Veien til god helse – Hvem skal vi stole på?

Et av de vanskeligste spørsmålene å svare på, men likevel et av de viktigste spørsmålene å stille på vår vei til god helse er, ”Hvem skal vi stole på?”

Det er, og vil alltid være, ulike meninger om hva som utgjør et optimalt kosthold. For de fleste kan det være nær umulig å vite hvem de skal stole på. Dette er et åpenbart problem, for et resultat av ulike meninger hos fagfolk er at lekfolk ikke klarer å stole på noen og føler seg overlatt til seg selv. Vi kan ikke forvente at alle skal lære så mye om ernæring at de selv kan avgjøre hvem som har rett. Derfor er vi ganske enkelt nødt til å stole på noen, men vi må vite hvordan, eller ut ifra hvilke kriterier, vi skal velge å følge én ekspert fremfor en annen.

Media
Det er klart det er vanskelig å navigere gjennom kostholdsdebatten og kostholdsuniverset for øvrig. Det skal være vanskelig å finne fram til fakta og usannheter – leting er en stor del av jobben man gjør som vitenskapsmann. Men ting blir gjort for vanskelig, langt vanskeligere enn det trenger å være, og det er flere grunner til dette. For hvermansen er avisartikler eller TV-programmer om kosthold ofte mer forvirrende enn de er oppklarende, mye på grunn av mediers fremstilling av vitenskaplige funn. Ofte er fremstillingene feil, noen ganger er de riktige, men de er nesten alltid unyansert. De er unyansert fordi det ikke er i de største medienes interesse å gjøre grundige analyser av forskningslitteratur. Dette tar fagtidsskrifter seg av. Derfor blir ting forenklet, ofte så mye at det blir feil. Men selv om det er mye dårlig tolkning av vitenskap i medier tror jeg det største problemet er den store mengden motstridende budskap. Selvmotsigelser og paradokser er kanskje hovedgrunnen til forvirringen i befolkningen og det kommer ganske enkelt av at mediene ikke er kritiske nok. Når en lege sier at lavkarbo er livsfarlig skriver gjerne avisen dette og stoler på at en lege vet hva han snakker om. Men den samme avisen skriver også at lavkarbo er det sunneste man kan gjøre, når en annen lege sier dette. Alt blir presentert som like riktig eller like sannsynlig og det stilles sjelden spørsmålstegn ved om leger, forskere eller forskningslitteraturen er til å stole på. 
Vitenskap
Media skal ha en del av skylden for at vi er forvirret om hva som er et sunt kosthold, men hovedskylden ligger hos fagfolk. Nylig gjestet Ben Goldacre Norge og snakket om dårlig vitenskap. Goldacre er mest kjent som forfatter av boken ”Bad Science” (anbefales) og som spaltist i The Guardian. Han viser hvordan forskere svikter i jobben sin og skaper dårlig vitenskap og gjør dårlige tolkninger av sine data. Man kan ikke stole blindt på et menneske bare fordi det har en doktorgrad.

I Aftenposten 7. november stod en kronikk med tittelen ”Stol ikke på forskning.” Forfatterne spør om vi egentlig kan stole på vitenskapen og kommer frem til at det enkle svaret er nei. Jeg skjønner hva de mener og vil frem til, men er uenig i at vi ikke kan stole på vitenskapen. Faktisk er vitenskapen noe av det eneste vi kan stole på, for vitenskapen er et objektivt verktøy som kun beskreiver verden slik den er. Det er i tolkningen av vitenskapen at ting blir feil, og når vitenskapelige verktøy blir misbrukt. Men vitenskapen kan stoles på. Det betyr at det å kunne litt om forskning kan være til hjelp når fagfolk argumenterer på grunnlag av vitenskap.

Studentersamfundet i Trondheim inviterte denne helgen til debatt om kostholdsrådene. Dag Viljen Poleszynski og Jøran Hjelmesæth la frem hvert sitt innlegg der de argumenterte for sin side – Dag for et steinalder/lavkarbokosthold og Jøran for det offentlig anbefalte. Deretter ble det åpnet for spørsmål fra salen. Debatter om vitenskap er sjelden gode og denne var inget unntak, men det var ikke Samfundets skyld. Når sant skal sies, har jeg verken sett eller opplevd noe jeg kan kalle en god vitenskapelig debatt. Dette er egentlig å forvente fordi det i vitenskapen ikke går an å være mer uenig enn det bevisene tillater. I vitenskapelige debatter er jo utgangspunktet for debatten at noen er uenige og minst en av deltakerne tar derfor feil på en eller annen måte. Slikt kan bli uttålelig å se på om man er mer opptatt av fag enn av sirkus. 

