Da jeg begynte å lære om ernæring kom jeg fort borti det som blir kalt paradokser av ulike deler av det vitenskapelige miljøet. At man for eksempel kan gå ned i vekt ved å spise mer fett, blir av noen ansett som et paradoks.
Det amerikanske paradoks beskriver situasjonen i USA, der fettinntaket har gått ned samtidig med at vekten til innbyggerne gradvis har økt. Det finnes mange slike ernæringsparadokser. Det franske paradoks beskriver observasjonen av et høyt inntak av mettet fett i Frankrike og en lav forekomst av hjerte- og karsykdom. Det sveitsiske paradoks er identisk med det franske. Paradokset på Sri-Lanka er at de har et svært lavt fettinntak kombinert med en høy forekomst av hjerte- og karsykdom. Det japanske paradokset er at japanernes kolesterolnivå har gått opp samtidig som de har fått mindre hjertesykdom. Benjamin Caballero kaller det et paradoks at underernæring og overvekt opptrer tett sammen [1]. Det finnes mange flere, men du skjønner sikkert poenget. Det er noe som ikke stemmer.
Om vi ser på definisjonen [2], er et paradoks en tilsynelatende uakseptabel konklusjon vi har kommet frem til ved hjelp av tilsynelatende akseptabel logikk fra tilsynelatende akseptable premisser. Stikkordet her er selvfølgelig ”tilsynelatende.” Et av de mest kjente paradoksene er løgnerparadokset. Det kan for eksempel være slik: «Jeg lyver!» Grunnen til at dette er et paradoks er fordi om jeg snakker sant, så lyver jeg ikke, og hvis jeg lyver så snakker jeg sant.
Ved å fornekte vitenskapelige prinsipper kan man opprettholde et hvilket som helst paradoks.
Galileo Galilei
Gjennom å kalle to motstridende observasjoner er paradoks, kan man slippe å måtte endre på hypotesen vår, selv om den ikke ser ut til å stemme. Konklusjonen har altså ikke kommet fra akseptabel logikk eller fra akseptable premisser. Konklusjonen, som sier at fett gjør deg feit, er uakseptabel.
En vitenskapelig hypotese må kunne forklare observasjonene våre på en tilfredsstillende måte. Hypotesen som sier at mettet fett gir hjerte- og karsykdom, stemmer ikke med observasjonene våre, noe som betyr at den helt garantert er feil. Enten må vi endre på hypotesen eller så må vi forkaste den helt og komme opp med noe bedre. Ideelt sett er målet for en vitenskapsmann å bevise at hans hypoteser er feil. Det fine med å støte på et paradoks er at det beviser at vi tar feil om noe. I vitenskapen er derfor paradokset en mental kalddusj og kan være riktig ubehagelig. Men det er også en god mulighet for å få klarnet hodene våre og ta et skritt nærmere sannheten.
1. Caballero B: A nutrition paradox–underweight and obesity in developing countries. N Engl J Med 2005, 352: 1514-1516.
2. Sainsbury RM: Paradoxes. Cambridge: Cambridge University Press; 1995.
Pål Jåbekk 
Legg igjen et svar til Anonym Avbryt svar