Bekreftende dissonans

«– we see what we want to see; we believe what we want to believe and we pay far more attention to the evidence that supports our beliefs than the evidence that doesn’t. This is why we need some kind of methodology of thinking, of being skeptical, that tends to counteract this tendency – hence, the scientific method. Institutionalized skepticism.»

Gary Taubes

Da jeg nylig kritiserte Ingeborg Senneset for å skrive om komplekse biologiske problemstillinger på en alt for enkel måte, ble trafikken til nettsiden min mangedoblet. Det er tydelig et tema mange føler sterkt om. Mange kommenterte innlegget og i dette tilfellet fungerer de saklige kommentarene som en støtte for poenget med teksten. Man kan ikke tro at man kan skrive faglig og saklig om et så komplekst emne som dette på bakgrunn at man anser seg selv som en rasjonell person, at man linker til ulike nettsider og spør en lege om å lese gjennom før publikasjon. Det er uansvarlig, det ufaglig og jeg synes det er respektløst mot alle som forsøker å tilføre dette feltet mer faglighet.

I kommentarene begynte for eksempel diskusjonen om hvordan man skal tolke de ulike artiklene som omhandler glutenintoleranase, hvor mange artikler som viser hva osv. Med andre ord kom det fort frem hvor komplekst emnet er. Jeg skrev også inn en setning (for å vise eksempel på kildebruk i dette emnet og ikke som en argumentasjon om glutenintoleranse) som var helt lik en fra den nylig publiserte reviewartikkelen fra British Medical Journal, og jeg brukte samme kilder og samme argumentasjon, og like fullt hopper noen frem og kritiserer kildebruken. Dette er kilder som har vært gjennom en fagfellevurdering i et av verdens mest anerkjente medisinske tidsskrifter. Jeg er selvfølgelig klar over at også slike tidsskrifter gjør feil og fagfellevurderingen er på ingen måte en fullstendig kvalitetssikring, men det er det beste vi har og det at kildebruken fra dette tidsskriftet så fort blir kritisert, sier ganske mye om hvordan man må forholde seg til empiri i dette fagfeltet.

Senneset og andre som forsøker å skrive om slike emner i korte kommentarer i Aftenposten, burde ha nok selvinnsikt til å se at det ikke går. Jeg er ikke i tvil om at Senneset kunne ha skrevet en lengre og mye bedre artikkel om emnet og kritikken er ikke av hennes kunnskapsnivå eller journalistiske evner. Poenget er bare at i dette feltet bør man enten skrive lengre og skikkelig med skikkelig referering, eller så bør man la være. Om man går for den lettvinte løsningen og skriver enkelt, kort og dermed automatisk ufaglig, så oppnår man det motsatte av det jeg antar Senneset egentlig vil, som er å skape mer rasjonalitet og mindre ernæringsovertro. Om jeg har rett i min antakelse om Sennesets ønsker, så har vi akkurat det samme målet.

Fra mitt ståsted ser det dessverre ut til å ha vokst frem en ny type antiintellektualisme som går alternativbevegelser en høy gang. Den nye antiintellektualismen består av mennesker som tror det er nok å innta en slags skeptisk og rasjonell grunnholdning og med det kan navigere trygt gjennom ulike felt uten å bli lurt. Ofte ser jeg slike mennesker gjøre den klassiske «fallacy fallacy» hvor de forkaster en påstand, for eksempel om ernæring, fordi de som kommer med den også inntar andre beviselig ikke-vitenskapelige holdninger. Den vanligste logiske feilslutningen jeg ser fra de jeg anser som tilhører av dette miljøet er likevel argumentum ad verecundiam, argument fra autoritet. Jeg har for eksempel flere ganger blitt møtt med argumentet om at Erik Arnesen sier noe annet, ergo må jeg ta feil. Det er en grunn til at man kaller dette en logisk feilslutning og ikke et argument.

Man kan ganske enkelt ikke bare innta en slags skeptisk og rasjonell grunnholdning og med det håpe på trygg navigering gjennom ulike felt uten å bli lurt. Det vil være som å stille seg opp med det beste kompasset, men omgitt av ulike metallkilder som får det til å vise feil. Det vil ikke hjelpe hvor godt kompass man har, om man ikke blir kvitt metallet. Det går dessverre ikke med rasjonalitet alene. Vitenskapen er selvjusterende, mennesker er det ikke. Det krever mer enn innstilling, selv om en god innstilling også er viktig. Jeg skulle også ønske man kunne forkaste alt en som tror på homøopati sier, men sannheten er at selv om man tar grundig feil om noe, kan man ha rett om noe annet. Det er irriterende, men sant.

Ekte rasjonalitet er, som jeg har skrevet om tidligere, empiri. Det er det eneste vi kan forholde oss til, empiri, empiri, empiri. Det holder ikke med en «skeptisk» holdning. Da gjør man slike feil som å skrive kort, lettvint og feil om komplekse biologiske problemstillinger som angår svært mange menneskers helse og bidrar på den måten ikke med å øke det generelle intelligensnivået en millimeter.

Gary Taubes, vitenskapsjournalisten som gravde dypt i ernæringsvitenskapen, er en av dem som har fått gjennomgå av selvutnevnte men i praksis antiintellektuelle rasjonalister. Han gav i 2015 en «keynote address» ved Commencement Ceremony for Schmid College of Science and Technology, kalt «The Exquisite Balancing Act for Doing Science Right»

Jeg anbefaler alle å lese denne talen, da den har flere viktige poeng angående vitenskpelige holdninger som er verdt å ta med seg videre.

«It does not make any difference how beautiful your guess is. It does not make any difference how smart you are, who made the guess, or what his name is – if it disagrees with [the] experiment it is wrong. That is all there is to it.»

Richard Feynman