I et nylig utgitt brev fra redaktørene i tidsskriftet Endocrine, skrives det om sammenhengen mellom autoimmunsykdommen diabetes type 1 og cøliaki. Mens cøliaki rammer rundt 0,3-1% av befolkningen er forekomsten av cøliaki hos dem med type 1 diabetes målt opp til 11%. Gluten og cøliaki er knyttet opp mot flere typer autoimmunitet, som for eksempel autoimmun tyreoditt, Addisons sykdom, autoimmun leversykdom, Sjøgrens syndrom og også type 1 diabetes.
Sammenhengen mellom kornvarer og autoimmunitet sammen med en mengde sannsynlige fysiologiske forklaringsmekanismer og kunnskapen om forekomsten av autoimmunitet blant befolkninger med lite eller ikke noe korn i kostholdet, gjør etter min mening kornvarer til den første matvaren man bør kutte ved slike sykdommer.
Forfatterne av dette brevet foreslår at også pasienter med type 1 diabetes som ikke har fått diagnostisert cøliaki kan tjene på et glutenfritt kosthold. Men grunnen til at jeg tar frem denne artikkelen er noe som skrives helt til slutt, nemlig dette:
Det er etter å ha lest en slik setning at jeg blir sittende å blunke og lurer på hva som egentlig har skjedd med menneskeheten. Jeg får litt samme følelse som når folk forteller meg at de synes det er ekkelt å gå barbeint.
Forfatterne forklarer hvor utrolig vanskelig det må være for noen å ikke spise gluten, spesielt når man har type 1 diabetes som også krever hensyn til andre kostholdsfaktorer. Nå er jeg ikke i tvil om at et glutenfritt kosthold kan oppleves uoverkommelig og vanskelig og jeg har all forståelse for fortvilelsen en pasient kan oppleve, men det er likevel, i den store sammenhengen, et ikke-problem.
I noen butikker har man egne hyller med spesialmat, blant annet med glutenfrie produkter. Her er det ofte en del melerstatninger laget av ris, mais, soya og andre ting, og hyllene utgjøres i stor grad av produkter ment å erstatte moderne kornbaserte matvarer. For en som er vant med paleolittisk ernæring blir det unektelig tragikomisk nå man problematiserer det å leve på et glutenfritt kosthold. I hundre tusener av år levde mennesker på et kosthold som ikke inneholdt gluten og kun helt nylig i vår historie er det blitt en vanlig del av vårt kosthold. Likevel kan mange ikke forstå hvordan man kan leve uten, det vil si, vi har glemt hva vi pleide og burde spise.
Og denne avhengigheten av moderne matvarer, sammen med de store misforståelsene om fett og kolesterol, har gjort at en person med cøliaki kan gå rett forbi hyllene med grønnsaker, frukt, nøtter, sopp og bær. Forbi all fisken, kjøttet, fuglene og eggene, og i stedet gå rett til hyllene med moderne ofte svært prosesserte matvarer som likner mest mulig på kornmaten alle andre spiser.
Den naturlige maten er ikke lenger det naturlige valget.
Fokuset på at kosthold som er annerledes enn det etablerte er vanskelige å følge, er en forferdelig overproblematisering, enten det gjelder kostholdet til barn eller voksne. Diabetesforbundet har for eksempel i mange år hatt en tydelig strategi om at spesielt barn med type 2 diabetes ikke skal trenge å føle seg annerledes ved å spise annerledes mat enn andre. I stedet kan man fortsette å spise mat med mye karbohydrater og heller ta litt mer insulin. Dette til tross for at forskning viser at behovet for insulin kan reduserer kraftig og ofte helt om man spiser lite karbohydrater. Et kosthold med lite karbohydrater blir også ofte sett på som svært vanskelig å følge over tid. Men i likhet med et kosthold uten gluten, er det eneste problemet våre fastlåste vaner og manglende evne til å tenke utenfor boksen.
Så vi har offisielt klart å gjøre vår naturlige mat til et sistevalg eller et ikke-valg. Den manglende kunnskapen om hvordan vi egentlig kan og bør spise gjør at vi skaper problemer hvor det ikke finnes noen, og fordi vi er sosiale dyr, som stort sett er livredde for å være annerledes, kan resultatet bli økt sosial trygghet på bekostning av vår helse.
