Et svar til Martin Norum

I forrige innlegg her på siden skrev jeg en kritikk av en måte å ta opp, vel…, kritikk på og jeg nevnte flere personer spesifikt. Mest skrev jeg om et innlegg av Martin Norum i aftenposten. Etter jeg la ut teksten på nettsiden min, skrev Martin et langt svar og la det igjen på facebooksiden min.

Med Martin sin tillatelse, velger jeg å svare på det her, ettersom både det å lese og skrive lange innlegg på facebook byr meg imot og jeg tror en nettside er en bedre plattform for en slik debatt (selv om jeg er usikker på om dette er en debatt).

Nå ville det ikke gjort meg så mye å la Martin sitt innlegg stå ubesvart, men så er jeg jo alltid nysgjerrig på dette fenomenet med debatter og evt muligheter for å faktisk finne ut av ting sammen. Så denne gangen ser jeg på det som et interessant prosjekt å se om det er mulig å komme noe videre i konstruktiv retning. Selv om jeg husker med gru blant annet Sam Harris sitt forsøk på god diskusjon med Noam Chomsky.

Lars (min podcastmakker) er nok noe mer begeistret for strategier som Daniel Dennet sitt konsept om «steel manning» som en motvekt til stråmannmaking. Jeg tenkte på det før jeg begynt å skrive dette, jeg liker konseptet, men synes vel ikke steel manning er fortjent fra meg i dette tilfellet. Det betyr dog ikke, at jeg ikke skal forsøke å holde meg faglig.

Si gjerne ifra om hva du synes om denne typen debatt som innlegg her. Om det ikke er noe populært å lese for tilhørere så tar jeg fremtidige debatter privat i stedet. Dere som leser dette må selvfølgelig også bidra, for som tilhører ser man lettere svakheter og styrker ved argumentene som vi som diskuterer ikke nødvendigvis ser.

Nå virker det for meg på det som Martin skriver at det er noe mer som ligger bak her enn det som ble publisert i Aftenposten. Det er jeg ikke interessert i og kjenner ikke til. Min kritikk var av det som stod i Aftenposten. Gunn-Karin Sakariassen har i etterkant publisert et motsvar og det har jeg heller ikke lest. Jeg er ikke interessert en eventuell konflikt mellom dem, kun måten Martin og andre som tilsynelatende ønsker å være en stemme for det rasjonelle gjør saken en utjeneste.

Under står Martin sitt innlegg fra facebook i kursiv, så svarer jeg i vanlig font.

La oss starte:

Du er god til å lese det du vil lese, men dårlig til å gjengi sakens gang på en sann måte, slik den faktisk har skjedd. Synd!»

Du forholder deg ikke til hva jeg har sagt og ignorerer det jeg baserer påstandene mine med. I motsetning til hva du skriver har jeg argumentert. Jeg har argumentert med at det ikke er grunn til å demonisere næringsrike matvarer og at rådene som fremkommer står i strid med *det samlede kunnskapsgrunnlaget*.

Som utgangspunkt her må jeg påpeke at jeg ikke her helt sikker på hva vi diskuterer siden innlegget ditt i Aftenposten var så vagt, men antar at det først og fremst handler om kostholdsrådene som var vist på bildet i artikkelen fra konferansen.

Her må jeg stå må mitt å hevde nok en gang som jeg skrev i opprinnelig post, at dette ikke er argumenter. Jeg kommer tilbake til dette begrepet ditt «det samlede kunnskapsgrunnlaget» seinere. Men for å ta det helt åpenbare her: om noen sier at det er svakheter ved «det samlede kunnskapsgrunnlaget» som gjør at råd kostholdsråd ikke er gode, så er det ikke et motargument å si at det står i strid med det samlede kunnskapsgrunnlaget. Det er bare å gjenta det samme som motparten og gjør at vi ikke kommer noen vei. Det er strengt tatt bare en tautologi. Kostholdskonferansen som du kritiserte har som utgangspunkt at bevisgrunnlaget myndighetene bruker på en eller annen måte ikke er godt nok. Då må diskusjon og argumentasjon gå på detaljene man er uenige i.

At lavkarbotilhengere spiser mindre av de aktuelle matvarene er ikke et argument for at alle andre skal gjøre det samme. Du har imidlertid ikke kommet med noen motargumenter mot dette, noe du er hjertelig velkommen til.

Her henger jeg ikke med på hva du skriver om Martin. Du nevner ikke lavkarbo med et ord i saken din og hvordan dette plutselig handler om lavkarbo forstår jeg rett og slett ikke. Jeg tror ikke det var en lavkarbokonferanse. Her må du gi meg mer info.

Du anklager meg for logiske tankefeil, men da er det relativt komisk at du skriver: «Å si at noe er riktig fordi flertallet sier det er sånn er en vanlig logisk tankefeil «. Det er en vanlig tankefeil, men det er ikke saken her.

