ulike vev.

En rekke moderne sykdommer er forbundet med insulinresistens, slik som diabetes, overvekt, hjerte- og karsykdom, kreft, høyt blodtrykk og også akne. Alle disse sykdommene er sjeldne eller fraværende hos folkeslag som spiser lite moderne mat. Når sykdommer og tilstander opptrer så tett sammen er det naturlig å se etter en felles synder.

Det kan se ut som om fagmiljøet gradvis begynner å anerkjenne kostholdets effekt på akne og i april i år kom blant annet en artikkel kalt «Diet and acne update: carbohydrates emerge as the main culprit.»(6) Dette kunne man, og burde man selvfølgelig sagt for lenge siden, men en overdreven tiltro til samleanalyser hos fagfolk gjorde at mange benektet enhver sammenheng mellom kostholdet og akneforekomst.

Selv om jeg her skriver mye om sammenhengen mellom akne og karbohydrater er det også andre kostholdsfaktorer som ser ut til å fremme akne. Enkelte funn tyder på at omega 3 kan bedre akne og man regner med at mekanismen ligger i at fettsyrene er antiinflammatoriske. Akne er en inflammasjonssykdom akkurat som de andre moderne livsstilssykdommene. Akne henger også sammen med både mage- tarmfunksjon og vår mikrobiom (bakteriene som lever på og i oss) (1).

Hva du kan gjøre

Akne kan forbedres mye og det er mye du kan gjøre for å bli kvitt det eller forbedre det. Det er fire punkter vi ønsker å påvirke:

Skape stabilt blodsukker
Stabilisere og bedre det hormonelle miljøet
Reduserer inflammasjon
Bedre mage- og tarmhelse

Dette kan du gjøre gjennom å endre kostholdet på følgende måte.

Sett av minst 1 måned av livet ditt, hvor du bestemmer deg for å endre kostholdet. Det vil kreve litt innsats, men det vil være verdt det. Om du etter en måned ikke merker forskjell må du vurdere andre tiltak. Om du merker forbedring, uansett hvor liten, så betyr det at du gjør noe riktig og at du bør fortsette.

I løpet av denne perioden unngår du alle typer kornprodukter. Også matvarer som inneholder stoffer fra korn må unngås f.eks. produkter med hvetestivelse. Ikke drikk melk og ha et lavt inntak av melkeprodukter (bortsett fra smør). Eventuelle melkeprodukter bør være så fettholdige som mulig og inneholde så lite karbohydrat som mulig. Unngå også tilsatt sukker i alle former og også sukkerdrikker som juice (nei fruktjuice er ikke sunt). Baser kostholdet på animalske matvarer. Spis kjøtt, fisk, fugl og egg i alle former og så mye du vil. Animalsk mat bør inngå i alle måltider, ikke bare middag. Spis grønnsaker, så mye du vil og til alle måltider. Ikke være redd for fett. Spis gjerne mye, men unngå så mye som mulig frøbaserte planteoljer. Spis gjerne også ting som sopp, bær og nøtter og noe frukt. Unngå øl, bytt det ut med andre typer alkohol om det er alkoholen som er viktig.

I tillegg til disse grunnleggende endringene i kostholdet bør man passe på å sove nok. Å sikte på 8 timer søvn er et godt mål selv om man ikke alltid når det. Om det er store stressfaktorer i hverdagen, bør man se hvordan man kan løse dette.

Følg disse enkle rådene i én måned. Se om antall og aggressivitet på akne endrer seg. Ta et før og etter bilde av det utsatte området. Får du positive resultater så del det med verden så andre kan oppleve det samme. Én måned er ingenting i den store sammenhengen og det er garantert verdt det. Blir man mye bedre så er det eneste man trenger å vite at man bør sette seg inn i det som heter paleokosthold og starte med å legge om til et nytt og bedre kosthold.

Litteratur

1. Bowe W, Patel NB, Logan AC. Acne vulgaris, probiotics and the gut-brain-skin axis: from anecdote to translational medicine. Beneficial microbes. 2014;5(2):185-99.

2. Cordain L, Lindeberg S, Hurtado M, Hill K, Eaton SB, Brand-Miller J. Acne vulgaris: a disease of Western civilization. Archives of dermatology. 2002;138(12):1584-90.

