Bare for å legge det på bordet med en gang, jeg utstår ikke tro i noen form, enten det er troen på en eller flere guder, konspirasjonsteorier eller troen på at vi kan behandle med å stikke nåler i magiske energibaner. Tro, når den erstatter fornuft, rasjonalitet og vitenskap, gjør verden til et verre sted å være. Men selv så mye jeg misliker tro, er det én ting som får blodtrykket mitt til å stige enda mer.
Det er når de som mener de kjemper for skepsis og rasjonalitet, uten å være klar over det, fanget av sin egen hubris, i stedet slår et slag for ufornuften.
13. februar stod et innlegg på Aftenposten Meninger, skrevet av Martin Norum. Innlegget var et angrep på en kostholdskonferanse og enkeltpersoner ved denne konferansen som hadde kommet med kostholdsråd som var på tvers av myndighetene sine råd. Så vidt jeg forstår Norum gjennom det jeg har sett på nett, anser han seg som en forkjemper for det rasjonelle og innlegget hans var ment som et slag mot det alternative og uvitenskapelige.
Men det var ikke det innlegget hans var. Tvert imot var det et lysende eksempel på antirasjonalitet og uvitenskapelighet fint pakket inn i ad hominem argumentasjonsfeil. Hans to hovedargumenter mot personene som fremmet kostholdsråd på tvers av myndighetens var 1) at myndighetene har rett på bakgrunn av at det er flere mennesker som mener dette enn eventuelle alternativer og at det tross alt er myndighetene, og 2) at man ikke kan stole på kostholdsråd som kommer fra dem med feil utdanning.
Norum skriver blant annet: «Rådene strider, med noen unntak som brus, godteri og fast food, mot det samlede kunnskapsgrunnlaget som finnes, og er rett og slett ikke riktige påstander i det hele tatt. De er stikk i strid med hva som er å anbefale, men dette er ikke noe nytt fra det alternative ernæringsmiljøet.» og videre: «Der finner man som regel på sin egen virkelighet fremfor å forholde seg til systematiske undersøkelser og den objektive virkelighet.»
Og til slutt: «Min og andre ernæringsfagliges business er å hjelpe folk. Å spre sunne faktabaserte kostholdsråd. Å si imot og være en motvekt til alt ernæringsfjaset som finnes der ute, deriblant fra «ernæringsterapeuter».»
Om ikke alle umiddelbart ser problemet med denne argumentasjonen, skal jeg forklare. Norum var uvitenskapelig og irrasjonell fordi han ikke kom med argumenter, men med logiske feilslutninger. Han tenkte feil. Å si at noe er riktig fordi flertallet sier det er sånn er en vanlig logisk tankefeil som har et eget navn: argumentum ad populum (i dette tilfellet blandet med argumentum ad verecundiam). Det rett og slett helt feil. Antall mennesker som anser en ide som sann, påvirker ikke ideens sannhet.
Ironien ved at Norum fikk publisert teksten sin en kort dag etter 12. februar, Charles Darwin sin bursdag, var ikke tapt på meg. Darwin er bare en av mange vitenskapsmenn som gjennom tidene har slått gjennom med en ide de aller fleste var imot, men som ikke desto mindre var sann. Darwin fikk (selvfølgelig ikke helt alene) sin ide til å bli den rådene gjennom logikk, argumentasjon og empiri. Darwins farlige ide om at design ikke trenger noen designer gikk imot fornuften og det allment aksepterte.
Norums andre logiske tankefeil er hans påstand om at utdanningen til personen som fremmer en påstand har noe å si. Dette er også en så vanlig måte å tenke feil på at det har et eget navn: argumentum ad verecundiam, å appellere til autoritet.
Jeg synes det er både skummelt og tankevekkende hvor lavt nivå det er på argumentene til mange av dem som tror de slåss for rasjonaliteten. På jobben min ville oppgaver jeg fikk inn med slik argumentasjon ikke fått til ståkarakter i første klasse engang. Norum kunne vist til empiri og argumentert enkelt for sannsynlighet, men gjør det av en eller annen grunn ikke.
