Pål Jåbekk

Øyen sa at det var et mål at befolkningen skulle innta minimum en halv kilo om dagen med frukt, bær og grønnsaker fordi dette ville reduserer blant annet metabolsk syndrom. Dette er en mildt sagt interessant strategi for en sykdom hvor 4 av 5 risikofaktorer blir forbedret av karbohydratreduksjon alene (1) og den siste som er sentral fedme blir selvfølgelig også bedret av karbohydratrestriksjon.

En av risikofaktorene som utgjør det metabolske syndromet er høye triglyserider. Høye triglyserider var et viktig fokus under konferansen. Denne markøren er en veldig god indikator på at noe er galt og henger tett sammen med karbohydratinntak. Triglyserider er etter min mening den viktigst kolesterolrelaterte faktoren å se på når man tester disse tingene. Her er en liten gjennomgang.

Øyen viste til tall om utviklingen i det norske kostholdet, men de er dessverre i stor grad basert på Norkostundersøkelsen hvor svarprosenten i den siste undersøkelsen var på rundt ca. 35 prosent og tallene er slik sett så dårlige og usikre at man ikke kan si noe sikkert.

Professor ved NMBU, Birger Svihus, holdt foredrag (De novo lipogenesis in the liver: “old” biochemistry revisited!) om de novo lipogenese, det vil si (ny)dannelsen av fett fra karbohydrater.

Svihus sa rett ut at karbohydratreduskjon er det eneste riktige for type 2 diabetikere. Det er tross alt høyt blodsukker som gjør dem syke og reduksjon i karbohydrater gir reduksjon i blodsukker. 

De novo lipogense spiller en viktig rolle i både vår normale fysiologi og i livsstilssykdommer. Ekstra karbohydrater blir tross alt til fett og dette er en prosess som kan bli overbelastet. 

Svihus dro frem en kolibiriart som et eksempel på den evolusjonære viktigheten og effektiviteten til de novo lipogense. Den må krysse Mexicogolfen på fettreserver den har laget utelukkende av sukker i kosten.

Han dro også frem en del tidligere studier som skapte en tro på at de novo lipogense ikke var stor nok til å skape særlig fettlagring og eldre artikler som påstå at det ikke var mulig å overspise på karbohydrater fordi man ble mett av dem. Alt dette er selvfølgelig feil, noe Svihus også viste, men mye av tankegodset fra denne tiden lever igjen som kroniske bremser på fremmadtenkning.

Den anerkjente danske forskeren Arne Astrup er en av dem som tidligere nedtonet viktigheten av de novo lipogense og fremmet et kosthold med mye karbohydrater og lite fett. Astrup har siden gjort en slags helomvending i sitt syn på dette.

Svihus mener de norske kostholdsanbefalinger må endres og at det fortsatt henger igjen tanker om at karbohydrater ikke fører til fettlagring og er mettende.

En annen professor ved NMBU, Anna Haug, holdt foredrag om hvordan etablerte sannheter om fett og mettet fett I kosten er vanskelig å rokke ved (Established “truths” are hard to challenge).

Hun er gammel nok til å husker hvordan professor Nicolaysen fra Nicolaysen komitéen gjorde narr av John Yudkin som mente sukker gav hjerte- og karsykdom.

Helsedirektoratet advarer mot for lavt fettinntak, men Haug husker hvordan studentene deres, da man anbefalte et inntak under 30E% ofte lå under 25 og også 20 prosent fett når de som en del av utdanningen gjorde kostholdsregistrering. Nå (etter Fedon som hun sa) er dette sjeldnere og myndighetene påpeker også i sine råd at det ikke er sunt å spise for lite fett.

Haug påpekte at selv om gjennomsnittlig levealder i Norge er 82 år er det som kalles «healthy life expectancy» bare 71 år. Noe som betyr at vi stort sett er syke det siste tiåret vi lever.

Hun trakk også frem flere negative effekter av høyt karbohydratinntak som f.eks. danning av methylglyoxal som et product av glykolyse, som reagerer med DNA og er mutagent. Hun kom inn på hvordan høyt inntak av omega 6 kan danne mutagene aldehyder. Og hun trekker frem at mettet og enumettet fett står igjen som ikke-skadelige ikke-mutagene næringskilder.