3. Bhate K, Williams HC. Epidemiology of acne vulgaris. The British journal of dermatology. 2013;168(3):474-85.

4. Smith RN, Mann NJ, Braue A, Makelainen H, Varigos GA. A low-glycemic-load diet improves symptoms in acne vulgaris patients: a randomized controlled trial. Am J Clin Nutr. 2007;86(1):107-15.

5. Kwon HH, Yoon JY, Hong JS, Jung JY, Park MS, Suh DH. Clinical and histological effect of a low glycaemic load diet in treatment of acne vulgaris in Korean patients: a randomized, controlled trial. Acta dermato-venereologica. 2012;92(3):241-6.

6. Mahmood SN, Bowe WP. Diet and acne update: carbohydrates emerge as the main culprit. Journal of drugs in dermatology : JDD. 2014;13(4):428-35.

Ekstra:

Cordain L. Dietary implications for the development of acne: a shifting paradigm. In: U.S. Dermatology Review II 2006, (Ed.,Bedlow, J). Touch Briefings Publications, London , 2006.

Litt av hvert fra februar

En ny måned er over og det må vel konkluderes med at ting går fremover med tanke på kunnskap om kosthold, trening og helse.

Arbeidet jeg gjør med å skrive på blogger er en hobby for meg. Jeg har enn så lenge unngått å ha noen form for reklame på sidene mine og ønsker å fortsette med å være helt uavhengig og skrive det jeg ønsker å skrive. Det betyr at om jeg skriver positivt om noe, så er det ikke fordi jeg får betalt for det, men fordi jeg mener det fortjener positiv omtale. Det er kommet en ny knapp på høyre side av denne bloggen (doner-knappen). Den er en mulighet for lesere til å gi et lite beløp og dermed indirekte spandere en kaffe på meg (jeg er veldig glad i kaffe) om man skulle ønske.

Her i Norge har man i februar kranglet om brunosten, en krangel som har vært preget av følelser fremfor fakta og som jeg derfor ikke har funnet verken interessant eller konstruktiv.

1. mars arrangerte Kostreform for bedre helse sin nystartede Vestfoldavdeling Kostholdskonferansen 2014. Jeg var der og holdt foredrag om hva mennesket egentlig er laget for å spise. Sofie Hexeberg snakket om hvordan man kan bli frisk med lavkarbo, mens Erik Hexeberg stilte spørsmål ved om vi kan stole på Helsedirektoratets råd om ernæring og helse. Tore Jardar S. Wirgenes, som driver den økologiske gården Virgernes gård (like gårdens side på facebook her) pratet om det viktige arbeidet han og andre økologiske bønder gjør. Bor du i Larviksområdet er denne gården verdt å benytte seg av. Filmer av foredragene vil etter hvert bli lagt ut på konferansens nettside.

Et fantastisk bilde for de anatomiinteresserte

New York Times skrev denne måneden at nye data tyder på at amerikanerne til en viss grad lykkes med å stagge utviklingen av overvekt hos barn. Samtidig rapporteres det om at utviklingen av overvekt og fedme generelt i USA ikke ser ut til å endre seg nevneverdig.

En ny studie tyder ikke overraskende på at det å drikke alkohol rett etter en treningsøkt kan gi dårligere restitusjon og treningsutbytte.

For ikke lenge siden var fettlever noe alkoholikere fikk. Nå er det helt vanlig å få uavhengig av alkoholinntak og til og med ned i ung alder. Årsaken ligger i kostholdet og spesielt karbohydratene. Fettlever kan regnes som et annet symptom på vår dårlige livsstil og kunne nesten vært regnet som en del av det metabolske syndrom. Heldigvis er det mulig å gjøre noe med det og stadig mer forskning viser at karbohydratrestriksjon bør spille en grunnleggende rolle når man skal fikse en lever ødelagt av moderne livsstil.

Et ketogent kosthold med lite karbohydrater gjør at sultfølelsen går ned. En ny studie undersøkte om dette hadde sammenheng med at de delene av hjernen som påvirker sult endrer energikilde. I studien målte man opptak av sukker i disse områdene i hjernen på et kosthold med lite karbohydrater og et med mer karbohydrater. Studien viste et likt opptak av sukker på de ulike kostholdene noe som tyder på at den sulthemmende effekten av ketogen kost ikke kommer av at hjernen endrer drivstoff.