Den vanligste feilen jeg ser i slike innlegg, er gruppetenkning (group think). Man velger side og skiller mellom seg selv med de andre som slåss for det rasjonelle, og dem som står for det alternative. Men risikoen med dette er at man kjøper seg inn i ideer kun fordi de godtas av gruppen man identifiserer seg med, fremfor å kjøpe dem basert på empiri.
Økonomen og filosofen Thomas Powel uttrykker dette treffende når han skirver: «The ignorance, prejudices, and groupthink of an educated elite are still ignorance, prejudice and groupthink…»
Og videre, «Although scientists should always put new theories to the test and assess their validity, this is not always done. Ideas are often accepted more on the basis of resonance with peers than empirical verification.» Mennesker som ser på seg selv som forkjempere for fornuften må i like stor grad, eller det vil si, må faktisk i større grad enn alle andre, sloss imot vår biologiske og kulturelt innebygde evne til å tenke feil.
Vitenskapsfolk er akkurat som alle andre og som Sowell skriver det: «If they are simply people who are like-minded in general, then the consensus of the group about a particular new idea depends on what that group already believes in general- and says nothing about the empirical validity of that idea in the external world.»
Det er ikke vanskelig å finne eksempler på de dårlige og irrasjonelle holdningene mange av dem som anser seg selv som skeptikere viser. Jeg har vist et eksempel her tidligere på hvordan for eksempel overskeptiker Gunnar Tjomlid i en kommentar viste at han mente jeg ikke kunne tas seriøst med det argumentet at jeg fremmet noe som gikk imot det mer anerkjente. Altså ingen faglige motargumenter, men kun nok en logisk feilslutning. Ingeborg Senneset gjorde en tilsvarende feil da hun skrev om ufornuften rundt frykt for gluten. Innlegget hennes så utelukkende ut til å være basert på en tro om at gluten ikke kunne være farlig fordi 1) myndighetene sier det ikke er farlig, og 2) flere som er uenige i myndighetene, og som lett stemples som alternative, sier det er farlig og ideen blir derfor skyldig ved assosiasjon. Ingen empiri trengs.
Det disse menneskene, som ufrivillig spiller på motstanderes side og fremmer ufornuft fremfor rasjonell tanke, ikke ser ut til å være klar over, er den innsatsen som kreves for å navigere i polariserte debatter. Som George Santayana formulerte det, prisen på kunnskap er evig overvåkenhet. Det er ikke lett å være rasjonell, man kan ikke bare velge side. Man må faktisk jobbe for å unngå å velge side. Man kan ikke forkaste ideen om eloverfølsomhet fordi den kommer fra en mann med en hatt av aluminiumsfolie. Man kan forkaste den fordi den mangler empiri.
Bongotrommespiller Richard Feynman, både sa og skrev, at det første prinsippet er at en ikke må bli lurt – og at en selv er den enkleste å lure.
Det er ikke vanskelig å slå opp i media og finne slike eksempler, og det er det som gjør meg så redd. Hva om det er en trend? For litt siden skrev vitenskapsskribent Marit Simonsen en kritikk av et innslag som hadde vært sendt på NRK.
Marit Simonsen gjør i denne kritikken akkurat det samme som de overnevnte og spiller de irrasjonelle og antivitenskapeliges rolle uten være klar over det.
TV-innslaget Marit Simonsen kritiserer viste en person som laget mat, blant annet kraft, og som sier at rett mat gir god tarmhelse, noe som kan være viktigere enn influensavaksinen. Marit Simonsen liker dårlig hele vinklingen og sier at NRK gjør en grov bom og lister opp det hun mener er feil.
