Det fleksible mennesket

«Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert.»

Pippi Langstrømpe

Ofte er en av hovedoppgavene i psykologisk behandling å la pasienten forstå at de er foranderlige og at ting kan bli bedre og helt annerledes, selv om man ikke har noen følelse av det eller tro på det.

Depresjon og depressive sykdommer er tilstander der man ikke ser noen utvei, noen mulighet for endring, og ikke klarer å forstå at ting kan bli bedre. Det er vanskelig å tenke seg noe verre enn å ha det skikkelig dårlig og samtidig ikke tro på at det kan være på noen annen måte.

For de fleste av oss er det relativt lett å forstå at ting kan eller kommer til å endre seg. Vi sier ting som «gi det tid», «tiden leger alle sår», «det kommer en ny dag i morgen». Denne tilsynelatende optimistiske troen på at vi mennesker er fleksible, eller foranderlige er tydelig i vår kultur. Likevel har vi ikke like stor forståelse av vår fleksibilitet på alle plan og noen ganger kan vi også ha en overdreven tro på vår evne til å tilpasse oss. Store deler av selvhjelpslitteraturen er et bevis på det siste.

Det er nok lett å bli fanget i en følelse av å være lite foranderlig med medfølgende tanker om at «jeg er jo bare sånn». Det er ikke rart i det hele tatt, med tanke på at vi ikke egentlig klarer å observere oss selv eller observere endringene som skjer i oss. Vår følelse av selv oppleves statisk, som en kjerne inni oss som sitter rett bak disse øynene og ser ut på verden. Og denne kjernen kjennes uforanderlig ut og vil alltid, uansett hvor mye vi endrer oss, kjennes statisk ut. Jeg kjenner meg som den samme Pål som jeg alltid har vært, enda jeg vet jeg har endret meg mye.

Men hvis vi i stedet for å se på oss selv som en ferdig person, kunne sett på oss selv som summen av alle sanseinntrykk og tanker i det iakttagende øyeblikket, ville vi nok følt oss mer fleksible. Alle sanseinntrykkene som skaper denne følelsen av selv er jo bare signaler fra kroppen om dens tilstand og orientering i verden der og da, og selv små endringer i vår biokjemi vil gjøre at vi er helt annerledes. Det er lett å nevne kjemikalier som vil gjøre meg helt annerledes, om enn kun til virkningen går ut. Men annerledes likeså, og det er kun enkel kjemi. Denne kjemien påvirker vi også med livsstil.

Ta eksemplet med depresjon. Depresjon blir i stor grad sett på som en inflammatorisk sykdom eller tilstand og bedring av inflammasjonen vil bedre depresjonen. Man kan ikke tenke seg ut av en betent hjerne og om man forsøker og mislykkes, vil man føle seg lite foranderlig. Men man har bare brukt feil strategi og man er mer fleksibel enn man virker.

Mat påvirker vår biokjemi og hormonelle miljø svært mye. Skal vi endre på kropp eller sinn, må mat inngå i strategien.

144779028776 kopierI forrige post skrev jeg om helsebegrepet og hvordan det i en av definisjonene handler om ens evne til å tilpasse seg hverdagens krav. For meg er følelsen av god helse å føle meg robust. Ikke robust som noe som kun er hardt og uforanderlig, som for eksempel en marmorfigur. Marmoren har liten evne til å tilpasse seg og blir trykket for stort eller ensidig, sprekker den mange biter. Jeg vil heller være robust som et stort tre, som kan tåle selv den sterkeste storm gjennom å bøye og tilpasse seg. Har jeg innstillingen til Pippi i sitatet over, har jeg god helse (om enn dårlig dømmekraft).

Når vi snakker om vår evne til å tilpasse oss og være fleksible, er vi på samme slagmark som den eldgamle arv og miljø (nature or nurture) diskusjonen. Hva er endelig og hva kan vi forandre på?

Det enkle svaret er at alt arvelig, fordi det er arvematerialet vårt som bestemmer vårt potensiale innen alle ferdigheter og egenskaper. Hvor mye vi tåler og hvor mye vi kan endre oss er avhengig av potensialet i arvematerialet vårt. Vi er ikke våre gener, vi er det kroppen gjør med dem i samspill med omverdenen.

Selvfølgelig er vi foranderlige og fleksible. Alt vi vet om for eksempel læring, viser nettopp at vi kan endres. Vi kan lære nye fag, nye bevegelser, og til og med nye måter å tenke på og føle på. Alt innenfor våre menneskelige begrensninger og personlige begrensinger bestemt av vårt DNA og DNA-uttrykk, men vi har åpenbart et stort spillerom.

Som lærer, blir man ofte stilt overfor elever som skylder sin mislykkethet på at de bare er sånn, noe som viser at mange av oss tidlig opplever seg selv som lite fleksible og føler at ting er forutbestemt. «Jeg er ikke sånn som er flink i matte eller flink i gym.» Men tenker vi oss om ser vi hvor lite grunnlag vi danner denne følelsen på. Vi har jo bare forsøkt en type skole, med en type læring og en type læringsmiljø, med en type foreldre og en type barndom med en type levesett. Alle disse faktorene kan endres på og gi helt andre resultater. Man kan bli dårlig i matte i ett klasserom, men flink i et annet. Problemet er oftere hvordan ting formidles og læres, enn hva som formidles.

En viktig oppgave for voksne er å lære barn at vi er fleksible og at om vi ikke kan noe nå, så kan vi lære det om vi ønsker. Det er et mål å ikke la personlighet knyttes til hvor godt man mestrer en viss egenskap der og da. Men det er også en viktig balansegang her. Det er disse rimelighetens grenser da. Vi kan lære det vi ikke kan, enten det skulle være å føle på en annen måte eller å sykle på en enhjulsykkel. Åpenheten om dette bør eksistere innenfor rimelighetens grenser. Om barn i for stor grad blir fortalt at de er fleksible og at alt er mulig, så sier man også indirekte at alt de ikke får til er fordi de ikke øver nok eller prøver hardt nok. Og det vil vi ikke si, spesielt ikke med tanke på det vi vet om viktigheten av hvordan ting formidles og læres. Dessuten skal vi få lov til å finne oss selv og vår plass/stil/personlighet, finne det vi ønsker å være og være flinke til og slik tillate oss selv å være dårlige i andre ting. Vi skal ikke trenge å kunne alt. Det er mulig man kan ta fra folk muligheten til å føle særegenhet og å finne seg selv om man fokuserer for mye på vår evne til å endres.

Vi virker kronisk fascinert av mennesker som viser stor fleksibilitet. For eksempel kroppsbyggeren som begynt å trene som 60 åring, eller regnskapsføreren som begynte å spille fiolin som voksen og som siden reiser verden rundt for å opptre. Dette er god underholdning, men jeg tror vi ofte ikke klarer å se hvordan dette gjelder oss, på samme måte som man ikke klarer å se hvordan ulykker skal ramme oss.