I 2008 var over 200 millioner men og nesten 300 millioner kvinner over 20 år fete (BMI > 30), og 65% av verdens befolkning bor i land hvor overvekt tar livet av flere mennesker enn undervekt. Til tross for at forekomsten av overvekt øker og karbohydratrestriksjon er et ypperlig verktøy for å takle overvekten, er fortsatt mange skeptiske til denne strategien – en skepsis som med all sannsynlighet gjør det vanskeligere å takle utviklingen i overvekt. Den italienske forskeren Antonio Paoli har skrevet en god artikkel om hvordan og hvorfor ketogent kosthold kan brukes i overvektsbehandling. Artikkelen ligger ute for alle å lese her.

Chris Kresser gir deg her flere gode grunner til at du bør tenke deg om flere ganger før du forsøker et vegetarisk kosthold og i hvert fall et vegansk kosthold. Personlig ville jeg også kunne vært vegeterianer om bacon vokste på trær.

Brasil har kommet med forslag til nye kostholdsråd som ser ut til å være verdt etterfølgelse. De fokuserer på det viktigste. Les mer her.

Gary Taubes skrev en kort kronikk i New York Times om hvorfor ernæring er så forvirrende. Absolutt verdt en les her.

En ny studie viser at steinalderkost er mer slankende enn offisielle kostråd. The Guardian skriver i samme ånd om at vi bør se til tradisjonelle kosthold for å lære hva næringsrikt kosthold er.

Har du lyst til å lage din egen leverpostei? Her har du én metode med bilder.

Scientific American skriver om hvordan glutenintoleranse ikke nødvendigvis handler om gluten i det hele tatt og at mange symptomer ser ut til å komme fra andre proteiner i korn og uten at det er synlig skade eller inflammasjon i tarmene. Selv om gluten kanskje er de verste proteinene i fra korn, er det mange andre potensielle syndere og glutenfritt kosthold kan være langt verre en kornfritt kosthold.

Og for de med ekstra interesse i fysiologi skriver Peter Attia kort og konkret om kreft og karbohydrater her.

Vel, det var kort om noe av alt det interessante som har sjedd i februar. March, here I come!

Om å skape problemer hvor det ikke finnes noen

If you only have a hammer, you tend to see every problem as a nail.

Abraham Maslow

Life is really simple, but we insist on making it complicated.

Konfucius

I et nylig utgitt brev fra redaktørene i tidsskriftet Endocrine, skrives det om sammenhengen mellom autoimmunsykdommen diabetes type 1 og cøliaki. Mens cøliaki rammer rundt 0,3-1% av befolkningen er forekomsten av cøliaki hos dem med type 1 diabetes målt opp til 11%. Gluten og cøliaki er knyttet opp mot flere typer autoimmunitet, som for eksempel autoimmun tyreoditt, Addisons sykdom, autoimmun leversykdom, Sjøgrens syndrom og også type 1 diabetes.

Sammenhengen mellom kornvarer og autoimmunitet sammen med en mengde sannsynlige fysiologiske forklaringsmekanismer og kunnskapen om forekomsten av autoimmunitet blant befolkninger med lite eller ikke noe korn i kostholdet, gjør etter min mening kornvarer til den første matvaren man bør kutte ved slike sykdommer.

Forfatterne av dette brevet foreslår at også pasienter med type 1 diabetes som ikke har fått diagnostisert cøliaki kan tjene på et glutenfritt kosthold. Men grunnen til at jeg tar frem denne artikkelen er noe som skrives helt til slutt, nemlig dette:

«Til slutt må vi huske at GFD [Gluten Free Diet] er et veldig vanskelig kosthold å opprettholde livet ut.»

Det er etter å ha lest en slik setning at jeg blir sittende å blunke og lurer på hva som egentlig har skjedd med menneskeheten. Jeg får litt samme følelse som når folk forteller meg at de synes det er ekkelt å gå barbeint.