Først kritiserer hun NRK for å kalle Margit Vea (som kommer med uttalelsen om kraft) en kostholdsekspert siden hun kun hadde en mastergrad i helsefag rettet mot ernæring. Men dette er ikke et argument. Det er bare tull. Det har som sagt ingenting å si hvem som kommer med en påstand, spørsmålet er om den støttes av empiri. Gjør den ikke det, er det bare å vise til enten mangelen på empiri eller til empirien som usannsynliggjør påstanden. Veas påstand kunne vært avkreftet med et enkelt søk på pubmed. Det er det som ville vært det rasjonelle og vitenskapelige svaret av Simonsen. I stedet gjør hun som Norum og så alt for mange andre og bruker argumentum ad verecundiam eller versjoner av denne tankefeilen. For vi må faktisk være åpne for at personen med hatt av aluminiumsfolie også kan ha rett, enten vi vil eller ikke, og det er det eneste som betyr noe i denne sammenhengen, hvem har rett? Det skriver Simonsen faktisk ingenting om. Hele poenget med hvorvidt påstanden kan støttes vitenskapelig forsvinner i stedet i et barnslig personangrep.
Simonsen har en utdanning i biologi. Hun kunne lett satt seg inn i mekanismene bak influensavirus, hvilke deler av immunforsvaret som blir aktivert, hvordan det virker, hvilken rolle evt tarmfunksjon og faktorer knyttet til fordøyelse kan spille i immunforsvaret osv. Og på grunnlag av dette kunne hun kommet med et svar på nøyaktig hvor sannsynlig det er at man kan forebygge influensa med å passe på hva man spiser. Å ikke gjøre dette fremstår som latskap og hubris.
Det får meg til å tenke på Linus Pauling, den dobbelte nobelprisvinneren som gjorde et akademisk selvmord ved å hevde at høyde doser C-vitamin kunne kurere alt fra forkjølelse til kreft. Om Pauling hadde stått frem i dag med en påstand om at C-vitamin kunne kurere forkjølelse, og det ikke var gjort nok forskning på dette, så ville jeg synes det hadde vært en trolig spennende idé å teste ut. Men mange skeptikere ville slått i hjel ideen uten å vise til empiri.
Det er nok ikke tilfeldig at alle disse sakene beskrevet her handler om ernæring. For som jeg har argumentert mange ganger tidligere, ernæringsfeltet er et fagfelt i særstilling og om man tror man kan forstå det lett gjennom å troppe opp med en dose sunn fornuft, tar man feil. Det krever så mye mer.
For eksempel: jeg nevnte Darwin. Når man skal sette sammen et optimalt kosthold for et hvilket som helst dyr, må man selvfølgelig ta utgangspunkt i det evolusjonært tilpassede kostholdet til denne arten. Det gjelder også mennesket. Skulle man foreslå et kosthold som viker fra det evolusjonært tilpassede, så vil med logisk nødvendighet bevisbyrden ligge på det kostholdet som viker fra det evolusjonært tilpassede. Det vil si, de som fremmer et kosthold, som for eksempel det myndighetene anbefaler eller et hvilket som helst annet, må vise at det er bedre enn det evolusjonært tilpassede. I vitenskapelige studier har dette ikke vært gjort, faktisk har et kosthold satt sammen etter evolusjonære retningslinjer utkonkurrert for eksempel et middelhavskosthold. Det betyr at ernæring er et fagfelt som, unikt i de medisinske og biologiske fagene, ikke tar hensyn til evolusjonsbiologien, noe som i seg selv viser hvor svakt faglig det er.
Jeg er bekymret for at den kampen jeg kjemper for, kampen for fornuft, rasjonalitet og logikk vil tape, ikke på grunn av motstanderes motstand, men på grunn av selvmål fra mine medspillere. Veien til evig fortapelse kan, fra der jeg står, se ut til å være brolagt med gode intensjoner. I podcasten Lars og Pål har vi tatt diskusjoner om skepsis og hva ekte skepsis er i både denne og denne episoden og vi tar opp flere vanlige fallgruver. Lytt om du ønsker en utvidet argumentasjon.
