 |
| Haakon E. Meyer |
I dagens Aftenposten står et debattinnlegg fra Haakon E. Meyer, leder for Nasjonalt råd for ernæring, og nestleder Liv Ellen Torheim. Innlegget er kalt ”Diettdebatt er et feilspor,” og er et svar på et debattinnlegg fra den svenske legen Andreas Eenfeldt som sto på trykk 22. juni.
Eenfeldt mener at kostholdsrådene som blir gitt fra myndigheter, har bidratt til den voldsomme økningen i overvekt. Eenfeldt har sannsynligvis rett. Det er noe ved den vestlige matkulturen som gjør at vi legger på oss; mye. Vi vet også med sikkerhet at det ikke handler om stor tilgang på mat. En rekke samfunn er dokumentert, der mattilgangen er stor uten at det finnes overvekt der. I tillegg blir (som skrevet her) også fattige mennesker med liten tilgang på mat, overvektige. Det må derfor være hva vi spiser som er problemet, ikke hvor mye mat vi har.
 |
| Andreas Eenfeldt |
”Vi lever i et samfunn med stor tilgang på mat i mange fristende utgaver, samtidig som det er svært godt tilrettelagt for ikke å bevege seg i tilstrekkelig grad.”
Legg merke til at konsekvensen av denne argumentasjonen er at Meyer og Torheim mener at overvektige har liten selvkontroll og er late og grådige, mens de som er tynne (som de selv) har god selvkontroll, ettersom de klarer å motstå dette presset.
Meyer og Torheim sier som vanlig mye rart. De understreker blant annet at
”Det er gjort en rekke randomiserte kontrollerte studier hvor man har testet ut forskjellige slankedietter. Konklusjonen er at det etter to år ikke er forskjell i vekt mellom de som gikk på lavkarbodietter sammenlignet med dem som gikk på tradisjonelle slankedietter.”
Effekten etter 2 år
Det er mye galt med dette utsagnet. For det første varer de fleste av disse randomiserte kontrollerte studiene under 1 år. Når de sier at det ikke er noen forskjell etter to år, sikter de sannsynligvis til en studie fra Frank Sacks [1] og medarbeidere som satte 811 overvektige på fire forskjellige dietter. Denne studien ble etter den kom ut svært kritisert, og ingen forsto hvordan et av de største medisinske tidskriftene kunne publisere den. Den er rett og slett full av feil.
Uansett, ”lavkarbodietten” de brukte skulle inneholde 35% karbohydrater, noe som er langt over det som vanligvis regnes som lavkarbo. Det egentlige karbohydratinntaket var godt over 35%. Men denne studien viser ikke hvilket av de ulike kostholdene som var mest effektivt. I artikkelen til Sacks står det
“…weight loss remained similar in those who were assigned to a diet with 15% protein and those assigned to a diet with 25% protein.”
Men hva deltakerne ble bedt om å gjøre, og hva det faktisk gjorde, er to forskjellige ting. De fleste av deltakerne i studien gjorde nemlig ikke det de skulle. Dette skriver også Sacks
”Mean reported intakes at 6 months and 2 years did not reach the target levels for macronutrients.”
Men selv om de fleste deltakerne ikke gjorde det de ble bedt om, og mange falt fra og gjorde som de ville, ble alle inkludert i analysene. Det betyr at resultatet av studien sier noe om effekten av å bli bedt om å følge ulike kosthold, ikke effekten av å faktisk følge dem. Vi vet dermed ikke hvor effektive de ulike kostholdene i studien var, ettersom de færreste gjorde som de ble bedt om og fordi forskerne holdt disse resultatene skjult.
Det er også selvfølgelig svært usannsynlig at sammensetning av makronæringsstoffer ikke har noe å si for vekttap (noe som blir hevdet av forfatterne). Dette ville være å forkaste all vår kunnskap om fysiologi.
Det kan også nevnes at alle gruppene i denne studien ble anbefalt restriksjon i inntak av mettet fett og kolesterol og alle ble anbefalt lavglykemiske karbohydrater (ironisk nok). Alle diettene var også lavkaloridietter. De var designet for å gi et likt energiunderskudd, men med ulik sammensetning.
Eventuelt kan det være at Meyer og Torheim henviser til en annen studie som gikk over to år, fra Foster og medarbeidere [2]. Men heller ikke denne studien viser den egenlige effekten av å følge en spesifikk diett. Likevel viser den resultater i favør av karbohydratrestriksjon. Med andre ord, disse studiene støtter ikke påstandene til Meyer og Torheim. Enten har de ikke lest studiene godt nok, eller så har de en annen agenda enn å fremme sannheten.
To andre studier brukes ofte for å hevde av karbohydratrestriksjon og fettrestriksjon er like effektivt. Også disse tolkes feil, og krever at man leser dem nøye.
Frank Sacks refererer til disse (Stern et al [3] og Foster et al [4]) når de sier at
”A smaller group of studies that extended the follow-up to 1 year did not show that low-carbohydrate, high-protein diets were superior to high-carbohydrate, low-fat diets.”
Problemet er at dette ikke egentlig er det studiene viste. Begge studiene tillot en reintroduksjon av karbohydrater til kostholdet etter hvert som eksperimentet pågikk. Det betyr at de startet som lavkarbokosthold, men da studiene hadde gått noen måneder var ikke kostholdet lavkarbo lenger. Etter hvert som deltakerne inntok mer karbohydrater gikk de også mindre ned i vekt. Dette førte til at diettene var svært like etter ett år, med påfølgende implikasjon; reintroduksjon av karbohydrater minsker effekten av kostholdet.