Jeg er redd for at vi generelt sett ikke forstår hvor tilpasningsdyktige vi er og hvor mange muligheter vi egentlig har, og jeg tror vi kunne hatt det litt bedre om vi forsto dette. Med tanke på helsefaget ville denne forståelsen vært langt mer realistisk om helsepersonell bare visste hvor mye av sykdommene vi lett kan forebygge med rette justeringer i livsstil.

Og når vi først snakker om helse er et annet viktig perspektiv at vi ikke tillater kroppen vår beholde sin naturlige fleksibilitet, og da mener jeg ikke først og fremst bevegelighet, selv om vi generelt sett også er for lite bevegelige, men jeg mener at vi ikke tillater kroppen å gjøre sine nødvendige justeringer i hverdagen og slik sett påfører vi oss sykdom. For eksempel, vårt behov for næring, søvn, hvile og så videre varierer fra dag til dag, likevel forsøker vi å gjøre det samme hver dag. Ofte vil kroppen ha behov for å sove lenger, spise annen mat, bevege seg på en annen måte, og vi ville gjort alt dette hadde vi bare bodd i et samfunn som tillot det. Men i stedet tvinger vi hele tiden kroppen vår, som egentlig har behov for kontinuerlig justering, til å passe inn i våre faste statiske rutiner, noe som sannsynligvis bidrar mye til sykdom og slitasje. Bare tanken på at du skulle trenge like mange timer søvn hver natt, er fullstendig meningsløs og går imot alt vi vet om vår fysiologi og kjenner du etter vil du også kjenne at det er sant. Det er mye klokt i utsagnet, «Spis når du er sulten, sov når du er trøtt.»

Det er mye vi kan endre på. Våre kropper og våre sinn er veldig, veldig fleksible. Det betyr ikke at det alltid er lett å gjøre endringer, men endringer kan ofte gjøres. Om vi føler oss lite fleksible, at for eksempel ikke klarer å gå ned i vekt, lære matematikk eller lære å tenke positivt, så er det ofte fordi metoden vi har valgt, eller metoden som er valgt for oss, er feil eller dårlig, og ikke fordi vi er født sånn eller er sånn.

 

Sjekk også ut podcasten Lars & Pål, hvor jeg sammen med Lars Sandåker i siste episode tar opp nettopp tanker rundt det fleksible mennesket.

Hva er god helse?

For meg er følelsen av god helse å føle meg robust.

Jeg skriver mye om helse og jeg bruker ofte ordet helse. Derfor føler jeg det passende å si litt om hva jeg legger i ordet. Om du er på jakt etter bedre helse, er det viktig at du vet hva du legger i ordet. Hvordan skal du ellers vite når jakten er ferdig?

Jeg er egentlig ganske frisk og om noen skulle spurt meg ville jeg sagt at jeg har god helse. Likevel ønsker jeg meg bedre helse. Det er ikke alle aspekter ved mitt velvære jeg er fornøyd med og slik tror jeg det er mange som har det. I hvert fall er det min erfaring. Og det er lov å ønske seg bedre helse enn man allerede har, det er ingenting galt med denne typen egoisme. Men vi må vite hva god helse er for oss, hvis ikke er det lett å bli villfarne og miste begrepet om både når man skal starte og stoppe i jakten på forbedret helse.

Det er paradoksalt at verdens helseorganisasjon har det jeg regner som den aller dårligste definisjonen på helse. De sier at

«Helse er en tilstand av komplett fysisk, psykisk og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lyte.«

Det er to spesielt interessante aspekter ved deres definisjon. For det første bruker de begrepet helse som en dikotomi, altså noe du enten har eller ikke har. Jeg bruker det ikke slik og i dagligtale er det vanlig å snakke om helse som et gradsbegrep hvor vi for eksempel sier at vi har god eller dårlig helse. Vi har altså alle helse, men graden varierer.

Det er på denne siste måten jeg bruker begrepet. Jeg kan være enig i at ordet helse for så vidt er et positivt ladet ord akkurat som det danske sunnhet og at det slik sett kanskje ville vært mer riktig å snakke om at vi har lite eller mye helse (lite eller mye sunnhet) fremfor god eller dårlig helse. Men begrepene god og dårlig helse er så godt innarbeidet i vårt språk at jeg vil forholde meg til disse. Jeg bruker også ordet uhelse ofte. Jeg vet ikke hvor dette kommer fra, men jeg liker det. Noen ganger er det vanskelig å vite akkurat hva som er galt, om det er sykdom, plager, lidelse, nedstemthet. Noe er galt og det noe gir uhelse. Jeg liker ordet. Det er greit om du ikke gjør det.

Det andre interessante aspektet ved WHO’s definisjon er hvem som ifølge deres definisjon faktisk har helse. Hvem er noen gang i en tilstand av «…komplett fysisk, psykisk og sosialt velvære«? Kanskje en ekstremt veltrent, ung og ikke minst ruset person? Jeg vil påstå at ingen har helse slik det defineres av WHO og det er litt problematisk. Det er problematisk fordi helse også handler, som jeg skal komme til, om å være fornøyd når man når en allmenntilstand med nok helse, og da må vi vite hva nok helse er.

Vi kan jo også spørre folk om hva de legger i begrepet helse. I perioden 1997 til 2000 spurte Per Fugelli og Benedicte Ingstad 80 norske personer, hvor også toppidrettsutøvere var representert, om hva som var de viktigste meningsbærende elementene i deres helsedefinisjon. Svarene var: trivsel, funksjon, natur, humør, mestring og energi. Fugelli og Ingstad kom også frem til at det folkelige perspektivet på helse hadde tre kjennetegn:

– Helhet. Helse er et holistisk fenomen. Helse er vevd inn i alle sider av livet og samfunnet.

– Pragmatisme. Helse er et relativt fenomen. Helse erfares og bedømmes i forhold til hva folk finner det rimelig å forvente ut fra alder, sykdomsbyrde og sosial situasjon.

– Individualisme. Helse er et personlig fenomen. Menneskene er ulike. Derfor må helse som mål og veiene til helse bli forskjellige fra individ til individ.

Svarene som deltakerne gav Ingstad og Fugelli har en mye større betydning enn WHO sin definisjon. Merk deg ordene: trivsel, funksjon, natur, humør, mestring og energi. På denne bloggen vil jeg snakke spesielt om funksjon, mestring, og energi og med dem på plass kommer fort trivsel og humør på kjøpet. Naturen vil jeg også komme inn på senere.

En annen som definerte helse på en måte, helt i tråd med min egen tolkning av ordet, var den norske medisineren Peter Hjort. Han gav følgende enkle syn på helse: «God helse har den som har evne og kapasitet til å mestre og tilpasse seg livets uunngåelige vanskeligheter og hverdagens krav.»

Ofte blir hans utsagn bare forkortet til, helse er overskudd til å takle hverdagens krav. Og det er en vel så god definisjon.

Hverdagen stiller uunngåelige krav til oss og vår følelse av helse er unektelig knyttet til hvordan vi takler disse kravene. Tenk deg en dag hvor du er sliten. Hvor du frykter at det skal komme flere utfordringer du må takle, fordi du ikke vet om du tåler mer. Tenk deg en dag der du føler at du har brukt opp alt overskuddet og energien du har bruker du på å fokusere på å komme gjennom dagen med vettet i behold.