Hjerte- og karsykdom har gått ned mye siden 70-tallet i Norge. Ofte blir det sagt at det er på grunn av redusert inntak av mettet fett, men som Haug viste er det mye mer enn inntaket av mettet fett som har endret seg siden da og inntaket av mettet fett er faktisk noe av det som har endret seg minst. Vi røyker også mindre, spiser mer frukt og grønt, det er mye mindre bly i luften på grunn av mindre bly i bensinen og vi spiser mye mindre transfett. Nedgangen i mettet fett siden midten av 70-tallet er noen og tyve prosent mens nedgangen i transfett er ca. 500 prosent.

Haug sier at det ikke er noen grunn til å være redd for mettet fett, ogg viste til en rekke studier som underbygger denne påstanden. Hun mener vi får i oss for mye omega 6 og for lite omega 3. En måte å endre på dette er å endre fettsyresammensetningen i dyrekjøtt, f.eks. på kylling med å endre på foret. Anna gav kyllinger mer rapsolje og linfrøolje til fordel for soya, og bedret dermed fettsyresammensetningen betraktelig. Videre gav hun kyllingen som mat til studenter som fikk mer positiv fettsyreprofil med kylling som hadde fått rapsolje fremfor soyaolje.

Hennes oppfordring til Helsedirektoratet var å ikke tenke så mye på mettet fett, og fokusere mer på flerumettet fett og typen flerumettet fett og å jobbe med fôrindustrien og landbruk for å få god fettsyreprofil i kjøttet og å jobbe med å reduser sukkerinntaket.

Den store stjernen på Ås var epidemiologien Dr. Imamura fra Cambridge School of Clinical Medicine. Han snakket om den mettede fettsyren palmitinsyre i foredraget «Palmitic acid – Epidemiologist’s views on its sources and effects.»

Han viste til forskning som viser sammenheng mellom mengde av denne fettsyren i blodet og sykdom, men påpekte at det er ingen sammenheng mellom mengden av denne fettsyren i mat og mengden i blod. Han sa også at mediene ofte ikke skjønner dette og skriver at mettet fett i kosten er dårlig når studier kommer ut som kun viser sammenheng mellom sykdom og nivået i blodet.

Imamura mente på grunnlag av de epidemiologiske data at man bør spise mer flerumettet fett og at vi ikke må erstatte mettet fett med karbohydrater, men heller mettet fett med flerumettet fett. Selv om han sa at det ikke er mettet fett som er problemet, siden mettet fett ikke øker mettet fett i blodet, ville han likevel ikke frikjenne det helt.

Sistemann til å prate på Ås var Professor ved NTNU Bård Kulseng, som snakket om ikke-alkoholisk fettlever (Obesity and non-alcoholic fatty liver: risk factors and potential dietary treatment options).

Fettlever er faktisk en ganske vanlig sykdom for tiden og ser ut til å komme fra høyt inntak av sukker og karbohydrater som øker de novo lipogense og til slutt ødelegger leveren.

Kulseng fokuserte på sukker og alkohol og forskjellen på høyt sukkerinntak med god og dårlig insulinfølsomhet. Ikke alkoholisk fettlever (NAFLD) er en manifestasjon av insulinresistens og viser dermed linken mellom insulinmetabolisme og diabetes og hjerte- og karsykdom.

Foredraget til Kulseng var kun en svært lett innføring i problemet, som bar preg av at han ikke hadde gravd særlig dypt i problemstillingen og sett hvor tydelige konklusjoner om man man kan tekke. Han konkluderte med at man må reduserer blodsukkernivået, men går ikke lenger enn til å anbefale å reduserer den glykemiske indeksen og sier ingenting om den selvfølgelige løsningen, som er å spise mindre karbohydrater totalt sett. I en en svært skuffende vending av Kulseng hevdet han at fett også måtte unngås ved NAFLD fordi det var så energitett.

Alt i alt var det en spennende dag på Ås og det er visst dit vi må se for ekte vitenskapelig tenkning rundt humanernæring nå til dags. Her tør man å utfordre gamle dogmer og man har et fagmiljø som tillater (noe som er uhyre viktig) at man gjør nettopp dette. 

1. Accurso A, Bernstein RK, Dahlqvist A, Draznin B, Feinman RD, Fine EJ, et al. Dietary carbohydrate restriction in type 2 diabetes mellitus and metabolic syndrome: time for a critical appraisal. NutrMetab (Lond). 2008;5:9.