Lavkarbo er gammelt nytt

I går kunne vi se et interessant innslag på TV2 (her), med blant annet intervju av lege, Espen Rostrup, og den vanlige forvirra, skremte og uvitende ernæringsfysiologen i rollen som skeptiker.

TV2 stilte spørsmålet om «karbokutt bare er en moteriktig slankediett?»

Det er det garantert ikke.

Selv om det ser ut til å være et stadig voksende fokus på karbohydratrestriksjon som et helsefremmende tiltak, er kunnskapen om helseeffektene svært gamle. En av de første bøkene som anbefaler karbokutt, William Bantings «Letters on Corpulence» kom ut allerede i 1869. 

Hopp ca 8 min ut i denne filmen for et innblikk i datidens kostholdsmoral.

Før 1922, da Banting og Best isolerte insulinet, ble lavkarbohydratkosthold brukt for å behandle diabetes.

På 1950-tallet brukte blant annet Margaret Ohlson ved Michigan State University, karbohydratrestriksjon i behandling av overvekt. Charlotte Young rapporterte om Ohlson sitt arbeid at

”The diets developed by Ohlson gave excellent clinical results as measured by freedom from hunger, allaying of excessive fatigue, satisfactory weight loss, sustainability for long term weight reduction and subsequent weight control.” 

I 1963 skrev Davidson og Passmore i «Human Nutrition and Dietetics»

“All popular ‘slimming regimes’ involve a restriction in dietary carbohydrate.” 

Og videre 

“The intake of foods rich in carbohydrate should be drastically reduced since over-indulgence in such foods is the most common cause of obesity.” 

I 1958 kom boken “Eat Fat and Grow Slim,” ut. I 1961 kom ”Calories Don’t Count.”

Dr. Robert C. Atkins, gav i 1972 ut boken ” Dr. Atkins’ Diet Revolution.” Boken baserte seg på en diettstrategi som til da først og fremst var forbeholdt epilepsipasienter. Kort fortalt anbefalte Atkins å redusere inntaket av karbohydrater til et nivå der kroppen må produsere ketonlegemer som alternativt drivstoff til karbohydrater. Atkins underbygde sin strategi med litteratur som fantes før 1972, og allerede da var det mye litteratur å ta av.

Heller ikke i Norge er karbohydratrestriksjon noe nytt. I 1978 presenterte Hans H. Bassøe og Sigurd A. Huseby Seim, begge endokrinologer ved daværende Haukeland Sykehus, sammen med sin medarbeider Marilyn Whitford, sitt lavkarbohydratforslag til vektreduksjon. De så allerede da mangler ved de standardiserte lavfett- lavkaloridiettene og skrev

«Videre har det vært akseptert at kosten skal inneholde lite fett. Følgelig vil den da inneholde relativt mye karbohydrater, og man har regnet det som en fordel at den også skal være slaggrik. Et avmagringsregime etter dette opplegg viser etter kliniske erfaringer bare middels gode resultater. Slapphet og sultfølelse er de hyppigste årsaker til behandlingssvikten.» 

Bassøe og kolleger satte 6 kvinner på en nær ketogen lavkarbohydratdiett og så svært positive resultater. Men selv da var ikke denne typen diett egentlig noe nytt. Som Bassøe da skrev

«Denne måte å behandle overvektige pasienter på ble omtalt første gang for et par hundre år siden og har vært gjenstand for mange forfatteres interesse. Den ble vurdert av Per Hansen i 1936» 

De skrev videre

«Ved ellers generelt å redusere karbohydrattilførselen og øke protein- og fett-tilførselen oppnår man en større metthetsfølelse. Dette har vært meget fremtredende hos våre pasienter. Det gjelder ikke bare de 6 som ble behandlet i sykehuset. Det er også vår erfaring fra pasienter behandlet ambulant de siste 2 år.»

Karbohydratrestriksjon er det eneste naturlige førstevalget ved behandling av overvekt, hjerte – og karsykdom, diabetes type 2, flere kreftformer og en rekke andre sykdommer. Diabetes type 2 og det metabolske syndrom står kanskje i en særstilling, i at ”sykdommene” er direkte knyttet til karbohydratinntak, og at de fleste vil bli friske ved kun å kutte ned på karbohydratene i kosten.

Man skulle tro at siden karbohydratrestriksjon var det naturlige valget tidligere, må det siden da ha kommet store mengder data som viser at det ikke virker. Men slik er det ikke. Helt siden begynnelsen av 1900-tallet og frem til i dag har studier vist at karbohydratrestriksjon virker svært godt, som overvektsbehandling og som behandling av en rekke sykdommer. Studier av fettrestriksjon viser helt konsekvent dårligere resultater.

Årsaken til at karbohydratrestriksjon likevel ikke blir anbefalt i det offentlige er ikke på grunn av mangel på vitenskapelig dokumentasjon. Årsaken ligger i enkeltmenneskers manglende vilje til å innrømme feil og til å innhente og oppsøke kunnskap, i massive økonomiske interesser i å undergrave sannheten og ren politikk. Andre faktorer har også spilt inn, men vitenskapen er entydig på dette feltet.