Sammenlign den dagen med en hvor du føler deg ovenpå. Hvor du har ekstra energi og uforutsette utfordringer blir tatt på strak arm og sindig løst. Følelsen av helse i disse to dagene er som natt og dag. Men slike dager kan vi oppleve alle sammen og det viser oss, som Fugelli og Ingstad også fikk tilbakemelding om, at helse er et flyktig begrep.

Helse er også komparativt relatert og relativt. Det avhenger av hva vi har som sammenligning. Tenker vi oss om vet vi hvor mye sammenligning i seg selv har å si for vår følelse av velvære. Når livet ser ut til å gå lettere for andre føler vi oss nedenfor og skulle vi mot formodning føle at livet er en dans på roser sammenlignet med andre, så har vi det godt.

Vi er ved kjernen av helsebegrepet og budskapet til denne bloggen. Hvis målet er å få overskudd til å takle hverdagens krav og til å mestre og tilpasse oss vanskeligheter, så må vi forberede oss på utfordringene. Vi vet de kommer og vi må bli robuste. Følelsen av robusthet er det vi får når utfordringene preller av oss og vi kanskje til og med blir kjepphøye og tar på oss ekstra oppgaver (som å skrive på en blogg – et sunnehtstegn kanskje?) eller oppsøker ekstra utfordringer.

To liv kan arte seg svært forskjellig og kravene som stilles i hverdagen i våre liv kan variere enormt. Det er derfor viktig å huske at det er grenser for hvilke krav vi kan være robuste nok for å takle på en god måte. Det finnes grenser, men robusthet handler også om hvor fort vi kommer oss om vi først går på en smell. God helse er derfor også avhengig av at vi forstår hvor mye vi kan kreve av oss selv.

Vi skal og bør være robuste. Livet gir oss mye juling, men er vi robuste tåler vi mye juling fordi livet også kan gi oss så mye pleie. Selv om det et utall livsstilsfaktorer som påvirker vår helse fokuserer jeg her på mat, bevegelse, stress og søvn. De er ikke alt, men de er unektelig blant de viktigste og danner grunnlaget for både vår fysiske og mentale helse. Jo flere av disse fire faktorene som viker fra det optimale jo mindre sannsynlig er det at vi føler oss robuste. Om det virker overdrevent reduksjonistisk å koke helsa vår ned til disse fire faktorene så bare heng med videre (og gå tilbake og les det jeg har skrevet tidligere). Jeg skal gjøre mitt beste for å overbevise deg om at dette er en nyttig tilnærming til helse og jeg mener at dette er de fire delene av et liv en lege alltid burde spørre sin pasient om.

«Health is not bought with the chemists’ pills

nor saved by the surgeons’ knife.

Health is not only the absence of ills

but a fight for the fullness of life«

Piet Hein

Mettet 2 – eksperimentet

I retorikkens og logikkens verden har man det som kalles logiske feilslutninger. For eksempel det som kalles «argumentum ad auctoritatem», eller argument fra autoritet, som betyr at vi sier noe er sant fordi en autoritet har sagt det (og det kan man jo ikke si). På engelsk opererer man også med begrepet «the fallacy fallacy» som sier at man ikke kan forkaste noens argumentasjon eller andre påstander fordi de en plass i argumentasjonen eller tidligere har begått en logisk feilslutning. Det ville vært en logisk feilslutning i seg selv. Vi kan nemlig ta feil om noe og likevel ha rett om noe annet.

Nylig skrev Kjetil Rolness et innlegg i Dagbladet om kosthold og ernæring av alle ting kalt «Den store feite forskningsskandalen». Her skriver han om hvordan ernæringsvitenskapen har en svært broket historie, som kan ha ført til både formulering av kostholdsråd som ikke er helsemessig forsvarlige og også at personer som har sagt imot gjeldene råd har blitt latterliggjort. Innlegget til Rollnes var i stor grad inspirert av en sak skrevet av forfatter og journalist Ian Leslie i the Guardian.

Leslie sin sak er et must å lese om man er interessert i helse og ernæring. Leslie argumenterer også for at vi har blitt villedet når det gjelder kosthold, blant annet på grunn av dårlige og uærlige forskere, markedskrefter og ikke minst en utstrakt bruk at et vitenskapelig verktøy som er svært dårlig egnet for feltet, nemlig epidemiologi. Som Leslie skriver:

«Epidemiological research involves the collection of data on people’s behaviour and health, and a search for patterns. Originally developed to study infection, Keys and his successors adapted it to the study of chronic diseases, which, unlike most infections, take decades to develop, and are entangled with hundreds of dietary and lifestyle factors, effectively impossible to separate.»

BEST-SELLER-cover-imageDet er spennende at ernæringsfaget de siste årene har blitt preget av personer som ikke er ernæringsfaglig utdannet selv, og som påvirker gjennom å skrive om historien til faget. Gary Taubes hadde stor gjennomslagskraft med sin bok om ernæringshistorien og ernæringsfagfeltet, selv om han selv er utdannet innen fysikk. Nylig har Nina Teicholz hatt stor påvirkningskraft og skapt mange overskrifter etter hun gav ut boka «The Big Fat Surprise». I likhet med Tuabes sin Good Calories Bad Calories er The Big Fat Surprise et enormt stykke arbeid som avslører hva som ligger bak vår tro og kunnskap om kosthold og de er begge viktige bøker  å lese for ernæringsfaglige.

Når man ser på historien til kostholdsanbefalingene blir man nødvendigvis trukket mot historien om Ancel Keys, hans Six og Seven Countries studier og utallige videre studier i tillegg til hans korstog mot alle som sa hans teorier imot. Etter alt man har lest om Ancel Keyes opp gjennom årene er det vanskelig å trekke noen annen konklusjon enn at han må ha vært en drittsekk uten sidestykke, selv om han kanskje for det meste hadde gode intensjoner. Hans vitenskapelige fremtoning er garantert ikke et eksempel til etterfølgelse, men det er likevel hans fremtoning som i stor grad er grunnen til at vi er der vi er i dag med tanke på hva vi tror (legg merke til ordet «tror» her) er sunt. Mye av diskusjonen i etterkant av Rolness sitt innlegg handler om data fra Keys studier.

mg_9698
Erik Arnesen

En som ikke overraskende reagerte på Rolness sitt innlegg i Dagbladet, var Erik Arnesen. Arnesen er helsefaglig rådgiver i Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL) og leder mettet fett gruppen i Nasjonalt råd for ernæring. Arnesen skriver om Rolness på sin blogg:

«I tillegg serverer han saftige utsagn som at vi har et ‘diettpoliti som har gjort et ukontrollert eksperiment på hele befolkningen over flere tiår’ og at flere tusen dødsfall skyldes ‘statlige sunnhetsråd'».

