Pål Jåbekk

Marianne Strand-Udnæseth  

I forrige post skrev jeg at inflammasjon kan gjøre at man ikke får den ønskede effekten av lavkarbo. Men i likehet med andre kosthold finnes gode og dårlige løsninger. For mye proteiner og for lite fett kan også hindre oss i fra å nå våre mål.

I en svært omfattende artikkel fra 2000 [1], ble kostholdet til 229 befolkninger, som lever eller levde som jegere og sankere, presentert. Denne analysen viser sannsynligvis med svært god sikkerhet hva slags kosthold vi mennesker er best tilpasset og hvordan vi ville spist om vi ikke hadde gått over til jordbruk for ca. 5000 år siden. 

De siste tiårene har vi blitt opplært til at energien i maten i hovedsak bør komme fra karbohydrater, mens kun en liten del bør komme fra proteiner og fett. Dagens anbefaling er at mindre enn 30% av energien bør komme fra fett, mellom 50% og 60% fra karbohydrater og proteininntaket bør utgjøre 10-20%.

Moderne jegere og sankere derimot, har et høyere proteininntak på 19-35%, et høyere fettinntak 28-58% (noen opp til 80%), og kun 22-40% fra karbohydrater. Men ikke bare er forholdet mellom makronæringsstoffer generelt sett annerledes enn det som anbefales av myndighetene, matvarene er også svært annerledes.

De karbohydratene som ble inntatt av jegere og sankere var for det meste komplekse karbohydrater i grønnsaker og rotfrukter, som også inneholdt ufordøyelige karbohydrater (fiber), noe som gir en lav glykemisk indeks og lav insulinpåvirkning. Ikke minst bestod så godt som ingenting av maten av korn, melkeprodukter, planteoljer eller sukker, mens dette utgjør stor andel av vårt energiinntak.

Mennesker som lever på naturlige kosthold er ikke plaget av det som kalles «western diseases,» fordi vestlige sykdommer kommer av vestlig livsstil. Brystkreft er for eksempel lite utbredt hos japanske kvinner, men om de emigrerer til USA, tar det bare to generasjoner før de har like mye brystkreft som amerikanske kvinner [2]. Uttrykket vestlige sykdommer (western diseases) oppstod nettopp fordi man så at overgang til vestlig livsstil helt konsekvent gav et sykdomsbilde preget av blant annet overvekt, diabetes, hjertesykdom, slag, høyt blodtrykk, demens, blindtarmbetennelse, åreknuter, gikt, gallesteiner og hemorider. Måten vi er syke på i vesten, ser med andre ord ut til å være helt unaturlig og kostholdet er sannsynligvis hovedårsaken.

All denne kunnskapen er verd å ta med seg for dem som ønsker å spise mindre karbohydrater, enten det er for å gå ned i vekt, eller for å få bedre helse. En ting er å redusere karbohydrater, en annen er hva maten da skal bestå av. Naturlig mat bør alltid være utgangspunktet. Spesielt viktig er det å ikke være redd for fett. Lavkarbo uten nok fett fører fort til svært høyt proteininntak, noe som kan gjøre oss slappe og uopplagte. Proteiner egner seg nemlig dårlig som drivstoff. Det betyr at det er fett som må være hoveddrivstoffet vårt når karbohydratinntaket er lavt. 

På lavkarbo vil vi selvfølgelig få en god del energi fra vårt eget fettvev, men vi må i tillegg få i oss fett i maten for å dekke energibehovet vårt. Tenk deg en mann som går på lavkarbo og inntar 1500kcal om dagen. Energiforbruket hans er 2500kcal. Det betyr at ca. 1000kcal kommer fra kroppsfett og han går dermed ned i vekt. Men etter hvert som han går ned i vekt kan fettvevet bidra med mindre og mindre energi – det brukes opp, og energiinntaket må økes – han må spise mer.

Det er lett å glemme hvor viktig det kan være å øke energiinntaket etter hvert som man går ned i vekt. Det høres jo unektelig rart ut, men sannheten er at det er begrenset hvor mye energi fettvevet kan bidra med, og om man ikke får nok energi fra mat, vil man fort bli trøtt, slapp og ikke minst sulten, og søtsuget kommer fort snikende.

Dette er en av farene med et høyt proteininntak, og det er sannsynligvis en av grunnene til at mange mislykkes med lavkarbo. Ingen mennesker på naturlig kosthold har et lavt inntak av både karbohydrater og fett. Proteinlavkarbo, ofte bestående av erter, bønner, linser, cottage cheese og andre melkeprodukter med lite fett, proteinbarer og liknede, er en strategi dømt til å mislyktes. Et proteininntak på 1,5 til 2,5 gram per kilo kroppsvekt per dag er en god retningslinje. Tallet bør være mindre jo mer overvektig man er. For en person på 80kg vil dette bety rundt 150 gram protein om dagen. Om man inntar 2000 – 2500kcal om dagen tilsvarer dette ca. 25-30% av daglig energiinntak. Resten av energien bør i hovedsak komme fra fett.

Fett er viktig og kommer man ikke over frykten for fett, eller ikke klarer å lære seg å innta mer fett, er det dessverre stor sjanse for at man aldri vil lyktes med lavkarbo.

Gode kilder til fett er fettet som følger med kjøtt og animalsk mat. Ideelt sett bør kjøttet vi spiser også ha spist naturlig mat. Storfe bør for eksempel spise gress fremfor kraftfôr, slik at kjøttet får en naturlig fettsyresammensetning. I tillegg er både smør og kokosfett ideelle kilder. Olivenoljer og andre fettyper med høy andel enumettet fett er også gode. Fete melkeprodukter, som fløte og rømme, egner seg godt for dem som føler de ikke sliter med melkeprodukter.

Fett bør ikke komme fra frøbaserte planteoljer.

Proteinlavkarbo er ingen god strategi, derav uttrykket LCHF (Low Carb, High Fat). Lavkarbo bør bestå av naturlig mat og mesteparten av energien bør komme fra fett.