Det fleksible mennesket

«Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert.»

Pippi Langstrømpe

Ofte er en av hovedoppgavene i psykologisk behandling å la pasienten forstå at de er foranderlige og at ting kan bli bedre og helt annerledes, selv om man ikke har noen følelse av det eller tro på det.

Depresjon og depressive sykdommer er tilstander der man ikke ser noen utvei, noen mulighet for endring, og ikke klarer å forstå at ting kan bli bedre. Det er vanskelig å tenke seg noe verre enn å ha det skikkelig dårlig og samtidig ikke tro på at det kan være på noen annen måte.

For de fleste av oss er det relativt lett å forstå at ting kan eller kommer til å endre seg. Vi sier ting som «gi det tid», «tiden leger alle sår», «det kommer en ny dag i morgen». Denne tilsynelatende optimistiske troen på at vi mennesker er fleksible, eller foranderlige er tydelig i vår kultur. Likevel har vi ikke like stor forståelse av vår fleksibilitet på alle plan og noen ganger kan vi også ha en overdreven tro på vår evne til å tilpasse oss. Store deler av selvhjelpslitteraturen er et bevis på det siste.

Det er nok lett å bli fanget i en følelse av å være lite foranderlig med medfølgende tanker om at «jeg er jo bare sånn». Det er ikke rart i det hele tatt, med tanke på at vi ikke egentlig klarer å observere oss selv eller observere endringene som skjer i oss. Vår følelse av selv oppleves statisk, som en kjerne inni oss som sitter rett bak disse øynene og ser ut på verden. Og denne kjernen kjennes uforanderlig ut og vil alltid, uansett hvor mye vi endrer oss, kjennes statisk ut. Jeg kjenner meg som den samme Pål som jeg alltid har vært, enda jeg vet jeg har endret meg mye.

Men hvis vi i stedet for å se på oss selv som en ferdig person, kunne sett på oss selv som summen av alle sanseinntrykk og tanker i det iakttagende øyeblikket, ville vi nok følt oss mer fleksible. Alle sanseinntrykkene som skaper denne følelsen av selv er jo bare signaler fra kroppen om dens tilstand og orientering i verden der og da, og selv små endringer i vår biokjemi vil gjøre at vi er helt annerledes. Det er lett å nevne kjemikalier som vil gjøre meg helt annerledes, om enn kun til virkningen går ut. Men annerledes likeså, og det er kun enkel kjemi. Denne kjemien påvirker vi også med livsstil.

Ta eksemplet med depresjon. Depresjon blir i stor grad sett på som en inflammatorisk sykdom eller tilstand og bedring av inflammasjonen vil bedre depresjonen. Man kan ikke tenke seg ut av en betent hjerne og om man forsøker og mislykkes, vil man føle seg lite foranderlig. Men man har bare brukt feil strategi og man er mer fleksibel enn man virker.

Mat påvirker vår biokjemi og hormonelle miljø svært mye. Skal vi endre på kropp eller sinn, må mat inngå i strategien.

I forrige post skrev jeg om helsebegrepet og hvordan det i en av definisjonene handler om ens evne til å tilpasse seg hverdagens krav. For meg er følelsen av god helse å føle meg robust. Ikke robust som noe som kun er hardt og uforanderlig, som for eksempel en marmorfigur. Marmoren har liten evne til å tilpasse seg og blir trykket for stort eller ensidig, sprekker den mange biter. Jeg vil heller være robust som et stort tre, som kan tåle selv den sterkeste storm gjennom å bøye og tilpasse seg. Har jeg innstillingen til Pippi i sitatet over, har jeg god helse (om enn dårlig dømmekraft).

Når vi snakker om vår evne til å tilpasse oss og være fleksible, er vi på samme slagmark som den eldgamle arv og miljø (nature or nurture) diskusjonen. Hva er endelig og hva kan vi forandre på?

Det enkle svaret er at alt arvelig, fordi det er arvematerialet vårt som bestemmer vårt potensiale innen alle ferdigheter og egenskaper. Hvor mye vi tåler og hvor mye vi kan endre oss er avhengig av potensialet i arvematerialet vårt. Vi er ikke våre gener, vi er det kroppen gjør med dem i samspill med omverdenen.

Selvfølgelig er vi foranderlige og fleksible. Alt vi vet om for eksempel læring, viser nettopp at vi kan endres. Vi kan lære nye fag, nye bevegelser, og til og med nye måter å tenke på og føle på. Alt innenfor våre menneskelige begrensninger og personlige begrensinger bestemt av vårt DNA og DNA-uttrykk, men vi har åpenbart et stort spillerom.