Arnesen ser ut til å være mest opptatt av å motbevise Rolness sine påstander om at man har fokusert for lite på sukker og for mye på fett. Hadde bare Rollnes brukt ordet sukker i utvidet forstand og ment sukker, stivelsesrike og raffinerte matvarer så hadde han hatt mer rett. Man må huske at om sukker dømmes for å ha forårsaket vår uhelse, så dømmes også i stor grad stivelsesrike matvarer. Men selv om Rolnese ikke har fått alle fakta helt på bordet angående Keys og fokus på sukker og fett, så skriver han som vist at det har vært gjort et «…ukontrollert eksperiment på hele befolkningen over flere tiår.»

Og tilsynelatende fordi Rolness ikke har alle fakta helt på plass og muligens gjør noen logiske feilslutninger i polemikkens gode navn, avfeier Arnesen dette utsagnet med:  «Å kalle kostrådene, og spesifikt kostrådene om fett, for et ‘ukontrollert eksperiment’ strider imidlertid mot både fornuft og data.» (det gis imidlertid ikke noen gode data for å støtte dette utsagnet og Arnesen forsøker seg med å si at evolusjonært sett har vi sannsynligvis ikke spist så mye mettet fett likevel).

Men om Rolness, og evt andre som hevder det samme, tar feil om andre ting, så betyr det ikke at han tar feil når han kaller det et eksperiment. Å si dette ville vært et eksempel på en feilslutning feilslutning (fallacy fallacy).

Det har blitt gjort et eksperiment, fordi det aldri har eksistert data som har gitt grunn til å tro at mettet fett stod bak livsstilssykdommene våre. Man har på bakgrunn av utvikling i livsstilssykdommer og utvikling av overvekt hatt et enormt fokus på fettreduksjon i offentlige kostråd og man har ikke ant konsekvensen av hva som skjer dersom befolkningen reduserer sitt totale fettinntak og erstatter det med stivelsesrike karbohydrater, eller hva som skjer om befolkningen erstatter animalsk fett rikt på mettet fett med planteoljer. Med et fullstendig manglende vitenskapelig grunnlag og ingen anelse om hva som kommer til å skje med oss om vi følger anbefalingene (for slik har mennesker aldri spist tidligere i noen samfunn) må vi kalle det et eksperiment.

Når Arnesen skriver at vi sannsynligvis ikke har spist så mye mettet fett evolusjonært sett, som ikke i seg selv er et argument for at mettet fett er usunt, så refererer han til en artikkel med Loren Cordain som hovedforfatter, mannen som står bak paleokostholdet og som sier om at det er en ting vi ikke burde spise, så er det kornprodukter, noe vi sannsynligvis har spist mye av i stedet for animalsk produkter siden myndighetene i det uendelige maser om hvor sunt korn er og hvor usunt animalsk fett er.

Ian Leslie, Gary Taubes, Nina Teicholz og andre som har vist at ernæringsfaget er skammelig uvitenskapelig og vist at de siste ca. 50 årene ikke kan kalles noe særlig annet et eksperimentelle, hva angår kostholdsanbefalingers påvirkning på helse, støttes av store mengder data.

For å ta et par korte eksempler (det finnes mye mer). I 1966 til 1973 ble The Sydney Diet Heart Study gjennomført. Studien har blitt brukt som grunnlag for å si og anbefale at vi må bytte ut mettet fett med flerumettet fett.

I studien var en intervensjonsgruppe som økte inntaket av flerumettet fett (først og fremst omega 6) og reduserte sitt inntak av mettet fett. I tillegg hadde man en kontrollgruppe som ikke fikk noen spesielle råd. En ny gjennomgang av data fra denne studien publisert i BMJ i 2013 (1) viste at intervensjonsgruppen hadde 70% økt kardiovaskulær dødelighet sammenlignet med kontrollgruppen. Tilsynelatende ikke en smart kostholdsendring.

Ramsden-LMBB
Christoffer Ramsden

Her om dagen kom en ny artikkel ut, skrevet av Christoffer Ramsden og kolleger. Det var Ramsden som stod bak artikkelen om Sydney Diet Heart Study også. Denne gangen hadde han sett på tidligere upubliserte (woops!) data fra Minnesota Coronary Experiment (1968-73) (2). Studien hadde en gruppe som byttet ut mettet fett med plantefett og margarin og en gruppe som spiste mer mettet fett.

Dataene viste at de som spiste mindre mettet og mer umettet plantefett reduserte kolesterolnivået mye og jo mer de reduserte kolesterolnivået jo mer økte risikoen deres for å dø. Man så ingen fordeler av denne kostholdsendringen med tanke på hjerte- og karsykdom. For å virkelig spikre igjen kista til rådet om å bytte mettet fett med margarin og planteoljer, inkluderte Ramsden og kolleger 5 andre studier (til sammen over 10 000 deltakere) og gjorde en metaanalyse som viste at man verken forebygger hjerte- og karsykdom eller total dødelighet ved å bytte mettet med umettet.

Deres konklusjon lød som følger:

«Available evidence from randomized controlled trials shows that replacement of saturated fat in the diet with linoleic acid effectively lowers serum cholesterol but does not support the hypothesis that this translates to a lower risk of death from coronary heart disease or all causes. Findings from the Minnesota Coronary Experiment add to growing evidence that incomplete publication has contributed to overestimation of the benefits of replacing saturated fat with vegetable oils rich in linoleic acid.»

Gary Taubes intervjuet Ivan Franz, som stod bak Minnesotastudien. Dette var en enorm og godt gjennomført studie, men den ble aldri spesielt populær fordi resultatene fra den ikke støttet den gjeldende hypotesen. Franz, som da jobbet sammen med Ancel Keys, ventet faktisk 16år med å publisere sine data til etter han hadde pensjonert seg og da i lite populære og innflytelsesrike journaler. Som forklaring på dette sa Franz ganske enkelt: «We were just disappointed in the way it came out.»

Vitenskapelige data støtter med andre ord ikke anbefalingene vi blir gitt, og mye tyder på at noen av anbefalingene gjør mer vondt enn godt. Å gi denne anbefalingen om å bytte mettet med umettet, har vært et eksperiment tidligere og det er et eksperiment nå. Heldigvis kan mange av oss velge om vi vil være med på eksperimentet og jeg er garantert ikke med på det. Jeg nyter mitt kosthold rikt på mettet fett fra planter og dyr og holder meg langt unna margariner og planteoljer rike på omega 6.

PS. Få også med deg Turid Sylte sitt innlegg i Verdens Gang kalt «Bacon er sunnere enn sukker» her.

  1. Ramsden CE, Zamora D, Leelarthaepin B, Majchrzak-Hong SF, Faurot KR, Suchindran CM, et al. Use of dietary linoleic acid for secondary prevention of coronary heart disease and death: evaluation of recovered data from the Sydney Diet Heart Study and updated meta-analysis. BMJ (Clinical research ed). 2013;346:e8707.
  2. Ramsden CE, Zamora D, Majchrzak-Hong S, Faurot KR, Broste SK, Frantz RP, et al. Re-evaluation of the traditional diet-heart hypothesis: analysis of recovered data from Minnesota Coronary Experiment (1968-73). BMJ (Clinical research ed). 2016;353:i1246.