Da tar jeg imot din bekreftelse på at det er en tankefeil og fastholder at du begår den, men jeg er uenig i at det ikke er saken. Slik jeg ser det er det nettopp dette som er saken, og den direkte årsaken til mye av konfliktene i ernæringsfeltet.

Din logiske tankefeil er først at dette er en stråmann, og deretter at du ser totalt vekk fra hele evidensgrunnlaget og det at jeg har brukt dette som argument.

Nok en gang, om noen hevder at evidensgrunnlaget er feil, dårlig feiltolket eller svakt på en eller annen måte, er det ikke et argument å vise til dette samme grunnlaget. Hvordan det er å fremstille ditt argument feil, altså at jeg lager en stråmann kan jeg heller ikke umiddelbart se. Som sagt, evidensgrunnlaget er basisen for uenighetene som diskuteres og jeg sidestiller det å vise til det samlede bevisgrunnlaget som å appellere til flertallet, ettersom det du kaller det samlede bevisgrunnlaget er et grunnlag (ikke samlet) lagt frem av flertallet og som er grunnlaget som diskuteres.

Videre begår du «The texas sharpshooter» ved å danne deg et passende mønster for å fremme din sak (å påstå at jeg sier noe er riktig fordi flertallet sier det), selv om det ikke faktisk stemmer.

For å ta en liten digresjon her. Podcasten «You are not so smart» har en veldig fin episode (episode 71) om nettopp denne tankefeilen.

Men jeg ser ikke poenget ditt helt her. Min sak er å fremme god vitenskapelig holdning, men jeg mistenker at det ikke er det du mener når du sier «min sak». Det er mulig jeg lager et mønster som passer meg, men for å gjenta meg selv ad nauseum, å vise til det samlede evidensgrunnlaget er slik jeg kan lese teksten din, ditt hovedargument. Men du har rett i at du ikke direkte sier at noe er riktig fordi flertallet sier det er slik, så slik sett er det min tolkning av det du sier. Likevel synes jeg det er vanskelig å skille kvalitativt mellom den påstanden og det å vise til «det samlede evidensgrunnlaget.»

Du velger å forsøke og score et billig poeng og kalle dette en tankefeil. De er jo for å si det forsiktig anti-vitenskapelig praksis fra en som hevder han forholder seg til vitenskap (noe du åpenbart ikke gjør når du hevder suverenitet av lavkarbo over noe annet når det samlede evidensgrunnlaget ikke indikerer forskjell ved energi- og proteinmatching: https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/28193517).

Slik jeg ser det er det å påpeke tankefeil og logiske feilslutninger langt viktigere enn å skåre billige semantiske poeng. Jeg tror helt og holdent på at mange av problemene med ernæringsfaget og årsaken til de største konfliktene i fagfeltet er en direkte følge av disse nevnte og andre tankefeil. Derfor kommer jeg til å fortsette med, slik jeg har gjort tidligere å påpeke disse feilene.

Når du så sier at jeg ikke forholder meg til vitenskap fordi jeg hevder suverenitet av lavkarbo, så er dette vanskelig å forstå. Hva er det egentlig du sier at jeg mener? At lavkarbo alltid er best? At det best ved vektnedgang? Nå du kommer med slike unyanserte påstander uten å vise til at jeg faktisk har sagt dette, for jeg er helt sikker på at jeg ikke mener det, så er det kroneksemplet på stråmannsargumentasjon. Her må du nyansere å si akkurat hva jeg har sagt så vi kan diskutere faglig. Slike påstander legger ikke grunnlag for det.

Og til slutt synes jeg jo det er ironisk at den eneste artikkelen du viser til i svaret ditt er den kjente studien med Kevin Hall som hovedforfatter og som er sponset av NuSi en organisasjon som ble opprettet nettopp på grunn av de store uenighetene i ernæringsfeltet, dvs, intet samlet evidensgrunnlag.

Du anklager meg for personangrep, noe jeg ikke har begått noe sted, samtidig som du hyklersk nok begår et personangrep selv «fanget av sin egen hubris».

Du må lese teksten min nøye før du svarer Martin. Det var Marit Simonsen jeg skrev at kom med et personangrep.

Jeg har vært på sak. At jeg hadde en krass tone (antakelig for krass) er en helt annen ting, men jeg har fortsatt ikke gått til personangrep. Kritikken var i første omgang rettet mot personer i sosialer medier med stor rekkevidde, og dette ble kommentert i et facebookinnlegg (som jeg da antar du ikke har sett, siden du ser vekk fra dette) som handlet om at vedkommende ukritisk sprer demonisering av næringsrike matvarer, og vedkommende som holdt foredrag ble dratt inn i dette fordi hun var avbildet, uten at hun, men saken og temaet ble kommentert. Jeg har kommentert bombastiske ernæringsråd som av kommersielle hensyn utfordrer det etablerte og ikke baserer seg på vitenskap, men tro (noe jeg ser du ikke er så glad i), følelser og ideologi. Da må man tåle å bli utfordret tilbake.