Som lærer, blir man ofte stilt overfor elever som skylder sin mislykkethet på at de bare er sånn, noe som viser at mange av oss tidlig opplever seg selv som lite fleksible og føler at ting er forutbestemt. «Jeg er ikke sånn som er flink i matte eller flink i gym.» Men tenker vi oss om ser vi hvor lite grunnlag vi danner denne følelsen på. Vi har jo bare forsøkt en type skole, med en type læring og en type læringsmiljø, med en type foreldre og en type barndom med en type levesett. Alle disse faktorene kan endres på og gi helt andre resultater. Man kan bli dårlig i matte i ett klasserom, men flink i et annet. Problemet er oftere hvordan ting formidles og læres, enn hva som formidles.

En viktig oppgave for voksne er å lære barn at vi er fleksible og at om vi ikke kan noe nå, så kan vi lære det om vi ønsker. Det er et mål å ikke la personlighet knyttes til hvor godt man mestrer en viss egenskap der og da. Men det er også en viktig balansegang her. Det er disse rimelighetens grenser da. Vi kan lære det vi ikke kan, enten det skulle være å føle på en annen måte eller å sykle på en enhjulsykkel. Åpenheten om dette bør eksistere innenfor rimelighetens grenser. Om barn i for stor grad blir fortalt at de er fleksible og at alt er mulig, så sier man også indirekte at alt de ikke får til er fordi de ikke øver nok eller prøver hardt nok. Og det vil vi ikke si, spesielt ikke med tanke på det vi vet om viktigheten av hvordan ting formidles og læres. Dessuten skal vi få lov til å finne oss selv og vår plass/stil/personlighet, finne det vi ønsker å være og være flinke til og slik tillate oss selv å være dårlige i andre ting. Vi skal ikke trenge å kunne alt. Det er mulig man kan ta fra folk muligheten til å føle særegenhet og å finne seg selv om man fokuserer for mye på vår evne til å endres.

Vi virker kronisk fascinert av mennesker som viser stor fleksibilitet. For eksempel kroppsbyggeren som begynt å trene som 60 åring, eller regnskapsføreren som begynte å spille fiolin som voksen og som siden reiser verden rundt for å opptre. Dette er god underholdning, men jeg tror vi ofte ikke klarer å se hvordan dette gjelder oss, på samme måte som man ikke klarer å se hvordan ulykker skal ramme oss.

Jeg er redd for at vi generelt sett ikke forstår hvor tilpasningsdyktige vi er og hvor mange muligheter vi egentlig har, og jeg tror vi kunne hatt det litt bedre om vi forsto dette. Med tanke på helsefaget ville denne forståelsen vært langt mer realistisk om helsepersonell bare visste hvor mye av sykdommene vi lett kan forebygge med rette justeringer i livsstil.

Og når vi først snakker om helse er et annet viktig perspektiv at vi ikke tillater kroppen vår beholde sin naturlige fleksibilitet, og da mener jeg ikke først og fremst bevegelighet, selv om vi generelt sett også er for lite bevegelige, men jeg mener at vi ikke tillater kroppen å gjøre sine nødvendige justeringer i hverdagen og slik sett påfører vi oss sykdom. For eksempel, vårt behov for næring, søvn, hvile og så videre varierer fra dag til dag, likevel forsøker vi å gjøre det samme hver dag. Ofte vil kroppen ha behov for å sove lenger, spise annen mat, bevege seg på en annen måte, og vi ville gjort alt dette hadde vi bare bodd i et samfunn som tillot det. Men i stedet tvinger vi hele tiden kroppen vår, som egentlig har behov for kontinuerlig justering, til å passe inn i våre faste statiske rutiner, noe som sannsynligvis bidrar mye til sykdom og slitasje. Bare tanken på at du skulle trenge like mange timer søvn hver natt, er fullstendig meningsløs og går imot alt vi vet om vår fysiologi og kjenner du etter vil du også kjenne at det er sant. Det er mye klokt i utsagnet, «Spis når du er sulten, sov når du er trøtt.»

Det er mye vi kan endre på. Våre kropper og våre sinn er veldig, veldig fleksible. Det betyr ikke at det alltid er lett å gjøre endringer, men endringer kan ofte gjøres. Om vi føler oss lite fleksible, at for eksempel ikke klarer å gå ned i vekt, lære matematikk eller lære å tenke positivt, så er det ofte fordi metoden vi har valgt, eller metoden som er valgt for oss, er feil eller dårlig, og ikke fordi vi er født sånn eller er sånn.

Sjekk også ut podcasten Lars & Pål, hvor jeg sammen med Lars Sandåker i siste episode tar opp nettopp tanker rundt det fleksible mennesket.