 

Cellenens språk – Rapamysin

Hva har muskelvekst og aldring med påskeøya å gjøre? Vel, overraskende mye. La oss starte med begynnelsen.

PåskeøyaI den sørøstlige delen av stillehavet, under Chiles eierskap, ligger lille og store Rapa – Rapa Iti og Rapa Nui. Rapa Nui er bedre kjent under sitt folkelige navn, Påskeøya. I 1964 dro en gruppe kanadiske forskere til påskeøya for å samle jord og planteprøver. En av jordprøvene som ble funnet der under steinansiktenes uforanderlige blikk, ble gitt til et mikrobiologiteam i Montreal, hvor blant annet indiske Suren Sehga arbeidet. I prøven fant Suren et nytt biokjemisk stoff med antibiotiske effekter. De canadiske forskerne hadde med seg en ikke ubetydelig skatt fra Rapa Nui. Det Suren og kolleger identifiserte i en av jordprøvene var en bakterie (Streptomyces hygroscopicus), som skilte ut et stoff de kalte Rapamycin – sopp fra Rapa.

I 1975 ble de første artiklene om rapamycins egenskaper publisert og det har siden kommet mange artikler om dette stoffet som viser seg å ha mange bruksområder. Rapamycin (også kalt Sirolimus) har blant annet blitt brukt som en demper av immunsystemet og blitt gitt til pasienter som får organtransplantasjoner. Hos mus har rapamysin vist seg å forlenge livet med opp til 14%.

Rapamycin virker gjennom å påvirke et protein, et lite enzym forkortet TOR. De som har studert fysiologi og kanskje spesielt muskelfysiologi kommer fort over forkortelsen mTOR som står for mammalian (ofte mechanical) Target Of Rapamycin så TOR er ganske enkelt Target Of Rapamycin.

TOR påvirker cellenes vekst og deling og autofagi (celledød). Det påvirker hvordan proteiner blir laget ut ifra oppskriften (RNA), nydanning av blodårer, hvordan lysosomer (cellenes renovasjonsvesen) resirkulerer rester og hvordan mitokondriene virker. mTOR er i det hele tatt et grunnleggende signalmolekyl som sanser cellenes tilstand og setter igang passende prosesserer. Stoffet er en viktig del av cellenes språk.

Felles for mange av de overnevnte prosesser er at de alle er viktige deler av cellenes aldringsprosess. Studier har vist at kalorirestriksjon, så lenge den ikke blir for stor, kan forlenge levealder i en rekke organismer og noe av forklaringen er redusert aktivitet til TOR. Om man bruker medisiner for å blokkere TOR kan man redusere kreft og hjerte- og karsykdom i dyremodeller. mTOR er nemlig en del av signalveien til blant annet insulin og IGF og sørger for at disse hormonsignalene blir oversatt til riktige prosesser i cellen. Man ser dysregulering av mTOR ved for eksempel overvekt, diabetes, kreft og depresjon og når vi ser denne lista med sykdommer forstår vi at vi er i en verden av inflammasjon.

Fordi mTOR er et så viktig signalmolekyl og stor aktivitet til mTOR henger sammen med en rekke sykdommer og aldring i seg selv, blir medisner som påvirker mTOR (som for eksempel rapamycin og liknende stoffer) sett på som veldig lovende forskningsområder.

Når muskler vokser, vokser de først og fremst fordi de får et økt proteininnhold (mer aktin og myosin). Det er mTOR som er det viktigste signalet om økt proteinsyntese. Og det kanskje sterkeste signalet om økt mTOR i muskelceller er rett og slett mekanisk belastning som øker IGF1. Økt inntak av aminosyrer kan også øke mTOR aktivitet og er dermed en viktig strategi når vi vil øke muskelmassen. Den aminosyren som i størst grad regulerer muskelvekst er leucin og derfor den vi ønsker å få mest av fra et tilskudd (animalske tilskudd har mest). Leucin virker gjennom å aktivere mTOR. Men det er sannsynligvis reduksjon i proteininntak som delvis driver den økte livslengden i dyreforsøk, så størst mulig muskler er sannsynligvis ikke en strategi som går så godt sammen med lengst mulig liv.

Det er forresten også mTOR som sørger for at dyr som går i hi ikke mister all muskelmassen sin og perioder der dyret våkner i løpet av dvalen gir en midlertidig økning i mTOR.

Både fasteperioder og også ketogene perioder (et ketogent kosthold hemmer mTOR i hjernen og er en av grunne til at kostholdet virker positivt ved epilepsi) har sin helsefremmende effekt delvis gjennom påvirkning av mTOR. Vi trenger med andre ord ikke være sultne hele tiden for å få bedre helse og lengre liv, men kan med fordel faste periodisk for helsens skyld.

Vi har også ulike mTOR komplekser kalt mTORC1 og mTORC2 (C=complex), men der tror jeg vi slutter mer fysiologiforelesningen. Dette var altså sammenhengen mellom påskeøya, aldring og muskelvekst. Fysiologi er fantastisk!

 

Beklager manglende referanser denne gangen.

Kroppsøving!

natural2-260x300Gjennom millioner av år er våre kropper tilpasset bevegelse av en viss form og en viss mengde. Kroppene våre er så tilpasset bevegelse at om vi ikke beveger oss nok, blir vi skjøre og syke (både fysisk og psykisk). For lite bevegelse gjør oss beinskjøre fordi skjelettet trenger belastning for å bli sterkt. Om vi beveger oss for lite etter hvert som vi blir eldre får vi sarkopeni, tap av muskelmasse, og vi vil bare føle oss enda eldre. Dette skjer ikke fordi vi blir eldre, slik man tidligere har trodd, men fordi vi ikke beveger oss nok mens vi eldes. Også hjernen, som alle andre vev, er avhengig av kontinuerlig bevegelse av kroppen for optimal funksjon og utvikling. Vi er formet av bevegelse på samme måte som vi er formet av mat, og vi er avhengige av bevegelse på samme måte som vi er avhengige av mat.

Hjernen vår har også utviklet seg over lang tid, men de største endringene har skjedd i løpet av det som evolusjonært sett er en kort tid. Jeg synes vi er litt som mårdyr vi mennesker. Det er tydelig at vi alltid har trivdes med å ha mye å gjøre. Da våre forfedre fikk dekket sine primærbehov for mat, husly, klær osv, satt de seg ikke ned og gjorde ingenting. Tvert imot. De drev med håndverk, laget musikk og byggverk, oppfant rare ritualer og danser osv. Vår kulturarv er det beste argumentet for at livet som jeger og sanker ikke var særlig hardt. Lediggang er jo roten til alt godt, eller i det minste til kreativitet og alt vi kaller kultur.