Forfatterne forklarer hvor utrolig vanskelig det må være for noen å ikke spise gluten, spesielt når man har type 1 diabetes som også krever hensyn til andre kostholdsfaktorer. Nå er jeg ikke i tvil om at et glutenfritt kosthold kan oppleves uoverkommelig og vanskelig og jeg har all forståelse for fortvilelsen en pasient kan oppleve, men det er likevel, i den store sammenhengen, et ikke-problem.

I noen butikker har man egne hyller med spesialmat, blant annet med glutenfrie produkter. Her er det ofte en del melerstatninger laget av ris, mais, soya og andre ting, og hyllene utgjøres i stor grad av produkter ment å erstatte moderne kornbaserte matvarer. For en som er vant med paleolittisk ernæring blir det unektelig tragikomisk nå man problematiserer det å leve på et glutenfritt kosthold. I hundre tusener av år levde mennesker på et kosthold som ikke inneholdt gluten og kun helt nylig i vår historie er det blitt en vanlig del av vårt kosthold. Likevel kan mange ikke forstå hvordan man kan leve uten, det vil si, vi har glemt hva vi pleide og burde spise.

Og denne avhengigheten av moderne matvarer, sammen med de store misforståelsene om fett og kolesterol, har gjort at en person med cøliaki kan gå rett forbi hyllene med grønnsaker, frukt, nøtter, sopp og bær. Forbi all fisken, kjøttet, fuglene og eggene, og i stedet gå rett til hyllene med moderne ofte svært prosesserte matvarer som likner mest mulig på kornmaten alle andre spiser.

Den naturlige maten er ikke lenger det naturlige valget.

Fokuset på at kosthold som er annerledes enn det etablerte er vanskelige å følge, er en forferdelig overproblematisering, enten det gjelder kostholdet til barn eller voksne. Diabetesforbundet har for eksempel i mange år hatt en tydelig strategi om at spesielt barn med type 2 diabetes ikke skal trenge å føle seg annerledes ved å spise annerledes mat enn andre. I stedet kan man fortsette å spise mat med mye karbohydrater og heller ta litt mer insulin. Dette til tross for at forskning viser at behovet for insulin kan reduserer kraftig og ofte helt om man spiser lite karbohydrater. Et kosthold med lite karbohydrater blir også ofte sett på som svært vanskelig å følge over tid. Men i likhet med et kosthold uten gluten, er det eneste problemet våre fastlåste vaner og manglende evne til å tenke utenfor boksen.

Så vi har offisielt klart å gjøre vår naturlige mat til et sistevalg eller et ikke-valg. Den manglende kunnskapen om hvordan vi egentlig kan og bør spise gjør at vi skaper problemer hvor det ikke finnes noen, og fordi vi er sosiale dyr, som stort sett er livredde for å være annerledes, kan resultatet bli økt sosial trygghet på bekostning av vår helse.

Kosthold og mental helse

«I et annet og spesielt tilfelle viste det seg at en pasient med alvorlig autisme kun hadde cøliaki med kraftige næringsstoffmangler. Da pasienten ble satt på glutenfritt kosthold, mistet han autismediagnosen.»

Fra Helt naturlig mat og trening

I disse dager der folket er i opprør mot Vita hjertego’, som lover lavt kolesterol om man bare inntar umettet plantefett fremfor mettet fett, så kan det være verdt å huske på at det er en overraskende tydelig sammenheng mellom selvmord og lavt kolesterol. Faktisk er det lite som tyder på at lavt kolesterol er godt for oss. Lavt kolesterol er også knyttet til ulykker og voldelig adferd.

Kolesterol spiller en viktig rolle i hjernen vår (som er 60% fett) og en fjerdedel av det frie kolesterolet i kroppen finnes i nervesystemet. I en studie av kolesterolsenkende statiner så man en tredobling i antall selvmord og ulykker hos dem med lavest kolesterol. Men økningen var ikke signifikant. En analyse av tidlige studier av kolesterolsenkende medisiner (ikke statiner) viste en doblet risiko for selvmord og voldelig død.

Hjernekjemien styres av maten vi spiser.

Det er fortsatt overraskende lite kjent at lavkarbokosthold (ketogen kost) er en veldig effektiv behandling av epilepsi og brukes spesielt hos barn der tradisjonelle medisiner har liten effekt. Karbohydratredusert kost har blitt brukt i behandlingen av epilepsi i over hundre år og det er lite som tyder på skadeeffekter av kostholdet. Ketogent kosthold har også vist lovende effekter hos mennesker med bipolar lidelse og ved nevrodegenerative lidelser som Alzheimers og Parkinsons.