Jeg skrev teksten min basert på ditt innlegg i Aftenposten. Du kan ikke i en lite skjult bebreidende tone, legge en skyld på meg for å ikke ha lest en eller annen diskusjon på facebook. Jeg aner ikke hva du eller andre diskuterer på facebook. Men om man må kjenne til en slik diskusjon for å lese aftenposteninnlegget, så vil jeg anbefale deg i fremtiden å skrive dette i tekstene dine. Så for å klargjøre, all diskusjon her og det jeg har skrevet tidligere er utelukkende basert på ditt innlegg i Aftenposten. Det stod der at teksten opprinnelig stod på din facebookside. Når jeg trykket på linken kom jeg til et helt likt innlegg på facebook. Om du sender ting til Aftenposten for publisering der, må du sørge for at det gir mening og ikke har en masse skjulte premisser.

Du setter et falskt premiss i at alle som er uenige er det fordi de mener at flertallet har rett, og ser nok en gang helt vekk fra det samlede evidensgrunnlaget, men velger heller feilaktig å påstå at jeg ikke har noen argumenter. Det er ikke apell til autoritet eller flertallet som leder min mening, men appell til samlet vurdering av vitenskapelig konsensus. Men sikkert digg å definere det slik, og det er klart det er mer behagelig å drive cherry picking, men det gjør det fortsatt ikke korrekt av den grunn.

Nå vet jeg ikke hva som er verst, å appellere til konsensus eller flertallet. Det blir sagt at det ikke finnes noen større trussel mot vitenskapelig utvikling enn konsensus. Jeg sidestiller som sagt appell til flertallet, og appell til «det samlede evidensgrunnlaget». Det er nok derfor du mener det er et falskt premiss.

Men la meg gå litt nærmere inn i det du kaller det samlede evidensgrunnlaget. I alle sakene, din inkludert, som jeg viser til i teksten min, bli appell til flertallet eller konsensus eller «det samlede evidensgrunnlaget» brukt som hovedargument mot det å gå imot myndighetenes kostholdsråd. Slik sett er det ikke et falskt premiss, men et faktum.

Og så til det viktigste her, det samlede evidensgrunnlaget i ernæring spiker i alle retninger når det gjelder flere saker. De norske kostholdsrådene er ikke basert på et samlet evidensgrunnlag, men på et utvalg av utvalg av forskning, hvor epidemiologi står sterkest. Epidemiologi kan knapt kalles vitenskap og kan ikke si noe om kausalitet, likevel stoles det tungt på innen ernæringen, et særtilfellet innen medisinen. Men epidemiologien spriker i alle retninger. Om du ser på forskning på rødt kjøtt og kreft spriker resultatene alle veier, om du ser på mettet fett og hjerte og karsykdom, spriker resultatene alle veier og sånn fortsetter det. Du kan ganske enkelt ikke vise til det samlede evidensgrunnlaget som et generelt argument, både på grunn av argumentets tautologiske natur i denne sammenhengen, men også fordi det samlede evidensgrunnlaget ikke viser det du tilsynelatende sier det viser.

Det er grunnlaget for kostholdsrådene som skaper store debatter i internasjonale vitenskapelige tidsskrifter og som splitter fagmiljøet, derfor kan man kan ikke vise til det samlede evidensgrunnlaget som et argument.

Blant pågående store diskusjoner i tidsskrifter er om mettet fett er farlig i det hele tatt, om rødt kjøtt er farlig, om salt bør reduseres, om vi bør spise så mye fiber som anbefales, hva man bør spise for å gå ned i vekt osv. Og det er masse argumenter både for og imot i disse og flere saker. Dette er ikke diskusjoner om mindre viktige detaljer, men om de helt grunnleggende hjørnesteinene i kostholdsrådene. At disse diskusjonene kan skje på et så høyt nivå, viser både svakheter med fagfeltet, men ikke minst at det ikke finnes noe samlet evidensgrunnlag som peker en retning og som man kan bruke som argument.

Et eksempel fra min hverdag på hvorfor det ikke går å argumentere slik er dette: Når jeg underviser i ernæring på Høgskolen (nå Oslo – Met) har vi en lærebok i grunnleggende ernæring på pensum fra Danmark, redigert av Arne Astrup. I den står det ganske tydelig at det ikke ser ut til at mettet fett i kosten er noe vi bør advare mot og det går gjennom studier og argumenter for dette. I tillegg på pensum er de norske kostholdsanbefalingene som advarer ganske sterkt mot mettet fett. Og hvert år må jeg forklare hvorfor det er en så grunnleggende forskjell mellom disse to.