Likevel, bevegelse kom lenge før vår selvbevissthet og kultur. Og da er det unektelig litt rart at vi i løpet av vår 10-årige obligatoriske skolegang kun har ett fag viet til bevegelse. Ikke bare er det kun ett fag, men det er et fag som fremstår som ett av de minst gjennomtenkte og det oftest nedprioriterte. Hvor mange gymlærere (det heter ikke lenger gym, det heter kroppsøving) har ikke gjennom tidene startet sine timer med å kaste ut noen baller på gulvet, for så å slappe av langs sidelinjen?

csm_3.2-2905925-copy_78905dec05
Det er selvfølgelig ikke slik faget skal være, og det er nok ikke så ofte det er sånn. Men med tanke på hvor viktig bevegelse er for oss nå, hva det betyr for oss på så mange måter og hva det har betydd for oss gjennom historien, så er det ikke mye av dette som gjenspeiles i kroppsøvingsfaget slik det praktiseres i dag.

Det ser i stor grad ut til at faget blir brukt til å aktivisere, det vil si at det viktigste fokuset er rettet mot at barna skal være i bevegelse og mindre fokus vies hvordan de er i bevegelse. Men dette er bare ett aspekt ved bevegelse og ikke nødvendigvis det viktigste. Den skotske pedagogen Peter Arnold gikk i bresjen for at vi må utnytte flere dimensjoner ved bevegelse i skolen og sa at barna må få lære i bevegelse, gjennom bevegelse og om bevegelse.

Med læring om bevegelse mente han om aspekter som omhandlet kropp, anatomi, teknikk eller mekanikk. Læring gjennom bevegelse refererte til å forstå temaer eller fag gjennom bevegelse, det vil si illustrere med kropp og bevegelse. Det kunne også ha en mer refererende funksjon og handle om å gjennom bevegelse forstå temaer som samarbeid, empati og holdninger. At de andre fagene ofte benytter seg lite av bevegelse til læring er noe vi alle har erfart. Vi lærer gjerne bedre i bevegelse enn sittende stille ved en pult. Den siste dimensjonen til Arnold, læring i bevegelse, handlet om bevegelsens egenverdi, om å bli kjent med kroppen og dens muligheter og det var denne dimensjonen han mente burde være fagets primære legitimering.

Arnolds dimensjoner er ikke endelige eller beskrivende for alt som omhandler bevegelse, men han pekte på et viktig aspekt, og det er at bevegelse er så inderlig mye mer og burde handle om så mye mer enn kun å bevege seg.

Det er for eksempel i bevegelse barn bør lære om kroppsspråk, hvordan vi blir oppfattet, hvordan vi føler oss med ulike holdninger. Hvordan det føles ut å være avslappet og anspent. Hvordan pusten vår påvirker kroppen, sammenhengen med følelser og kroppslige symptomer og mye mye mer.

Slik jeg ser det tar verken skolen, eller kroppsøvingsfaget vare på vårt behov for å forstå vår kropp og vår bevegelse.

I stor grad oppfører vi oss i moderne samfunn som hodefotinger. Kroppen brukes som et verktøy for å frakte jeget, som vi føler sitter i hodet, fra A til B. Men vi lever i en illusjon. Det finnes ingen kjerne i hodet mitt som er meg, det finnes ingen sjel. Min følelse av meg er bare resultatet av alle mine erfaringer og følelser, kroppslige og kognitive. Det er summen av dette tilsynelatende statiske, men likevel så veldig dynamisk, vi kaller jeg. Vi er ikke uforanderlige.

Vi er dessverre mer tilbøyelige til å si at vi har en kropp, enn at vi er en kropp. Men det går ingen magisk grense i nakkeregionen som skiller hodet fra resten av oss. Vi er vår kropp, våre tanker og følelser, og dermed vår følelse av selv, påvirkes av våre muskler, organer og alle vev og deres biokjemiske sum som i stor grad påvirkes av bevegelse.

Det er dette kroppsøvingsfaget burde lære oss. Ikke fotball eller innebandy.
Jeg jobber blant annet med å utdanne kroppsøvingslærere, jeg er glad i bevegelse og fysisk aktivitet og ønsker gjerne at vi alle skal bevege oss mer, men jeg har et litt ambivalent forhold til faget kroppsøving. På den ene siden ville jeg se på det som et stort tap om vi mistet faget, men samtidig skulle jeg ønske at vi ikke trengte det. Jeg skulle ønske all undervisning i skolen inneholdt så mye bevegelse, fokus på bevegelse, og at skolehverdagen hadde større og bedre muligheter for bevegelse, at det ville føles overflødig med et eget fag viet til bevegelse.

Men det er viktig å påpeke at hensikten med kroppsøvingsfaget er ikke bare å være i bevegelse. For eksempel er et kompetansemål etter 10. trinn å kunne «forklare hvordan ulike kroppsideal og ulik bevegelseskultur påvirker trening, ernæring, livsstil og helse.» I tillegg skal man lære seg nyttige ferdigheter som livredning, navigasjon med kart og kompass, kunne overnatte ute i naturen, navigere trygt rundt vann, praktisere trygg bruk av sykkel i trafikken og ikke minst å praktisere fair play. Ved siden av dette skal man også få innblikk i mange av idrettene og bevegelseskulturene som finnes i vårt og andres samfunn og slik sett hjelpe oss med å forstå samfunnet vårt bedre.

Kroppsøvingsfaget har med andre ord, i hvert fall i mine øyne, en viktig plass i skolen allerede nå slik det begrunnes i fagplanen. Egenskapene vi lærer der er ikke lett å lære i andre fag og krever at vi lærer med kroppen i bevegelse.

School Children in Physical Education Class
Men kroppsøvingsfaget har i mange år slitt med en schizofren natur i stor grad opprettholdt av at de som jobber med faget ikke klarer å bli enige om fagets hensikt. Hva faget virkelig skal handle om. Historisk sett har faget røtter i militær tradisjon og gymnastikk med hensikt å skape en sunn og sterk ungdom. Fra dette har det gradvis blitt større og større fokus på helse og at faget spiller en viktig rolle i forebygging av livsstilssykdommer.

Nå forsøker mange å legitimere faget i stor grad gjennom denne forebyggende helseeffekten. Og de politiske og didaktiske diskusjonene går nå om hva hensikten med faget egentlig skal være. Det såkalte Ludvigsen-utvalget, oppkalt etter leder Sten Ludvigsen, oppnevnt av Kunnskapsdepartementet, har i oppgave å skrive rapporter om hva de tror vil være viktig å lære for morgendagens barn og ungdom med tanke på fremtidig samfunnsutvikling. Da er det naturlig å være redd for at kroppsøving snart utelukkende vil handle om mest mulig bevegelse for enhver pris for å forebygge sykdom.

Jeg har ingen tro på at utvalget vil komme med noe nyttig, vi mennesker er notorisk dårlige til å forutse fremtiden, og oppgaven er spesielt vanskelig nå til dags når verden endrer seg fortere enn noen gang. Slik sett burde vi kanskje heller laget et kroppsøvingsfag som er fleksibelt og kan kontinuerlig tilpasses (slik alle fag burde) samfunnsendringer. Men om faget bare hadde sin begrunnelse i vår evolusjonære bakgrunn og evolusjonære behov for bevegelse i alle former så vil ingen fremtidige samfunnsendringer endre på denne begrunnelsen. Genetisk sett er vi fortsatt steinaldermennesker og vil fortsatt være det i tusenvis av år til. Vi er kroppslige, vi er en kropp, vi lærere gjennom en kropp og erfarer verden gjennom en kropp. Fremtiden vil ikke endre på dette.

