En annen ting som jeg er veldig fasinert av er disse allment aksepterte konklusjonene som har blitt en grunnleggende del av vår tankegang og som likevel ikke vitenskapelig sett, er anerkjente fakta. Disse konklusjonene er spennende fordi de ofte utgjør fundamentet i både tankerekker og argumentasjon og ofte kan de være en vesentlig del av helseanbefalinger og politikk, men så er det en ikke så liten mulighet for at de er fullstendig misforstått eller i verste fall helt feil. Og bare tanken på at offentlige helseanbefalinger kan være basert på komplette misforståelser, er utrulig spennende. For hva er det i så fall som har ført til misforståelsene? Hvorfor blir de ikke rettet opp når noen påpeker dem? Og hva kan vi egentlig gjøre for at ting blir mer riktig?
Overvekt er en tilstand der energiinntaket over tid har vært høyere enn energiforbruket, men spørsmålet vi ønsker å få svar på, er hvorfor energiinntaket har blitt for høyt – det er dette som vil være den egentlige årsaken. Den fransk-amerikanske ernæringsfysiologen Jean Mayer formulerte dette godt allerede i 1954, da han sa at «det å si at overvekt er forårsaket av overspising, er som å si at alkoholisme er forårsaket av et for høyt alkoholinntak.» Å si at overvekt er forårsaket av for høyt energiinntak, er det man kaller en tautologi eller en logisk tankefeil.
Skal vi forsøke å finne årsakene til overvekt må vi strengt tatt starte med fettvevet, for det er jo det som har blitt for stort. Spør du en som har gode fysiologikunnskaper om hva som gjør at en fettcelle lagrer for mye energi, så er sannsynligheten stor for at du vil få en rekke gode svar som handler om hormoner, adipokiner, inflammasjon, hvite blodceller, gener osv. Det ikke sikkert at for mye mat vil bli nevnt, og godt er det.
Men jeg vil ikke se på fettvevet akkurat nå. For et annet spennende aspekt ved måten vi anser overvekt på i moderne vitenskap, er at vi sier vi mennesker er laget for å lett legge på oss. Dette gir nok mening for de fleste. Da vi levde som steinaldermennesker ville evnen til å kunne lagre fett i tider med overflod, for så å kunne bruke dette når næring ble mer mangelfullt, ha vært viktig for menneskers overlevelse. Og det er denne mekanismen, som engang var så viktig for oss og som nå, i et samfunn med konstant overflod, har gjort at overvekt har blitt et enormt problem. Eller slik kan det virke. Men er det så enkelt? Skal vi skylde på overflod? Denne teorien kalles forresten «the thrifty gene hypothesis» i vitenskapslitteraturen. Hypotesen er så kjent og grunnleggende for denne delen av vitenskapen at den har sin egen Wikipediaside. Hypotesen ble lagt frem av en forsker ved navn James Neel i 1962.
Her er et passende sitat fra en nylig publisert artikkel:
«Neel’s thrifty gene hypothesis postulates that cycles of feast and famine selected for a “quick insulin trigger” (postprandial hyperinsulinemia) as a mechanism to increase fat stores during food abundance and available during food scarcity. An alternative hypothesis by Reaven suggests that muscle insulin resistance was the key to survival during food scarcity because it conserved glucose by minimizing gluconeogenesis and preserving lean body mass. Both these hypotheses are based on the assumption that there were challenging periods of food scarcity prior to the advent of agriculture. However, this is not supported by the scientific literature.» [1]
Denne nevnte hypotesen hviler i grunnen på antakelsen om at det generelt sett er ganske lett for mennesker å legge på seg. Men selv om det er mye overvekt i moderne samfunn er det kun svært nylig at det har blitt så enormt mye, selv om vi har hatt stor tilgang på mat lenge. Og er det egentlig så lett å legge på seg? Jeg vet at jeg ville slite med det og jeg vet at mange er som meg. Har vi vunnet den genetiske jackpotten? Neste gang skal jeg se på hva vi kan lære om overvekt av studier hvor man faktisk bevisst prøver å legge på seg gjennom overspising. Det kan neppe anbefales, men jammen er det spennende.
Litteratur
1. Brand-Miller JC, Griffin HJ, Colagiuri S: The carnivore connection hypothesis: revisited. J Obes 2012, 2012: 258624.
