Adiposologi

Vitenskapen knyttet til overvekt er av typen som ved både første og andre øyekast virker enkel å forstå. Graver man seg dypere ned i kunnskapen vil noen innse at ting ikke er som de virker. Faktisk kan overvekt være enkelt å forstå og følgende enkelt å både forebygge og behandle. Men et dypdykk i kunnskapen viser at det gjeldende paradigmet, enkelt som det fremstår, må være feil. Det utelukker likevel ikke at løsningen er enkel. Kun at det må være en annen løsning.

”Overgangen fra evidensbasert kunnskap til kvantitative kostråd er utfordrende og er ikke basert på strenge vitenskapelige kriterier.” 

Den økende forekomsten av overvekt hos fattige befolkninger gjør det svært usannsynlig at overflod eller stor tilgjengelighet på energitett mat er en årsak til overvekt, selv om dette er en standard forklaring hos både vitenskapsfolk og legfolk. Vi lever i et overvektsfremmende miljø sies det. Det må jo stemme, ellers ville vi ikke vært overvektige. Men spørsmålet er hva som kjennetegner et overvektsfremmende miljø.

Fiskemarked i Baku hvor overvekt i større grad er et statussymbol.

Per Ole Iversen skriver om situasjonen i Sør-Afrika i Tidsskrift for den Norske Legeforening;

”Paradoksalt nok ser man ikke sjelden underernærte barn med overvektige mødre.”

Det er vanlig i fattige og feilernærte befolkninger at mødre til utmagrede barn selv er overvektige. Benjamin Caballero skrev i “A nutrition Paradox – Underweight and Obesity in Developing Countries”;

“A few years ago, I was visiting a primary care clinic in the slums of São Paulo. The waiting room was full of mothers with thin, stunted young children, exhibiting the typical signs of chronic undernutrition. Their appearance, sadly, would surprise few who visit poor urban areas in the developing world.” 

Videre fortsetter han;

“What might come as a surprise is that many of the mothers holding those undernourished infants were themselves overweight.” 

Caballero konkluderer korrekt med at om dette paradokset opprettholdes, utgjør dette en utfordring for helsearbeid;

“The coexistence of underweight and overweight poses a challenge to public health programs, since the aims of programs to reduce undernutrition are obviously in conflict with those for obesity prevention.” 

For hvis vi sier at et overvektsfremmende miljø preges av stor tilgjengelighet på mat og lite fysisk aktivitet, så må man også godta den underliggende konsekvensen, som er antydningen om at mødrene i disse samfunnene er villig til å se sine barn bli syke av sult, mens de selv spiser seg overvektige.

Hvis det overvektsfremmende miljøet derimot preges av hva vi spiser fremfor hvor mye, kan vi bli kvitt paradokset. Vitenskapelige paradoks eksiterer egentlig ikke, så når vi står overfor et vet vi at noe må være feil.

Hva vi spiser er beviselig langt viktigere enn hvor mye vi spiser. Det går blant annet å nærmest tvinge kroppen til å lagre energi i fettvev og hindre at den samme energien blir brukt, selv om man spiser svært lite. Bevisene finner vi i de fysiologiske faktorer som bestemmer fettcellens lagring av energi. Et eksempel på denne fysiologien er eksemplene over, og også for eksempel observasjonen fra 70-tallet da George Campbell observerte at indere i Natal levde på et kosthold med svært lite fett og ned til så lite som 1600 kcal om dagen. Likevel var de i hans ord;