Om en person som levde for 100 år siden hadde reist frem i tid, til nåtiden, tror jeg denne personen knapt ville kjent igjen den moderne verden, som har endret seg eksponentielt i lang tid. Men skolen og skolestrukturen ville vært lett gjenkjennelig. Der sitter vi fortsatt ved hver vår pult i time opp og time ned med en lærer foran en tavle, og vi lærer på samme måte som vi alltid har gjort. Ikke fordi noen har bevist at dette er den beste måten å lære på eller å skape et samfunn på, men fordi skolesystemet er politisk og dermed ekstremt motstandsdyktig mot endring.

Dette tankeeksperimentet viser hvor lite skolesystemet endrer seg over tid. Kroppsøvingsfaget har også endret seg lite på 100år. Mine foreldres beskrivelser av kroppsøving på 60-tallet er helt lik min beskrivelse av faget på 90-tallet. Det er ingen tvil om at kroppsøving er viktig og samtidig ingen tvil om at faget har et stort ubrukt potensial. Det at faget har endret seg så lite over så lang tid, viser at vi ikke får ut potensialet til faget. Og dagens politiske diskusjon rundt faget ser ut til å gjøre det anda vanskeligere å frigjøre dette potensialet. For nå ser det ut til å bli spist opp av helsebegrunnelser.

Jeg mener vi som er tilknyttet kroppsøvingsfaget må sloss imot at faget legitimeres ut ifra en helsemessig forebyggende nytteverdi. Og kroppsøvingslærere må passe på å ikke la faget bli noe så enkelt og tullete som en plass der vi spiller hjørnefotball gang på gang på gang. Det vil være en hån mot vår evolusjonære bakgrunn og mot våre behov for alle dimensjoner ved læring og bevegelse.

Så nært, men akk så fjernt

For de som ikke har fått det med seg ennå, kom det ganske nylig ut en svært interessant artikkel publisert i prestisjetunge British Journal of Nutrition, skrevet av norske forskere ved UiO, som konkluderer med at lavkarbokosthold gir langt større bedring av risikofaktorer for hjerte- og karsykdom enn det lavfettkosthold gir (og selvfølgelig også større vekttap). Det er forresten kanskje ikke så rart at du ikke har hørt om denne grundige meta-analysen ennå, for media er foreløpig merkelig stille. Jeg håper det er fordi de ikke har oppdaget den ennå og at det snart kommer noen overskrifter.

Nå er det ikke egentlig noe spesielt med en meta-analyse som konkluderer med at lavkarbo er langt bedre for hjertehelse enn lavfett, for alle tidligere studier har vist dette, og det er nettopp dette denne meta-analysen, en analyse av analyser, bekrefter.

Men det som er spesielt er det åpenbare forsøket på å tviholde på en hypotese som forskerne strengt tatt selv har motbevist. Jeg er ikke så veldig overrasket over at de norske forskerne fikk lov til å konkluderer som de gjorde, for fagfellevurderingsordningen fungerer på ingen måte optimalt og da kan til og med store feil slippe gjennom. Nettopp derfor er det at det åpnes for at andre forskere og fagpersoner kan komme med innspill til artikkelen i etterkant (derfor er det viktig å alltid lese innspill til artikler og analyser som kan advare mot feil eller mangler).

Og innspill har det kommet. Tre andre forskere publiserte nylig en kritikk i et brev til redaktøren i samme tidsskrift. En av disse er Thomas Wood som også tilhører UiO sammen med Robert Hansen i USA og to fagpersoner fra Island.

Men til meta-analysen. Konklusjonen til de norske forskerne lyder:

«This meta-analysis demonstrates opposite change in two important cardiovascular risk factors on LC diets – greater weight loss and increased LDL-cholesterol. Our findings suggest that the beneficial changes of LC diets must be weighed against the possible detrimental effects of increased LDL-cholesterol.«

Altså sier de at selv om vekttapet er større, og andre forbedringer i risikofaktorer er bedre med lavkarbo, vil den lille økningen de ser i LDL-nivå kunne overveie disse forbedringene.

Og det er den siste setningen i konklusjonen som strengt tatt kvalifiserer til et vitenskapelig rødt kort. For som alle med et minste minimum av kunnskap om aterogene lipidprofiler og ulike lipoproteiners rolle i aterosklerose vet, så kjennetegnes en aterogen lipidprofil enkelt forklart av høye triglyserider, lavt HDL-nivå og fortrinnsvis små tette LDL-molekyler og dette mønsteret henger konsekvent sammen med insulinresistens. Og vi vet at med mindre man vet størrelsen på LDL molekylene (pattern A eller patten B) så kan man ikke regne en svak økning i LDL som problematisk på noen som helst måte.

Dette vet også selvfølgelig forskerne ved UiO og de kommenterer kort om LDL partikkelstørrelse i artikkelen. Nadia Mansoor, som er førsteforfatter, skrev sin masteroppgave med Retterstøl som veileder om nettopp lavkarbos effekt på risikofaktorer for hjerte- og karsykdom og metaanalysen ser ut til i stor grad å være basert på hennes masteroppgave. Også i masteroppgaven kommenteres dette kort.

Men Mansoor og kolleger feiltolker de vitenskapelige data når de er redd for en økning i LDL. Uansett, konsekvensen av eventuelt å ikke ta med den siste setningen i konklusjonen ville vært at blant annet Kjetil Retterstøl innrømmer å ha tatt feil i alle disse årene og at man ikke burde kutte på fettet for å forebygge hjerte- og karsykdom, man burde kutte på karbohydratene. Nå kan det være at det var tidsskriftet som ville at de skulle ha med denne setningen, for dette skjer også, men konsekvensen av setningen er likefult den samme.

Kun gjennom å påstå, uten særlig vitenskapelig grunnlag (det vil si uten referanser som underbygger påstanden, slik det kommer frem i kritikken til Wood og medsammensvorne) at en svak økning i LDL er et problem, kan de tviholde på sin hypotese om at mettet fett er hjerteskadelig fordi det øker LDL. Hadde de ikke tatt med den siste setningen, men i stedet konkludert slik de burde gjort (om de skulle fulgt god vitenskapelig kutyme), og sagt at alle risikofaktorer for hjerte- og karsykdom som betyr noe blir bedre med lavkarbo enn lavfett og at en liten økning i LDL ikke representerer noe negativt, men kan til og med være positivt, så hadde de strengt tatt samtidig innrømmet at de, med flere, fram til nå har tatt feil.

Det virker bare så inderlig tydelig at forskerne måtte få med den siste setningen i konklusjonen i et siste desperat forsøk på å tviholde på en stadig falmende hypotese og det hele er egentlig et trist syn for oss om er opptatt av rasjonalitet og god vitenskap.