I abstraktet til Stern et al står det
“By 1 year, mean (± SD) weight change for persons on the low-carbohydrate diet was -5.1 ± 8.7 kg compared with -3.1 ± 8.4 kg for persons on the conventional diet. Differences between groups were not significant (-1.9 kg [95% CI, -4.9 to 1.0 kg]; P = 0.20).”
Konklusjonen deres var derfor
“Weight loss was similar between groups [at 1 year]…”
Det er naturlig å anta at når det blir beskrevet at personer har gjennomført en diet, at de faktisk fulgte dietten. Det er også naturlig å tro at de som faller ut av en studie ikke nødvendigvis har hatt likt inntak som dem som fullfører. Men slik er det ikke i resultatene som blir presentert i disse studiene.
Utdraget over beskriver resultatene fra alle i studien, enten de fulgte kostholdet eller ikke. Heldigvis var det mulig å identifisere dem som falt ut av studien til Stern, og som forfatterne forteller oss i teksten, så inneholder analysen også disse deltakerne. Men, hvis vi kun ser på deltakerne som falt ut av lavkarbogruppen, ser man at
”Persons on the low-carbohydrate diet who dropped out lost less weight than those who completed the study (change, -0.2 ± 7.6 kg vs. -7.3 ± 8.3 kg, respectively…”
De som falt fra lavkarbogruppen gikk ned 0,2kg totalt, mens de som fullførte (selv om de etter hvert inntok mye karbohydrater) gikk ned 7,3kg. Likevel ble alle deltakerne med i sluttanalysen.
Men så kommer det interessante. Forfatterne skriver videre at
“In contrast, weight loss was not significantly different for those on the conventional diet, whether they dropped out or completed the study (change, -2.2 ± 9.5 kg vs. -3.7 ± 7.7…”
Deltakerne i lavfettgruppen mistet like mye vekt enten de fullførte studien eller om de falt fra. Konsekvensen av dette er at det å følge en lavfettdiett var statistisk like effektivt som ikke å følge en diett i det hele tatt. Det er med andre ord det samme om du følger en konvensjonell diett, eller om du sier at du skal følge en konvensjonell diett.
Studien til Foster et al bruker tilsvarende statistikk og kommer med liknende data. Også denne studien tillot et økende inntak av karbohydrater i lavkarbogruppen, noe som gjorde at deltakerne gikk ned i vekt i starten av studien, for så å gå opp i vekt igjen. Etter 3 måneder hadde lavkarbogruppen mistet signifikant mer vekt enn lavfettgruppen. Etter 1 år hadde lavkarbogruppen gått ned 7.3% mens lavfettgruppen gikk ned 4.5%.
Til slutt kommer det kanskje viktigste poenget av dem alle. I disse to studiene (som i de fleste andre), som tilsynelatende viser at fettrestriksjon og karbohydratrestriksjon gir like stort vekttap (men som egentlig viser det motsatte om man leser nøye), kunne lavkarbogruppene spise så mye de ville, mens deltakerne i lavfettgruppene hadde strenge restriksjoner på energiinntaket.
Den egentlige effekten etter 1 år
Da Dashti og medarbeidere [5] i en studie satte 66 svært overvektige personer på en lavkarbodiett i 56 uker, der deltakerne faktisk fulgte det pålagte kostholdet, var gjennomsnittlig vekttap 26 kg.
Meyer og Torheim vil ha dere til å tro at lavkarbo og lavfett er like effektivt. Det er det ikke. De aller fleste studier viser at så lenge man inntar mindre karbohydrater og holder inntaket lavt, går man, til tross for at man kan spise så mye man vil, mer ned i vekt enn de som sulter seg med fettrestriksjon. De skriver også at i stedet for å fokusere på hva man spiser bør man heller spise variert og
”passe mye”
Effekten av å spise ”passe mye” har blitt undersøkt i langt flere studier enn har undersøkt effekten av å spise mindre karbohydrater. En grundig Cochrane metaanalyse fra 2002 viste at lavfettdietter og lavkaloridietter oppnådde like gode resultater og at begge diettyper gav et vekttap som i forfatternes ord var
”…so small as to be clinically insignificant”
1. Sacks FM, Bray GA, Carey VJ, Smith SR, Ryan DH, Anton SD, McManus K, Champagne CM, Bishop LM, Laranjo N, Leboff MS, Rood JC, de Jonge L, Greenway FL, Loria CM, Obarzanek E, Williamson DA: Comparison of weight-loss diets with different compositions of fat, protein, and carbohydrates. N Engl J Med 2009, 360: 859-873.
2. Foster GD, Wyatt HR, Hill JO, Makris AP, Rosenbaum DL, Brill C, Stein RI, Mohammed BS, Miller B, Rader DJ, Zemel B, Wadden TA, Tenhave T, Newcomb CW, Klein S: Weight and metabolic outcomes after 2 years on a low-carbohydrate versus low-fat diet: a randomized trial. Ann Intern Med 2010, 153: 147-157.
3. Stern L, Iqbal N, Seshadri P, Chicano KL, Daily DA, McGrory J, Williams M, Gracely EJ, Samaha FF: The effects of low-carbohydrate versus conventional weight loss diets in severely obese adults: one-year follow-up of a randomized trial. Ann Intern Med 2004, 140: 778-785.
4. Foster GD, Wyatt HR, Hill JO, McGuckin BG, Brill C, Mohammed BS, Szapary PO, Rader DJ, Edman JS, Klein S: A randomized trial of a low-carbohydrate diet for obesity. N Engl J Med 2003, 348: 2082-2090.
5. Dashti HM, Al Zaid NS, Mathew TC, Al Mousawi M, Talib H, Asfar SK, Behbahani AI: Long term effects of ketogenic diet in obese subjects with high cholesterol level. Mol Cell Biochem 2006, 286: 1-9.
