Noen burde fortelle inuittene at de mishandler ungene sine ved å la dem spise lavkarbo. Inuittene som tidligere var kjent for sin gode helse (godt ut på 1900-tallet trodde man at de var immune mot kreft og deres lave forekomst av hjerte- og karsykdom var anerkjent) har nå heldigvis i stor grad tatt til fornuften og byttet ut alt det fæle fettet og røde kjøttet med mer korn og moderne sunn mat. Og hva med samene, hvor er de oppi lavkarbodebatten? Blir de ikke fornærmet når deres levemåte, der man i lange perioder har levd på et svært lavt inntak av karbohydrater, blir kritisert på det groveste? Stakkars barna deres.
Det hender jeg møter mennesker som sier at de er uenige i det jeg sier (skjer nok egentlig ganske ofte). Når det skjer blir jeg litt trist, ikke fordi jeg ikke tåler at noen er uenige med meg, men fordi de da viser at de har misforstått noe helt grunnleggende ved vitenskap og kunnskap. For det er svært lite av det jeg fremmer som er mine meninger og det er jo bare meninger man kan være uenige med. Resten handler om fakta, og da er ting enten riktig eller feil. Påstander, hypoteser eller teorier kan man ikke være uenige med. Enten stemmer de og er sanne eller så må man motbevise dem. Innen temaer som kosthold og trening, som faller inn under naturvitenskapen, er det ikke rom for meninger og man kan ikke være enig eller uenig. Det er ikke et alternativ. Dette handler om fakta og fakta kan motbevises eller bekreftes, ingenting annet. Forskere og vitenskapsfolk er selvfølgelig ofte innforstått med at vitenskapen ikke åpner for meninger. Vi blir lært at hypoteser kun kan motbevises og dermed forkastes. Ingenting kan egentlig bevises. At en hypotese ikke er motbevist betyr likevel ikke at den er riktig, men jo flere forsøk man gjør på å motbevise en hypotese uten at vi klarer det, jo større sannsynlighet er det for at den er sann.
Uansett, de som sitter og er uenig er ikke med for å lære eller finne sannheten så de lar vi være. Jeg kvier meg for å ta debatter eller diskutere, selv om jeg egentlig liker det. Grunnen er at de jeg diskuterer med vanligvis ikke er interessert i å lære. Jeg foreslår for eksempel ofte litteratur man bør lese før diskusjonen kan fortsette, for et felles kunnskapsgrunnlag er viktig. Men sjelden blir denne litteraturen lest. Og det er sjelden man klarer å omvende de som sier de er uenig. Men i en debatt med tilhørere (som for eksempel på nettet) sitter gjerne mange tilhørere som ikke sier noe og noen av disse er fortsatt åpne for påvirkning i positiv retning. Derfor tror jeg det det nytter å formidle og også diskutere så lenge det finnes tilhørere. Da Denise Minger holdt foredraget «How to win an argument with a vegetarian,» på AHS, kom Robb Wolf opp og lurte på hva som var vitsen med å diskutere med en vegetarianer i utgangspunktet. Wolf har et godt poeng, og desverre er sannheten at det sannsynligvis ikke er hensiktsmessig å diskutere med mindre du har tilhørere som fortsatt kan være åpne for fornuft.
Da jeg studerte var jeg kjapp til å lese alt jeg kom over i media som handlet om lavkarbo. Det var selvsagt lengre mellom oppslagene da. Nå enser jeg ikke avisene uansett hvor stor font de bruker på å skrike LAVKARBO mot meg. Jeg vet det bare er tull, så det er deilig å la avisene stå i hylla og gå videre. Perioden før jul var ekstrem med tanke på lavkarbo i mediene. Men fortsatt svømmer media over av lavpanna uttalelser om kosthold og lavkarbo. Noen er bekymret for barna. Andre spør om vi ikke bare kan slappe av, spise sunt å trene litt? På TV-en smiler Yngve bredt og prater om buksestørrelser.
Jeg synes det er nok. Hva synes du? Skal vi ikke slutte med tullet, vende tilbake til fakta og konsentrere oss om å faktisk lære noe? Hadde ikke det vært fint? Slutt på meninger, synsing, mistolking og ukunnskap. Som jeg pleier å si: det er bare en ting som er bedre enn å vite og det er å ikke vite, for da kan vi lære. Og læring er det beste av alt.
Referanse
1. Phinney SD, Bistrian BR, Evans WJ, Gervino E, Blackburn GL: The human metabolic response to chronic ketosis without caloric restriction: preservation of submaximal exercise capability with reduced carbohydrate oxidation. Metabolism 1983, 32: 769-776.
Pål Jåbekk 
Legg igjen et svar til Tove Avbryt svar