Unntaket i denne sammenhengen er at man kan bruke argument om det samlede bevisgrunnlaget om man snakker om enkelte spesifikke påstander. Som om for eksempel gulrot er helseskadelig å spise. Da kan man si at det samlede evidensgrunnlaget ikke støtter en slik påstand. Men det kan aldri brukes som et generelt argument.

Det samme gjelder det du skriver om «feil» utdanning. Hvor har jeg skrevet det? Det jeg har sagt om dette er at utdanningen ikke kvalifiserer til å jobbe klinisk. Men det hindrer deg naturligvis ikke å sette opp en stråmann. Utdanningen det er snakk om i dette tilfellet vektlegger heller ikke vitenskap, metode og kritisk tenking, noe som fremkommer tydelig både av pensum, beskrivelse av utdanningen og den faktiske kunnskapen vedkommende og andre med samme utdanning har vist i sine kommentarer. Beklager, men konstant appell til følelser og ideologi leder ingen vei.

Du har helt rett Martin i at du ikke direkte skriver om det å ha feil utdanning. Det er mulig jeg tolker det du skriver for langt, men teksten din ble oppfattet som en kritikk mot mennesker som uttaler seg om kosthold og som samtidig ikke har relevant, eller riktig utdanning.

For eksempel skriver du:

«Er det én egenskap «coacher» med svært begrenset ernæringsutdanning burde ha på plass i ernæringsspørsmål, så er det ydmykhet og åpenhet for å ta feil. Ikke ignoranse, arroganse og inkompetanse.»

Jeg synes dette er direkte flåsete. Ydmykhet og åpenhet for å ta feil, gjelder alle som jobber med fag uansett utdanning. Utdanning har ikke noe å si.

Du skriver også: «Min og andre ernæringsfagliges business er å hjelpe folk. Å spre sunne faktabaserte kostholdsråd. Å si imot og være en motvekt til alt ernæringsfjaset som finnes der ute, deriblant fra «ernæringsterapeuter»»

Ernæringsterapeut er ikke noen beskyttet tittel og viser slik sett ikke til en utdanning. Alle kan kalle seg dette. Noen av dem som kaller seg ernæringsterapeuter har for eksempel utdanning i samfunnsernæring fra HiOA. Erik Arnesen som er ernæringsrådgiver for LHL og sitter i Nasjonalt råd for ernæring har for eksempel en slik utdanning. Med andre ord slår du vilt rundt deg med slike unyanserte kritikker mot folk som kaller seg ernæringsterapeuter. Det er ikke utdanningen til folk som er problemet, men enkeltmenneskers ufaglighet. Og teksten din oppfattes virkelig som at mennesker som har en ernæringsutdanning som ikke kvalifiserer til klinisk ernæringsfysiolog, tilhører et alternativt miljø som kommer med ernæringsfjas. Det er bare feil på så mange måter noe kan være feil, selv om jeg er ganske sikker på at det ikke er det du ønsker å si.

«Det vil si, de som fremmer et kosthold, som for eksempel det myndighetene anbefaler eller et hvilket som helst annet, må vise at det er bedre enn det evolusjonært tilpassede.»

Det holder dessverre ikke vann å be folk se til evolusjonen for å finne ut hva man skal spise, fordi det i motsetning til hva man får inntrykk av i posten din ikke var én steinalderdiett. Og hva forfedrene våre spiste er på ingen måte et argument for hva vi er best tilpasset å spise i dag. Nettopp på grunn av _evolusjonen_ (vi utvikler oss og lever i en annen verden enn før). Vi lever også ganske betydelig mye lengre i dag enn hva vi gjorde før, og det er ikke akkurat noe som tyder på at det vi gjør og spiser i dag er underlegent det vi gjorde i steinalderen, selv om dette er et multifaktorielt årsaksbilde bak dette, deriblant bestående av teknologi, medisin, kosthold og mer.

Her setter du opp den vanligste stråmannen som blir brukt i dette feltet. Det er ingen som påstår at det fantes én steinalderdiett. Det ville jo vært fullstendig på jordet og det er utrolig at du kan tro at noen kan påstå noe slikt. Det er rett og slett en skammelig uvitenskapelig stråmann og en fullstendig missrepresentasjon av det som blir sagt.