Og dette er ikke et spørsmål om tolkning eller meninger. I brevet til redaktøren som i en rekke andre artikler vises det over all tvil at LDL ikke kan brukes som en risikofaktor i seg selv slik Mansoor og gjengen påstår. Det har faktisk aldri eksistert grunnlag for å advare mot mettet fett fordi det skal øke LDL og dermed gi mer hjertesykdom. Da de første kostholdsanbefalingene om dette kom fantes det ikke grunnlag og det finnes fortsatt ikke.

Og her er vi med overskriften. De var så nærme med å si rett ut det vi så mange vet, men som enda ikke er politisk korrekt å si. Det er slike konklusjoner, der forskerne går fra å presentere sine data til en subjektiv tolkning av hva dette betyr, at det ofte går galt. Og folk som kaller seg rasjonalister og skeptikere, som kun leser meta-analysen og ikke er klar over at til og med når en meta-analyse publiseres i British Journal of Nutrition kan det stå noe som er grunnleggende feil allerede i abstraktet, vil bidra til å spre forvirring fremfor kunnskap.

I brevet til redaktøren av Wood og sammensvorne, kommer det en god kritikk at konklusjonen til Mansoor og kolleger. Vi vet jo at den aterogene lipidprofilen beskrevet over opptrer ganske konsekvent sammen med små tette LDL molekyler og at mettet fett reduserer aterogeniteten til LDL ved å skape fortrinnsvis store molekyler (large fluffy/bouant). Dette kommer også frem i kritikken sammen med flere andre gode poeng. Og kritikken avsluttes ganske enkelt med å si at de norske forskerne konkluderer feil ut ifra egne data og Wood et al skriver:

«Despite the authors’ conclusions to the contrary, we believe that the current meta-analysis supports this premise.«

Og i en hærlig humoristisk tone i «Awknowledgements» seksjonen, hvor man i en artikkel vanligvis takker bidragsytere skrives det:

«The authors would like to apologise to steak and butter, and welcome them back to the dinner table.«

La meg også med det samme minne om de to (1,2) store nye metaanalysene som begge konkluderer med at mettet fett ikke bidrar med hjerte- og karsykdom. La oss bare si det i kor alle sammen: «METTET FETT BLE USKYLDIG DØMT OG HAR ALDRI GITT OSS HJERTE- OG KARSYKDOM!» Der, det var godt.

Nå venter jeg bare på at alle selvutnevnte rasjonalister og skeptikere tar saken og starter en kritikk av offentlige kostholdsråd som er langt fra vitenskapelige på dette temaet. Og mon tro om vi får se noen gode medieoppslag om hvordan «Norske forskere viser at lakarbo er best for hjertet, men blir kritisert for å påstå at mettet fett gir hjerte- og karsykdom» Den overskriften skulle jeg gjerne sett.

Tøying som oppvarming

 

En god oppvarming, enten det er før trening eller konkurranse bør innebære en viss strekking av den aktuelle muskulaturen. Spørsmålet er hvor mye?

Oppvarming deles vanligvis inn i en generell del, som har som mål å gjøre en generell varm og øke kroppens metabolisme og hastigheten på de viktige prosessene som bidrar til økt prestasjon. Den generelle delen etterfølges av en spesifikk del, hvor oppvarmingsfokuset rettes mot de musklene som skal stå for den aktuelle prestasjonen. Skal man prestere i knebøy, vil en generell oppvarming være aktiviteter som jogging, elipsemaskin, roing eller liknende, mens den spesifikke delen vil være knebøyrelaterte øvelser og også noen lette repetisjoner av knebøy.

Streking av muskulaturen må ofte til for å optimalisere prestasjon, blant annet gjennom å tillate optimale leddutslag. I knebøy ønsker vi et godt leddutslag i ankler, knær og hofte. For å kunne tillate et godt leddutslag må man i tillegg til å bruke musklene dynamisk, også strekke på dem. Dette gjøres vanligvis på forskjellige måter.

Statisk tøying (static stretch) innebærer å strekke en muskel til man kjenner at det strekker eller man føler en viss grad av ubehag. Muskelen holdes så i denne posisjonen en bestemt tid. Dynamisk tøying (dynamic stetch) innebærer bevegelse av musklene til og fra leddenes ytterstilling, slik at man i slutten av bevegelsen kjenner en strekk i muskelen. For eksempel kan man gjøre ulike gyngende bevegelser i armer og bein.

I tillegg til statisk og dynamisk tøying, kan man også gjøre PNF (proproseptiv nevromuskulær fasilitering) hvor vi strekker en muskel som i statisk tøyning, men så jobber hardt isometrisk i muskelen, slapper av og gjenopptar strekking. Dette for å «lure» nervesystemet til å slappe maksimalt av i muskelen vi strekker på.

En ny systematisk litteraturgjennomgang av David Behm og medarbeidere (2015), har sett på den akutte effekten av tøying på prestasjon og skaderisiko. De så på 125 studier (19 flere enn den forrige store analysen i 2012 utført av to av de samme forfatterne av denne analysen).

Oppsummert ser det ut til at statisk tøying forut for prestasjon vil redusere prestasjon med rundt 3-5%. Styrkeprestasjon blir mer redusert enn power/hurtigetsprestasjon. Det er også et tydelig dose-respons forhold som viser større prestasjonsnedgang med tøying over 60 sek enn under 60 sek.

PNF ser ut til å reduserer prestasjon minst like mye som statisk tøying. Mens dynamisk tøying faktisk øker den litt (1-2%).

Det ser også ut som tøying forut for konkurranse kan redusere skaderisiko noe, men dataene er litt usikre. Men det er samtidig ingenting som tyder på at tøying øker risikoen for skade.

Det er totalt sett små prosenter det er snakk om og resultatene er derfor lite relevante for mosjonister, men kan være viktige å ta hensyn til for konkurranseutøvere. For mosjonister, spesielt om man trener øvelser som krever et visst leddutslag, kan det være et godt råd å inkorporere dynamisk tøying som en del av oppvarmingen, med tanke på skadeforebygging (blant annet hindre feil- eller overbelastning som følge av dårlige eller ikke-optimale leddstillinger).

Det er også viktig å huske at testingen i studiene som er undersøkt for det meste skjedde bare noen få minutter etter tøyingen, og mye tyder på at effekten forsvinner jo mer tid det går mellom.

Det er litt vanskelig å si hva som er effekten av slik tøying, men den ser ut til å både redusere muskel- og senestivhet i tillegg til å påvirke nevromuskulære faktorer som øker strekktoleransen.

Mine favoritt-tøyninger i oppvarming for tiden er jefferson curls, vekta dislocates i skulder og skin the cat, mye fordi jeg trenger økt skulder- og hamstringmobilitet. Men aller mest gjør jeg oppvarmingsøvelser som har store leddutslag slik at jeg både jobber dynamisk med den aktuelle muskulaturen og får tøyd den litt på samme tid. Jeg gjør sjelden eller aldri langvarig (>60 sek) statisk tøyning som en del av oppvarming. Det er kun når det er nødvendig for å klare spesielle teknikker hvor bevegeligheten min er en hindring.