Og mens vi snakker om ketogent kosthold. Det er grundig dokumentert at høyt blodsukker og diabetes er sterkt knyttet til demens. Høyt blodsukker vil skade blodårene våre og blant annet føre til det som kalles vaskulær demens.

Personer med type 2 diabetes har dobbelt så høy risiko for å få Alzheimers og om man tar insulin har man fire ganger så høy risiko. Insulin hindrer stoffer i hjernen i å rydde vekk en type proteiner (amyloid), og til slutt er hjernen som et akvarium som ikke blir vasket (ApoE4 ser også ut til å påvirke skadeeffektene av sukker).

Hvis det er en så sterk sammenheng mellom livsstilssykdommer som diabetes og Alzheimers, og vi vet at forekomsten av diabetes er økende, så skulle vi anta at forekomsten av Alzheimers også gjorde det. Vel, det er ingen tvil om at forekomsten av Alzheimers også øker kraftig.

Jeg skrev her om Kitawa studien. På Kitawa, der innbyggerne spiste naturlig paleolittisk mat, fant man ingen tegn på demens.

Høyt blodsukker, og selv lett forhøyet blodsukker innenfor det som regnes som vanlig, er forbundet med økt inflammasjon

«Barn med autisme sliter med å bryte ned karbohydrater i tarmen og er svært utsatt for mageproblemer. De har langt mer mageproblemer enn andre barn, og jo flere autistiske symptomer et barn har, jo større er risikoen for at det har mageproblemer. Mennesker med autisme har også oftere lekk tarm (36,7 %) enn ikke-autister (4,8 %), mens autister som ikke spiser gluten og kasein (et protein i melk) har mindre lekk tarm enn dem som spiser dette.»

Fra Helt naturlig mat og trening

Autisme er en av mange tilstander som er knyttet til økt inflammasjon. I én studie så man at svært mange autistiske barn hadde zinkmangel. Kroppen bruker og skiller ut ekstra mye zink ved økt inflammasjon. Også lekk tarm er knyttet til autisme. Korn kan blant annet gi lekk tarm.

Hanne Bjørg Walker som jobber ved Biomedclinic beskriver her hvordan en autistisk jente opplevde store forbedringer når hun ble satt på et kosthold uten gluten og melk. Her kan du lese en annen liknende historie. Det er liten tvil om at autisme kan forbedres med rett kosthold.

Kreatin er et protein det blant annet finnes mye av i kjøtt. Vegetarianere kan derfor ha lave nivåer av det. De som trener mye, spesielt styrke, tar gjerne tilskudd og det er kanskje et av de kosttilskuddene med grundigst dokumentert effekt. Men kreatin er ikke bare viktig for muskelstyrke og muskelvekst. Parkinsons sykdom (og også andre nevrodegenerative sykdommer) er for eksempel en sykdom der det er noe galt med hjernens metabolisme eller energisystemer. Det finnes studier som tyder på at kreatin (sammen med Q10) kan hjelpe ved sykdommen, sannsynligvis ved å bedre metabolismen. I en studie på deprimerte kvinner så man at deltakere som fikk kreatin reagerte bedre og raskere på antidepressiva. Kjøtt er viktig. Vi er laget for å spise det.

Omega 3 (fra dyr) har flere viktige funksjoner i hjernen, blant annet som inkorporert i cellemembraner, signalisering, formasjon av synapser og vekst av dendritter. Lavt nivå av omega 3 i cellemembranen til røde blodlegemer korrelerer med depresjon og depresjoner synes å bedres av omega-3 tilskudd.

Både angst og depresjon er forbundet med betennelse, selv om kilden til betennelsen ikke alltid er åpenbar. Det er flere kostholdsfaktorer som kan påvirke betennelser i kroppen, blant annet korn, høyt inntak av omega-6, lavt inntak av omega-3, lite sol/vitamin D osv.