For det første vil jeg si at når det gjelder alle argumentene dine her, så tar du feil på hvert enkelt. Jeg har vist og forklart grundig hvorfor det er feil i min bok «Helt naturlig mat og trening» og kan ikke gjengi all argumentasjonen her ettersom det ville blitt for langt. Men kort oppsummert sier de evolusjonære data svært mye om hva vi bør spise sli kdet selvfølgelig gjør med alle dyrearter. Man kan fint sette opp retningslinjer for hva som kjennetegnet kosthold rundt omkring i verden før jordbruksrevolusjonen selv om det var mye ulikt med disse kostholdene. Det er det som er felles som er poenget, ikke det som er forskjellig. Og det er svært mange data som tyder på at det vi spiser i dag er underlegent det vi spiste i paleolitikum. Først og fremst spiser vi langt mer næringsfattig nå. Nok en gang, jeg har argumentert for dette grundig i min bok og kan ikke ta alt her. Argumentene dine viser likevel at du ikke har tatt deg bryet med å lese forskningslitteratur om evolusjonært kosthold ettersom hvert enkelt av ditt argument er motbevist gang på gang i nesten hver eneste artikkel du finner. Her prater du rett og slett om noe du ikke kan noe om.

Kan du vise meg hva det «evolusjonært tilpassede» kostholdet er (med referanser), og videre referansen til «I vitenskapelige studier har dette ikke vært gjort, faktisk har et kosthold satt sammen etter evolusjonære retningslinjer utkonkurrert for eksempel et middelhavskosthold»? Du begår forresten tankefeilen «Burdon of proof» ved å påstå at bevisbyrden ligger hos noen andre enn den som fremsetter påstanden (deg) om at «det evolusjonært tilpassede» er best.

Her viser du nettopp en sterk ufaglig side. Du argumenterer først sterkt imot et evolusjonært kosthold, med å kun bruke stråmenn som er motbevist opp og ned i mente i litteraturen om slikt kosthold, og så ber du om litteratur om dette. Det kan ikke tolkes på noen annen måte enn at du argumenterer sterkt imot noe du ikke har lest særlig om og ikke kan noe om. Det er alvorlig.

Et evolusjonært kosthold er satt sammen etter retningslinjer fra preagrikulturell tid. I hovedsak betyr det: fravær av korn, belgfrukter, raffinerte matvarer som planteoljer og sukker og i stor grad også melkeprodukter. Ellers består kostholdet da av kjøtt, fisk, fugl, egg, frukt, grønnsaker, nøtter, sopp og bør i alle former og i ulike mengder uavhengig av makronæringsstoffinntak.

Her er et par artikler fra en studie som sammenlignet paleolittisk kost med middelhavskost. De inneholder også forklaring på hva som kjennetegner det evolusjonært baserte kostholdet. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/17583796 https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21118562

Jeg begår ikke en tankefeil her når det gjelder bevisbyrden. Evolusjon danner grunnlaget for alle biologiske fag. Kommer man med påstander som går mot evolusjonen er bevisbyrden alltid på det antievolusjonære. Det må du bare godta. Det gjelder alt som har med vår helse å gjøre, for eksempel treningsbelastning, søvnmengde, stress, kostholdssammensetning osv. Det er alltid evolusjon som danner grunnlaget. Det øyeblikket man foreslår noe som går på tvers av det evolusjonære er bevisbyrden på deg. Om du arbeider i en dyrehage og noen foreslår å fore alle dyrene samme mat, og dermed se bort i fra deres naturlige kosthold, så er det et antievolusjonært forslag, og bevisbyrden er automatisk på den som foreslår dette fordi ingen dyr tilpasses et naturlig usunt kosthold. Det samme gjelder mennesker. Det har ikke skjedd noen stor genetisk endring i vårt genom siden vi gikk over til jordbruk. Det har jeg sjekket. Derfor kan det ikke være at vi har tilpasset oss det moderne kostholdet.

Av nysgjerrighet, er du ernæringsutdannet? Før du hopper på nok en feilaktig påstand om at jeg med å spørre om dette påstår at du tar feil: det var ikke det jeg nå skrev. Jeg spør siden du åpenbart har en svært sterk bias mot høyfett-kosthold. Jeg har personlig ingenting i mot lavkarbo, og ser på det som et fint alternativ for mange, men har noe imot alle påstandene om suvereniteten av lavkarbo over lavfett (som ikke støttes av litteraturen). Og som spesielt ikke støttes av litteraturen hva gjelder prestasjon i sammenheng med trening. Det er også interessant å vite om du er ernæringsutdannet basert på det jeg nå skrev og i tillegg det du uttaler her:

“For som jeg har argumentert mange ganger tidligere, ernæringsfeltet er et fagfelt i særstilling og om man tror man kan forstå det lett gjennom å troppe opp med en dose sunn fornuft, tar man feil. Det krever så mye mer.”

At du fortsatt henger deg opp i utdanningen til folk, etter det jeg skrev i forrige post, og nå vil vite om min utdanning, er irrasjonelt, barnslig og upassende. Folks utdanning har ingenting å si.

Når det gjelder din påstand mot min forutinntatthet for høyfettkosthold så er det noe du må dokumentere. Slike påstander om en faglig uredelighet er alvorlige og kan ikke kastes ut uten å vise tydelig hva denne forutinntattheten faktisk er.