Tillit
Alle som kommer med innspill til kostholdsdiskusjonen må opparbeide seg tillit for å bli trodd. Tillit er enda et verktøy vi kan bruke når vi skal navigere gjennom kunnskapsjungelen. Hvem fortjener vår tillit? I utgangspunktet mener jeg at tillit er noe man må gjøre seg fortjent til. Videre mener jeg at den eneste måten å gjøre seg fortjent til tillit på er å vise andre tillit. Tapt tillit bør ta lang tid å bygge opp.

Når to fagpersoner er uenige er vanligvis hovedårsaken at de har forkjellig mengde kunnskap og derfor kommer til forskjellige konklusjoner. For å løse en slik konflikt må man tilegne seg hverandres kunnskap. Først da kan debatten fortsette. I debatten i Trondheim henviste Poleszynski til flere bøker som viste hvorfor Hjelmesæth sine slutninger var feil, men disse bøkene hadde Hjelmesæth ingen interesse av å lese. Han mente at den eneste kunnskapen man trengte var det man fant i tidsskrifter. Denne holdningen gjør videre diskusjon og håp om å løse konflikten umulig og det er ikke en holdning som skaper tillit. Hjelmesæth hadde heller ingen forståelse for hva evolusjonsteorien hadde med kosthold å gjøre, og forsto ikke hvorfor Poleszynski brydde seg så mye om hva steinaldermennesker spiste. Ettersom evolusjonsbiologien er det alle biologiske fag hviler på, inkludert medisin som Hjelmesæth representerer, er dette tydelig grunn til tap av tillit.

En overdreven tillit til vitenskapelig metode blant fagfolk, eller mer korrekt til det man lærte om vitenskapelig metode på skolen, er også en del av årsaken til konfliktene i kostholdsdebatten. Mange tror at vi ikke kan gi konkrete råd om ikke det finnes lange randomiserte kontrollerte studier som har testet det aktuelle rådet. Faktisk er en overdreven tro på viktigheten av kontrollerte studier et kjennetegn hos dem som opprettholder det tradisjonelle kostholdsparadigmet. Det finnes ingen store studier som støtter mine kostholdsråd, likevel er det stor sannsynlighet for at du får bedre helse om du følger dem. For det er den totale mengden kunnskap vi må basere vår hypotese på. Hvis vi har sannsynlige biologiske mekanismer, epidemiologiske, antropologiske og arkeologiske data som støtter hypotesen, sammen med korte randomiserte kontrollerte studier, så har man mer en nok til å kunne si noe sikkert om hva som er det optimale kostholdet for mennesker. 

Noen ganger er løsningen åpenbar, selv uten en eneste studie.
Tips
Til tross for det er vanskelig å forholde seg til all informasjonen om kosthold og helse generelt, så har vi noen verktøy vi kan bruke.

Ha alltid i bakhodet at medier er ukritiske. Det gjør at du må være mer kritisk.

Husk at også fagfolk tar feil. Når fagfolk er helt uenige om noe, så må minst en av dem ta feil.

Du kan stole på vitenskapen, men ikke alltid på dem som tolker den. Er du virkelig interessert i optimal helse bør du lære deg hva noen grunnleggende begreper som brukes i vitenskapen betyr, blant annet epidemiologiske studier, korrelasjon, kausalitet, randomiserte kontrollerte studier, risikofaktorer og årsaksfaktorer.

Still spørsmål og forlang forståelige svar. Fagfolk lærer seg ting så du ikke trenger det, men de skal ikke sitte og ruge på kunnskapen. Dårlige og unnvikende svar kan tyde på at budskapet er logisk svakt.

Når det virker som om du ikke kan stole på noen, så kan du alltid stole på deg selv. Test ganske enkelt ut ulike strategier på deg selv og se hva som skjer. Husk bare at en god test av en type kosthold krever at du gjør ting 100% og gir det nye kostholdet minst en måned. Prøv lavkarbo, prøv høykarbo, ta gjerne blodprøver hos fastlegen din for å dokumentere effekten. Men kjenn etter hvordan du har det. Vær også like kritisk til dine egne erfaringer som du er til andres.

Jøran Hjelmesæth avsluttet sin presentasjon på Samfundet med ordene ”Stol på staten!” Jeg skulle ønske det var så enkelt, men det er det beviselig ikke. Inntil videre håper jeg punktene over er til hjelp.

Angående konflikter og sannheter

Om sannheter 
Hvis du er interessert i helse og vil vite hvem som har rett og hvem som tar feil med henhold til helse, må du forstå det følgende.

Noen ting i verden er svart/hvitt, rett og galt. Noen ting er fullstendig uten nyanser. Når én ting er rett, er alt annet galt. Det finnes sannheter og du må være åpen for dette. Kun trangsynte mennesker mener at alle saker har flere sider og nyanser. Disse menneskene er trangsynte fordi de har utelukket muligheten for at enkelte ting er unyansert. Dette er et problem. Det er nemlig denne trangsyntheten som har fostret ideen om den gylne middelvei. Den gylne middelvei er et av de største hinder i vår søken etter sannheter.