Psykisk stress kan i seg selv føre til økt produksjon av betennelsesfremmende stoffer. Inflammasjon kan gjøre at reseptorer for glukokortikoider (stresshormoner) ikke virker. Dette kan gi høyt nivå av kortisol uten at man klarer å reagere på kortisolet. Da føler man seg utmattet og overveldet fremfor energisk. Det er denne mekanismen som også gjør at vi lett legger på oss i mageregionen om vi stresser.

Man har også sett en økt forekomst av det som kalles immuncytokiner i blodet hos deprimerte mennesker. Disse stammer antakeligvis fra en ødelagt tarm (man finner antistoffer mot tarmbakterier). Det er neppe en tilfeldighet at Chron’s og ulcerøs kolitt er forbundet med økt forekomst av affektive lidelser.

Allergier er forbundet med selvmord. Det er sannsynlig at det som skaper allergi også skaper depresjon gjennom å skape inflammasjon.

Lave nivåer av DHA (en av omega-3 fettsyrene i fisk) i sentralnervesystemet er forbundet med både depresjon, ADHD, angst og demens.

Tilskudd av omega 3 har vist blandede resultater i behandling av andre mentale lidelser, men det er liten tvil om at fettsyrene spiller en viktig rolle og flere studier viser positive resultater.

I en studie på unge personer med begynnende psykose ble det gitt omega-3 fett sammen med vitamin-E eller placebo (kokosfett og vitamin-E) studien viste en signifikant forskjell mellom gruppene og kombinasjonen av omega-3 og vitamin-E var like effektiv som sterke medisiner.

Det unektelig en like sterk sammenheng mellom kosthold og det som skjer i kroppen, som mellom kosthold og det som skjer i hjernen. Byggesteinene til hjernen kommer, som byggesteinene til resten av kroppen, fra mat. Men dette er ikke den eneste sammenhengen verdt å merke seg mellom magen og hjernen. For en ting er de stoffene magen- og tarmsystemet er laget for å ta opp og som kroppen trenger, en annen ting er det som skjer om vi tar opp stoffer som aldri skulle vært kommet inn i kroppen.

«Når gluten brytes ned, dannes det opiumlignende stoffer. Disse opiumsstoffene ser ut til å kunne gi noen av oss schizofreni, og hos befolkninger med lavt inntak av korn er også forekomsten av schizofreni lav. I en metaanalyse av mer en 50 artikler kom det fram at forekomsten av schizofreni hos befolkninger som spiste lite hvete, rug, og bygg, var lav uansett kulturelle forskjeller. Hos pasienter med cøliaki er forekomsten av schizofreni omkring 30 ganger høyere enn hos resten av befolkningen, og grunnen ser ut til å ligge i magen. Pasienter med schizofreni har også et ødelagt tarmsystem og mer betennelser i mage-tarmsystemet enn andre, og de har også mer antistoffer i blodet som viser at de reagerer på gluten.»

Fra Helt naturlig mat og trening

Det er en sammenheng mellom schizofreni og korn i kostholdet. Mennesker med schizofreni har oftere antistoffer mot hvete i kroppen. Det gjelder mennesker med bipolar lidelse også. Schizofreni fremstår i studier som en autoimmunsykdom der kroppen går til angrep på deler av hjernen. Og det er god grunn til å tro at årsaken til angrepet er å finne i kostholdsfaktorer.

En ting er hva vi spiser, men også hva vi ikke spiser kan påvirke oss negativt. Kreatin er som nevnt viktig å spise. Enkle næringsstoffmangler kan gi symptomer lik dem ved mentale lidelser. Mangel på vitamin B-12 (et essensielt vitamin som kun finnes i animalsk mat) har i tilfeller blitt forvekslet med psykose. I et tilfelle ble det antatt at årsaken til en kraftig mangel på vitamin B-12 var en oppblomstring av en spesiell bakterie i magen (h.pylori). Dette er nok et eksempel på hvordan magen påvirker hjernen.

Dette er bare et lite knippe av et svært stort antall sammenhenger mellom mat og mental helse. God helse er så mye mer enn en velfungerende kropp. God helse er å ha det godt, å ha overskudd, å fungere. Maten vi spiser (og ikke spiser) vil i ulik grad bestemme hvordan vi tenker, hva vi føler og hvordan vi har det. God mental helse er med andre ord avhengig av et godt kosthold.