Som skrevet tidligere er ett av de sikreste tegnene på svakheter ved fagfeltet de store uenighetene om de aller mest grunnleggende deler av faget.

Dersom du ikke selv har ernæringsutdanning er det kanskje verdt å tenke og reflektere over din egen ernæringsforståelse og dine forsøk på “fornuft” ved å spille på evolusjon. Jeg anerkjenner mine begrensninger innen svært mange felt innen ernæring, deriblant epidemyologi. Jeg anerkjenner også at jeg på ingen måte burde jobbe med syke personer, i likhet med “ernæringsterapeuten” som sier hun jobber klinisk.

Som oppsummering og velment råd: du kommer ikke så godt ut av det ved å glatt ignorere det andre begrunner påstandene sine med. Det er også fint å unngå feilene du anklager meg for å gå i. Dette gjør du ved å feilaktig påstå at jeg begår personangrep samtidig som du gjør det selv, ved å feilaktig anklage meg for tankefeil jeg ikke har begått samtidig som du pent hopper rett i noen fine selv. Kanskje du kunne begynne å diskutere fag og bruke vitenskap, fremfor et langt innlegg som likevel er innholdsløs kritikk?

Min oppsummering av ditt svar er at du fortsetter å gjøre en grunnleggende feil ved å vise til det samlede bevisgrunnlaget ettersom det både er tautologisk i form av å være grunnlaget for uenigheten og for å være et falsk premiss. Det samlede bevisgrunnlaget viser ingen klar kostholdsretning generelt sett, (annet enn en evolusjonær basert retning) slik den som anbefales av myndighetene. Du argumenterer mot et evolusjonært basert kosthold med å kun bruke stråmenn, og du fortsetter å fokusere på folks utdanning, denne gangen min utdanning. Derfor står min kritikk fra den den forrige posten ennå. Jeg anser slik argumentasjon som å være i samme gruppe som det mest alternative og uvitenskapelige og for å være selvmål i kampen mot irrasjonalitet.

Jeg vil også gi ett siste råd. Det er å kritisere enkeltpersoner og enkeltargumenter/enkeltsaker fremfor å forsøke å kritisere miljøer eller liknende. Det er det jeg gjør med deg her. Jeg kunne for eksempel ikke kritisert skeptikermiljøet generelt. Om vi ikke retter kritikken tydelig mot dem som fortjener det, men maler med for stor pensel eller blir for vag, vil alt for mange bli dømt skyldig ved assosiasjon, noe som bare bidrar til å fremme gruppetenkning.

Rasjonalitetens ufrivillige motspillere

Bare for å legge det på bordet med en gang, jeg utstår ikke tro i noen form, enten det er troen på en eller flere guder, konspirasjonsteorier eller troen på at vi kan behandle med å stikke nåler i magiske energibaner. Tro, når den erstatter fornuft, rasjonalitet og vitenskap, gjør verden til et verre sted å være. Men selv så mye jeg misliker tro, er det én ting som får blodtrykket mitt til å stige enda mer.

Det er når de som mener de kjemper for skepsis og rasjonalitet, uten å være klar over det, fanget av sin egen hubris, i stedet slår et slag for ufornuften.

FallaciesPosterHigherRes

13. februar stod et innlegg på Aftenposten Meninger, skrevet av Martin Norum.   Innlegget var et angrep på en kostholdskonferanse og enkeltpersoner ved denne konferansen som hadde kommet med kostholdsråd som var på tvers av myndighetene sine råd. Så vidt jeg forstår Norum gjennom det jeg har sett på nett, anser han seg som en forkjemper for det rasjonelle og innlegget hans var ment som et slag mot det alternative og uvitenskapelige.

Men det var ikke det innlegget hans var. Tvert imot var det et lysende eksempel på  antirasjonalitet og uvitenskapelighet fint pakket inn i ad hominem argumentasjonsfeil. Hans to hovedargumenter mot personene som fremmet kostholdsråd på tvers av myndighetens var 1) at myndighetene har rett på bakgrunn av at det er flere mennesker som mener dette enn eventuelle alternativer og at det tross alt er myndighetene, og 2) at man ikke kan stole på kostholdsråd som kommer fra dem med feil utdanning.

Norum skriver blant annet: «Rådene strider, med noen unntak som brus, godteri og fast food, mot det samlede kunnskapsgrunnlaget som finnes, og er rett og slett ikke riktige påstander i det hele tatt. De er stikk i strid med hva som er å anbefale, men dette er ikke noe nytt fra det alternative ernæringsmiljøet.» og videre: «Der finner man som regel på sin egen virkelighet fremfor å forholde seg til systematiske undersøkelser og den objektive virkelighet.»