La oss holde oss innen ernæringsvitenskapen. Innen dette feltet er det ekstremt med uenighet. Når disse uenighetene eksisterer hos fagfolk og blir forsterket av pressen svarer vi folket, overveldet av forvirring, med å søke etter en gylden middelvei. Mindre fett, mindre sukker, mindre salt, mindre proteiner; litt av alt. Nøkkelhull. Det er ingenting merkelig med denne responsen. De færreste av oss er eksperter og de færreste av oss har tid og mulighet til å fordype oss i faglige uenigheter for å finne et godt svar selv. Men…

…hvis du er interessert i optimal helse er den gyldne middelvei en blindvei. Den er ingen dyd, men et tegn på at man har gitt opp. Ingenting i vitenskapen tyder på at dette er en god generell leveregel, og om du benytter regelen for å avgjøre hvilken mat du skal spise, vil du med all sannsynlighet ende opp med å få i deg for mye av ting du burde innta mindre av og for lite av ting du burde innta mer av.

De som sier at de tror på den gyldne middelvei, har gjennom å bruke ordet ”tro” vraket alle de verktøy som kan hjelpe oss med å finne sannheten og dermed mistet muligheten til å finne den. Tro har ingenting med virkeligheten å gjøre. Hvis du velger å tró på en fagperson fremfor en annen, har du allerede tapt. Ser du derimot, på grunnlag av et logisk resonnement, at det er større sjanse for at en har rett fremfor en annen, har du valg riktig. Du kan fortsatt ha tatt feil, men du har brukt riktig metode og du har i hvert fall ikke gitt opp. Å tro er å gi opp.

Dessverre er det slik i dag at kostrådene myndigheter verden over anbefaler, er nettopp en versjon av den gyldne middelvei. Det betyr at om du har et elendig kosthold, kan du få bedre helse om du følger rådene, men du vil aldri få optimal helse. For å få det, må vi tenke oss om.

Om konflikter 
Jeg vil vite hva som er rett og hva som er galt. Jeg vil finne sannheten og for å finne den bruker jeg vitenskap. Vitenskapen med dens velutviklede metoder og lange erfaring er dog ikke så effektivt som jeg gjerne skulle sett at den var. Det tar tid å finne informasjon, sortere den og tolke den i lys av all annen innsamlet informasjon.

Veldig mange mennesker er forvirret om hva som er gode kostholdsråd. Årsaken er at vi blir utsatt for store mengder informasjon og mye feilinformasjon, og fordi det ser ut som til og med ekspertene er uenige om hva vi skal spise.

Men ekspertene er ikke uenige. Om du ser en paneldebatt på TV med ulike ”eksperter” som tilsynelatende virker fullstendig uenige, kan du huske det følgende. Enten tar de alle feil, noe som betyr at ingen av dem egentlig kan regnes som eksperter, eller så har én rett (og kan dermed regnes som en ekspert) og de andre tar feil. Det er vår jobb å finne ut hvem som har rett.

Når fagpersoner er uenige, er selve konflikten eller uenigheten sjelden vitenskapelig. Vitenskapelige data åpner ikke i særlig grad for uenighet. Når en uenighet likevel eksisterer er det et sikkert tegn på enten manglende kunnskap hos en av partene, eller en underliggende ikke-vitenskapelig agenda.

Man kan nemlig ikke være mer uenig enn det bevisene tillater. Vitenskapelige data kan være usikre, men de er i seg selv helt objektive. Subjektive blir dataene først når noen tolker dem. Informasjon blir tolket av mennesker med varierende grad av kunnskap og varierende evne til logisk og rasjonell tenkning.

Så, når fagpersoner (som ofte blir titulert vitenskapsfolk, men som ofte ikke er det) er uenige om grunnleggende ting, kan jeg forsikre deg om at i de aller fleste tilfeller tar én av partene feil mens den andre har rett. Det skjer som sagt også at begge partene tar feil, men husk bare at det ikke er noe vitenskapelig med uenigheten og uenigheten må ikke svekke tronen på vitenskapen som verktøy. Noen ting vet vi med sikkerhet og det vi ikke vet kan deles inn i varierende grad av sannsynlighet. Husk at når noe er rett, er all annen motstridende informasjon feil. Det høres banalt ut, men det er lett å begynne å tvile, selv på sannheter, og spesielt om en usannhet blir gjentatte mange nok ganger, i verste fall av personer man stoler på.

Christian Drevon hevder at naturlig mettet fett er helseskadelig i mengder Dag Viljen Poleszynski sier er ufarlig. Det er mulig at de begge tar feil, men ikke at de begge har rett.