Og til slutt: «Min og andre ernæringsfagliges business er å hjelpe folk. Å spre sunne faktabaserte kostholdsråd. Å si imot og være en motvekt til alt ernæringsfjaset som finnes der ute, deriblant fra «ernæringsterapeuter».»

Om ikke alle umiddelbart ser problemet med denne argumentasjonen, skal jeg forklare. Norum var uvitenskapelig og irrasjonell fordi han ikke kom med argumenter, men med logiske feilslutninger. Han tenkte feil. Å si at noe er riktig fordi flertallet sier det er sånn er en vanlig logisk tankefeil som har et eget navn: argumentum ad populum (i dette tilfellet blandet med argumentum ad verecundiam). Det rett og slett helt feil. Antall mennesker som anser en ide som sann, påvirker ikke ideens sannhet.

Ironien ved at Norum fikk publisert teksten sin en kort dag etter 12. februar, Charles Darwin sin bursdag, var ikke tapt på meg. Darwin er bare en av mange vitenskapsmenn som gjennom tidene har slått gjennom med en ide de aller fleste var imot, men som ikke desto mindre var sann. Darwin fikk (selvfølgelig ikke helt alene) sin ide til å bli den rådene gjennom logikk, argumentasjon og empiri. Darwins farlige ide om at design ikke trenger noen designer gikk imot fornuften og det allment aksepterte.

Norums andre logiske tankefeil er hans påstand om at utdanningen til personen som fremmer en påstand har noe å si. Dette er også en så vanlig måte å tenke feil på at det har et eget navn: argumentum ad verecundiam, å appellere til autoritet.

Jeg synes det er både skummelt og tankevekkende hvor lavt nivå det er på argumentene til mange av dem som tror de slåss for rasjonaliteten. På jobben min ville oppgaver jeg fikk inn med slik argumentasjon ikke fått til ståkarakter i første klasse engang. Norum kunne vist til empiri og argumentert enkelt for sannsynlighet, men gjør det av en eller annen grunn ikke.

Den vanligste feilen jeg ser i slike innlegg, er gruppetenkning (group think). Man velger side og skiller mellom seg selv med de andre som slåss for det rasjonelle, og dem som står for det alternative. Men risikoen med dette er at man kjøper seg inn i ideer kun fordi de godtas av gruppen man identifiserer seg med, fremfor å kjøpe dem basert på empiri.

Økonomen og filosofen Thomas Powel uttrykker dette treffende når han skirver: «The ignorance, prejudices, and groupthink of an educated elite are still ignorance, prejudice and groupthink…»

Og videre, «Although scientists should always put new theories to the test and assess their validity, this is not always done. Ideas are often accepted more on the basis of resonance with peers than empirical verification.» Mennesker som ser på seg selv som forkjempere for fornuften må i like stor grad, eller det vil si, må faktisk i større grad enn alle andre, sloss imot vår biologiske og kulturelt innebygde evne til å tenke feil.

Vitenskapsfolk er akkurat som alle andre og som Sowell skriver det: «If they are simply people who are like-minded in general, then the consensus of the group about a particular new idea depends on what that group already believes in general- and says nothing about the empirical validity of that idea in the external world.»

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på de dårlige og irrasjonelle holdningene mange av dem som anser seg selv som skeptikere viser. Jeg har vist et eksempel her tidligere på hvordan for eksempel overskeptiker Gunnar Tjomlid  i en kommentar viste at han mente jeg ikke kunne tas seriøst med det argumentet at jeg fremmet noe som gikk imot det mer anerkjente. Altså ingen faglige motargumenter, men kun nok en logisk feilslutning. Ingeborg Senneset gjorde en tilsvarende feil da hun skrev om ufornuften rundt frykt for gluten. Innlegget hennes så utelukkende ut til å være basert på en tro om at gluten ikke kunne være farlig fordi 1) myndighetene sier det ikke er farlig, og 2) flere som er uenige i myndighetene, og som lett stemples som alternative, sier det er farlig og ideen blir derfor skyldig ved assosiasjon. Ingen empiri trengs.

Det disse menneskene, som ufrivillig spiller på motstanderes side og fremmer ufornuft fremfor rasjonell tanke, ikke ser ut til å være klar over, er den innsatsen som kreves for å navigere i polariserte debatter. Som George Santayana formulerte det, prisen på kunnskap er evig overvåkenhet. Det er ikke lett å være rasjonell, man kan ikke bare velge side. Man må faktisk jobbe for å unngå å velge side. Man kan ikke forkaste ideen om eloverfølsomhet fordi den kommer fra en mann med en hatt av aluminiumsfolie. Man kan forkaste den fordi den mangler empiri.

Bongotrommespiller Richard Feynman, både sa og skrev, at det første prinsippet er at en ikke må bli lurt – og at en selv er den enkleste å lure.

Det er ikke vanskelig å slå opp i media og finne slike eksempler, og det er det som gjør meg så redd. Hva om det er en trend? For litt siden skrev vitenskapsskribent Marit Simonsen en kritikk av et innslag som hadde vært sendt på NRK.

Marit Simonsen gjør i denne kritikken akkurat det samme som de overnevnte og spiller de irrasjonelle og antivitenskapeliges rolle uten være klar over det.

TV-innslaget Marit Simonsen kritiserer viste en person som laget mat, blant annet kraft, og som sier at rett mat gir god tarmhelse, noe som kan være viktigere enn influensavaksinen. Marit Simonsen liker dårlig hele vinklingen og sier at NRK gjør en grov bom og lister opp det hun mener er feil.

Først kritiserer hun NRK for å kalle Margit Vea (som kommer med uttalelsen om kraft) en kostholdsekspert siden hun kun hadde en mastergrad i helsefag rettet mot ernæring. Men dette er ikke et argument. Det er bare tull. Det har som sagt ingenting å si hvem som kommer med en påstand, spørsmålet er om den støttes av empiri. Gjør den ikke det, er det bare å vise til enten mangelen på empiri eller til empirien som usannsynliggjør påstanden. Veas påstand kunne vært avkreftet med et enkelt søk på pubmed. Det er det som ville vært det rasjonelle og vitenskapelige svaret av Simonsen. I stedet gjør hun som Norum og så alt for mange andre og bruker argumentum ad verecundiam eller versjoner av denne tankefeilen. For vi må faktisk være åpne for at personen med hatt av aluminiumsfolie også kan ha rett, enten vi vil eller ikke, og det er det eneste som betyr noe i denne sammenhengen, hvem har rett? Det skriver Simonsen faktisk ingenting om. Hele poenget med hvorvidt påstanden kan støttes vitenskapelig forsvinner i stedet i et barnslig personangrep.

Simonsen har en utdanning i biologi. Hun kunne lett satt seg inn i mekanismene bak influensavirus, hvilke deler av immunforsvaret som blir aktivert, hvordan det virker, hvilken rolle evt tarmfunksjon og faktorer knyttet til fordøyelse kan spille i immunforsvaret osv. Og på grunnlag av dette kunne hun kommet med et svar på nøyaktig hvor sannsynlig det er at man kan forebygge influensa med å passe på hva man spiser. Å ikke gjøre dette fremstår som latskap og hubris.

Det får meg til å tenke på Linus Pauling, den dobbelte nobelprisvinneren som gjorde et akademisk selvmord ved å hevde at høyde doser C-vitamin kunne kurere alt fra forkjølelse til kreft. Om Pauling hadde stått frem i dag med en påstand om at C-vitamin kunne kurere forkjølelse, og det ikke var gjort nok forskning på dette, så ville jeg synes det hadde vært en trolig spennende idé å teste ut. Men mange skeptikere ville slått i hjel ideen uten å vise til empiri.

Det er nok ikke tilfeldig at alle disse sakene beskrevet her handler om ernæring. For som jeg har argumentert mange ganger tidligere, ernæringsfeltet er et fagfelt i særstilling og om man tror man kan forstå det lett gjennom å troppe opp med en dose sunn fornuft, tar man feil. Det krever så mye mer.

For eksempel: jeg nevnte Darwin. Når man skal sette sammen et optimalt kosthold for et hvilket som helst dyr, må man selvfølgelig ta utgangspunkt i det evolusjonært tilpassede kostholdet til denne arten. Det gjelder også mennesket. Skulle man foreslå et kosthold som viker fra det evolusjonært tilpassede, så vil med logisk nødvendighet bevisbyrden ligge på det kostholdet som viker fra det evolusjonært tilpassede. Det vil si, de som fremmer et kosthold, som for eksempel det myndighetene anbefaler eller et hvilket som helst annet, må vise at det er bedre enn det evolusjonært tilpassede. I vitenskapelige studier har dette ikke vært gjort, faktisk har et kosthold satt sammen etter evolusjonære retningslinjer utkonkurrert for eksempel et middelhavskosthold. Det betyr at ernæring er et fagfelt som, unikt i de medisinske og biologiske fagene, ikke tar hensyn til evolusjonsbiologien, noe som i seg selv viser hvor svakt faglig det er.

Jeg er bekymret for at den kampen jeg kjemper for, kampen for fornuft, rasjonalitet og logikk vil tape, ikke på grunn av motstanderes motstand, men på grunn av selvmål fra mine medspillere. Veien til evig fortapelse kan, fra der jeg står, se ut til å være brolagt med gode intensjoner. I podcasten Lars og Pål har vi tatt diskusjoner om skepsis og hva ekte skepsis er i både denne og denne episoden og vi tar opp flere vanlige fallgruver. Lytt om du ønsker en utvidet argumentasjon.